Red Riding Hood

Catherine Hardwick (regi) har med Red Riding Hood forsøkt å ta historien tilbake til den mer skumle originalen enn den som i dag verserer i barnebøker. Resultatet har dessverre blitt så som så.

Rødhette (Amanda ”Mamma Mia” Seyfried”) er vilt forelsket i tømmerhuggeren Peter, men moren hennes vil gifte henne bort til en av høyere rang, Henry. Samtidig slites den lille landsbyen i stykker av frykt og mistenksomhet etter at varulven nok en gang har tatt livet av en av innbyggerne – Rødhettes søster. For å ta knekken på varulven tilkalles den noe uortodokse presten Solomon (Gary Oldman).

Mest av alt minner filmen om en blodfattig, småerotisk kopi av Twilight-filmene, tilpasset ungpiker med et overfokus på ungdommelig romanse, og tamme replikker. Dessverre har de valgt å pøse på med klisjeer, og veldig mye føles halvveis med hele filmen, den er hverken skikkelig skummel, romantisk eller erotisk. Det virker som om de har forsøkt å kompromisse på alt. Samtidig har den gjenskapt middelalderen på en lekker og effektfull måte, med tiltalende foto og heftig musikk; men det hele blir for teatralsk og kunstig. Hadde de hatt baller nok til å gi den en 17-års grense, gjort den betydelig mer erotisk og skummel (hvor er det blitt av uhyggen?!), kuttet ut sukkerromantikken – så hadde vi hatt en liten klassiker. Slik filmen nå fremstår er den knapt nok tilfredsstillende. Tre fattige stjerner.

Et utmerket lydsor (dts-HD) og en svært god billedkvalitet, dog noe soft til tider. Bonusmaterialet består av en rekke minidokumentarer (”bakomfilmen” er på fem minutter!), musikk-video, trailer, et alternativt kutt av filmen, bloopers, intervjuer og utelatte scener.