Anmeldelse: Saltburn

Britiske Emerald Fennell er mest kjent for sine bragder som skuespillerinne, i blant annet Den danske piken, og som Camilla Parker Bowles i The Crown, sesong 3 og 4.

Nå er Fennell klar med sin andre spillefilm som regissør, med det psykologiske thriller(humor)dramaet Saltburn, med et selvskrevet manus.

Saltburn er så til gang et ektefødt barn av Fennell, som i tillegg til regi og manus også står som medprodusent, sammen med Margot Robbie (Babylon). I en film der hun intet mindre enn tar for seg vårt «sadomasokistiske forhold til aristokratiet».

 

Vi befinner oss på eliteuniversitetet Oxford, rundt 2005, der vi treffer på en smått sjenert og venneløs ung mann fra folket, Oliver Quick (Barry Keoghan). Oliver har brutt glasstaket, og til tross for sin «enkle» bakgrunn kommet seg inn på Oxford ved hjelp av et stipend. Ikke dermed sagt at han automatisk blir en del av gjengen til de rike og vellykkede.

Via tilfeldigheter, et punktert sykkelhjul og smaken for øl, oppstår et uventet vennskap med den populære aristokraten Felix Catton (Jacob Elordi, Euphoria). De to umake studentene finner tonen, og Felix inviterer ham så til å tilbringe noen sommeruker på familiens fasjonable landsted «Saltburn».

Selvsagt blir vi hensatt til et gedigent fornemt gods fra en svunnen tid, som nok har sett sine bedre dager, men der familien Catton fortsatt søker å opprettholde sin «way of life» – om enn på en noget eksentrisk og outrert måte.

Den smått dysfunksjonelle adelsfamilien består av pater familias Richard E. Grant, en blanding av aristokrat og retningsløs hippie, med løs snipp og bustete hår, Felix’ eksentriske mor Rosamund Pike (Gone Girl), som lirer av seg forvirret og usammenhengende livsvisdom (som hvorfor hun plutselig sluttet å være lesbisk), samt goth-søsteren Venetia (Alison Oliver), som hater alt og alle.

Fennell har skrevet et komplekst manus, der hun forsøker noe så originalt som å kombinere humor, psykologisk dekadanse og thrillerelementer. Hvem lurer egentlig hvem? I det store og hele lykkes hun godt, men tidvis tråkker hun feil, tipper litt over i det karikerte og tilgjorte.

Helt åpenbart inspirert av filmer som Cruel Intentions og The Talented Mr. Ripley blir vi vitne til hvordan Oliver innynder seg den sære familien, og etter hvert vinner alles tillitt. Han elsker livsstilen deres, rikdommen, de viltre festene og den overdådige, bekymringsfrie tilværelsen. Samtidig så ligger det et nærmest dyrisk seksuelt begjær bak det hele, både mot personene (i særdeleshet Felix) og livsførselen.

Den litt anonyme Barry Keoghan briljerte fullstendig i en av fjorårets beste filmer, The Banshees of Inisherin; i Saltburn får han igjen i fullt monn vise hvilke unike skuespillerkvaliteter som bor i ham, og leke seg med den outrerte personen.

Men også den litt eldre garde fryder seg i de eksentriske karakterene, og både Grant og Pike forbløffer – i positiv forstand. Spesielt Pike har fått noen av de saftigste og mest sjokkerende replikkene, setninger som hun nonchalant lirer av seg som den største selvfølgelighet.

Det er godt mulig at Fennell ønsker å fortelle oss noe dypere med Saltburn, om urettmessig fordeling av rikdom, elitens privilegier, nedrighet, fordommer, rasisme og feminisme – men det hele drukner i hennes hang til å sjokkere og gi historien brå, uventede vendinger.

Bevitne at Oliver lepjer i seg det skitne badevannet (nyrunket sæd inkludert!) til Felix, er så visst originalt, og får deg til å sperre øynene opp; men hvor mye det tilfører historien kan det saktens stilles spørsmål ved.

Saltburn har blitt en liten karamell av en film, lekker og tiltalende på utsiden, mens fyllet på innsiden byr på uventede overraskelser. Dessverre er det ikke alt som sitter like godt, og hun vil litt for mye. Samtidig kunne filmen med fordel vært kuttet ned drøye 20 minutter.

Men hennes lille epistel om misunnelse, rått begjær, bedrag og dekadanse er såvisst verdt en titt. Saltburn byr på fremragende skuespillere, et intrikat (om enn noget rotete) plott, lekkert foto og et heftig musikkspor. 4 solide stjerner.

Strømmepremieren på Prime Video blir akkurat i tide til jul (betimelig nok årets uforskammede fråtse-høytid), nærmere bestemt fredag den 22. desember. Bare å glede seg – og samtidig forberede deg mentalt på en psykologisk heisatur!