Anmeldelse: Reacher, sesong 1

Lee Childs testosteronklump av en enmannshær, Jack Reacher, har tidligere blitt filmatisert. To filmer (2012, 2016) ble det med Tom Cruise i hovedrollen – uten at det resulterte i noen gedigne kassasuksesser.

Nå forsøker Prime Video seg på en serie om «Neandertalmannen», som lever sitt liv som hvileløst vandrende einstøing, emosjonelt avstumpet som han er. Serien har så absolutt sin, litt gammelmodige, sjarm; men moderne, intelligent og nyskapende er definitivt ikke klistrelapper vi vil dele ut til Reacher.

 

Det sagt, så får nok her blodfansen (og dem er det mange av) akkurat det de er ute etter.

Basert på bokserien (den 27. (!) Reacher-boken utkommer i år) til Lee Child spiller Alan Ritchson den mytiske, tidligere elitesoldaten og agenten, Jack Reacher, som streifer, tilsynelatende på måfå, landet rundt – med en sterk rettferdighetsfølelse, og er en manne-mann som setter handling bak ordene, uten hensyn til lovens gråsoner.

Alan Ritchson har pumpet hakket mer jern enn Cruise, og har i enda større grad dratt karakteren Reacher nærmere romanene og rollefiguren til Child. Han fremstår som et karikert kjærlighetsbarn mellom Dolph Lundgren og en mutt Matt Damon.

Sesong 1 er basert på romanen The Killing Floor, og vi blir kjent med Reacher i det han ankommer småbyen Margrave, Georgia – til fots. Et drap har funnet sted kvelden i forveien, og det er første gang på over 20 år i byen. Som uransakelig nykommer, og med utseende til en drapsmaskin, kaster det inkompetente lokale politiet, ledet an av politietterforskeren Finlay (Malcolm Goodwin), ham rett i burt.

Misforståelsen blir selvsagt, til tross for en mutt Jack, raskt oppklart og Reacher blir en viktig støttespiller for Finlay og Conklin (Willa Fitzgerald) i oppklaring av forbrytelsen; som hurtig eskalerer til bestialske politidrap, korrupsjon og mistanke om mafiavirksomhet og storslått svindel.

Det er da noe herlig befriende med en serie som nekter å «tvangs»-fornye seg, forkaster moderne politisk korrekthet og elegant ser bort fra å modernisere konseptet. Første Reacher-boken utkom allerede i 1997, og selv om filmen foregår i nåtiden, så er den ikke helt oppdatert på relasjoner mellom mann og kvinne anno 2022. Reachers måte å kurtisere en kvinne på minner mer om Tarzan-metoden.

Tematisk så reflekterer da også Reacher-serien «klassisk» TV-krim á la 1990-tallet, med sjablongmessige karakterer, inkompetent politi, hjelpeløse kvinner, klare skillelinjer mellom gode og onde personer og en über-helt av en annen verden.

Ritchson lykkes godt med å portrettere den virkelighetsfjerne, emosjonelt avstumpede, en-stavelses machomannen, uten at det tipper fullstendig over i parodi. Og kjemien mellom ham og den småtøffe Conklin (som han selvsagt innleder et forhold til) og den pertentlige, alltid velkledde Finlay er seriens største styrke.

Reacher er helt grei tidtrøyte når du har rundet de fleste strømmetjenestene, bare ikke forvent å bli overrasket, eller intelligent stimulert. 4 svake stjerner.

Er det god, moderne, krim du er ute etter, så anbefaler vi heller den langt bedre Mayor of Kingstown, med Jeremy Renner i sin glansrolle.