Anmeldelse: Shardlake, sesong 1

Sean Bean er nok mest kjent, sine mange filmroller til tross, for sin fascinerende (hodeløse) hovedrolle i den episke fantasyserien Game of Thrones.

Til tross for sin relativt korte opptreden, gjorde han et uutslettelig inntrykk som sindige Ned Stark. Nå vender Bean tilbake i serieformat, denne gangen i Disney+’ historiske mordmysterium Shardlake.

Men gjør han egentlig det, eller har vi latt oss føre bak lyset av Disneys mektige og kløktige markedsføringsapparat? For riktignok figurer Bean på toppen av plakaten, og er viet rikelig med plass i traileren, men i løpet av selve serien er hans tilstedeværelse avspist med noen få minutters scenetid.

Originalserien er basert på den romanserien til briten C.J. Sansom, og setter seg fore å servere oss et klassisk mordmysterium, pakket inn i en historisk setting, satt til senmiddelalderen/tidlig renessansen.

 

På de britiske øyer sitter kongen som ikke går av veien får å kappe hode av sine koner (ja, i flertall!), kong Henrik VIII (1491-1547). Vi trer inn i historien, kort tid etter at gladgutten Henrik har sørget for å skille hodet fra kroppen til sin andre hustru, Anne Boleyn; i det Herrens år 1536.

En mørk og regnfull natt, i et avsidesliggende kloster langs den forblåste britiske kysten, Scarnsea, begås et bestialsk drap. Offeret er Lord Singleton, en personlig kommisær til kongen, og som svarer til kongens høyre hånd, den egenrådige Lord Thomas Cromwell (Sean Bean).

Det blir krigsstemning på hoffet i det Cromwell får kunnskap om drapet, av sin lydige tjener Jack Barak (Anthony Boyle, Masters of the Air). Cromwell proklamerer at rettferdighet skal skje fyldes, og hoder rulle. Ekstra pikant blir saken ettersom drapet fant sted på et kloster, og det mens kongens stab er i full rulle med sitt reformasjonsarbeide og modernisering av staten, som inkluderer en massiv nedlegging av klostre, og overføring av makt (og midler) fra kirken til staten.

Mannen som tilkalles for å løse drapsmysteriet er ingen ringere enn Matthew Shardlake (Arthur Hughes), en fremragende advokat og rettskaffen etterforsker, som personlig hemmes litt av sitt handikap. Han fremstilles som datidens versjon av en kløktig Sherlock Holmes, men «påfuglen» Barak er så visst inte hans Watson.

Desto dypere Shardlake graver seg ned i den nedrige materien, desto mer aner han konturene av en større konspirasjon, med ramifikasjoner høyt på strå. Her er det mange som ser seg tjent med å rydde brysomme personer av veien (ja, drapsbølgen tiltar i et tempo vi ikke har sett tilsvarende av siden nåtidens svenske forsteder); med den pågående maktkampen mellom Kronen og kirken som en rød tråd, og sågar med forgreninger til henrettelsen av Boleyn og hennes (angivelige) elsker.

Cromwell lar det aldri være tvil om hans duopole agende: Løse drapsgåten, og få stengt ned klosteret – noe som ikke akkurat bereder grunnen for et fruktbart drapsetterforskningssamarbeide mellom Shardlak og de mistenksomme, engstelige, munkene.

Hele serien oser av en eim av mysterie, konspirasjon, geistlig makt og middelaldersk voldsbruk – åpenbart heftig inspirert av klassikeren Rosens navn (1986, med Sean Connery i hovedrollen). Men akk, enn hvor hardt Shardlake aspirerer, så når den aldri Umberto Ecos mesterverk til knærne.

Hughes gjør en solid jobb som en kompromissløs mann på jakt etter sannheten, men Boyle har fått den litt ubarmhjertige rollen som tredje hjul på vognen. Selv et sidespor, der han faller for yndige Alice (Ruby A. Serkis) rettferdiggjør ikke hans karakters omfattende plass. Da skulle vi gjerne sette langt mer til Beans Cromwell, for med ham til stede gnistrer det! Men det hadde nok ikke filmselskapet budsjett til, noe da også hele produksjonen bærer preg av.

Her burde det være mer enn nok heftig materiale til en durabelig spennende krimsak, ikke minst når det narrative toppes med en spennende historisk setting, men regissør Justin Chadwick (The Other Boleyn Girl) og manusforfatter Stephen Butchard får det dessverre aldri til å suse i serken.

Selve etterforskningen blir for enkel og smått lemfeldig, den stadige småkjeklingen mellom sindige Shardlake og den flamboyante karriereklatreren Barak fremstår oppkonstruerte; og det ofte irriterende musikksporet skal til stadighet insistere på at NÅ! er det skummelt – gjerne akkompagnert av et flammende lynnedslag.

Klippingen og fortellerstilen gir oss assosiasjoner til lettbent krim myntet på ungdommen. Men vi tviler på at selv de fatter særlig interesse for sodomi blant middelalderens munker?

I stedet for den originale, litt udefinerbare, mystikken som omgir Rosens navn, får vi her en fullstendig generisk, klassisk britisk krim, som (om det ikke var sverd og munker involvert) like godt kunne ha vært satt til nåtidens traurige småby på den engelske landsbygda. Der vi får en gammel tante, eller forsoffen mann med hatt og bart, som skal løse et tilsynelatende uløselig drap.

En slik krim som det går tretten-på-dusinet av, og som flommer over oss i det påsken nærmer seg. Ikke direkte dårlig, men i all hovedsak en stort gjesp, og fullstendig middelmådig. Noe vi da også premierer Shardlake med – 3 høyst middelmådige stjerner.

PS! Sesongen er basert på den første Shardlake-romanen til Sansom – han har skrevet syv av dem…

Shardlake kan strømmes på Disney+ fra den 1. mai, da hele sesongen slippes. Anmeldelsen er basert på samtlige fire episoder.