Anmeldelse: Damsel

Beleilig siktet inn med internasjonal premiere på selveste kvinnedagen, har Netflix gjenskapt den fremste stjernen fra Stranger Things, Millie Bobby Brown, som en fyrrig actionheltinne. Og et klisjé- og patosfylt manus til tross, Damsel har blitt en meget fornøyelig actionfilm, av den riktig guilty pleasure-sorten.

Det er snart åtte år siden fenomenet Stranger Things kom som en publikumsrakett fra Netflix, der det fra starten av var de fire nerdete guttungene som drev med brettspill som var seriens kjerne. Etter at Brown fikk en stadig mer sentral rolle i 1980-talls-nostalgi-serien, har hun skjøvet firerbanden i bakgrunnen.

Brown har da også etablert seg som en mer enn habil, og versatil, skuespillerinne i filmer som Enola Holmes og Godzilla. I Juan C. Fresnadillo sjarmerende genrelek, med konvensjonelt eventyr og adventure-action, etableres Brown som en heftig actionheltinne, på nivå med Sigourney Weavers ikoniske Ripley (Aliens).

 

Det hele begynner som et tilforlatelig Disney-eventyr, i et land lang, langt borte, hensatt til en middelalderaktig tidsepoke. Vi blir introdusert for den aristokratiske familien Bayford, ledet an av enkemann Lord Bayford (Ray Winstone, Black Widow), med sin nye kone (Angela Bassett) og to døtre. Eldstedatter, den stolte og smått trassige Elodie (Brown) og lillesøsteren, superyndige Floria.

Familien lever i et karrig område, langt mot nord, med tomme kornlagre og undersåtter som sulter. Når så et sendebud fra frodige sør byr opp til brudevals og alt gull tenkes kan, er ikke pater familias vanskelig å overtale til å gifte bort Elodie. Men som kjent fra utallige eventyr, det er ikke gull alt som glitrer…

Kongeriket i sør har for århundrer siden inngått en varig forbannet allianse, der man løpende må ofre unge prinsesser til dalens ildsprutende drage – dessverre er Elodie tiltenkt rollen som offer, som én av mange i en lang, lang rekke. Kongeparet, ledet an av mater familias, en infam Robin Wright (som her er langt fra en så yndig høyhet, som rollen sin i Prinsessebruden) har så visst ingen synbare kvaler.

Men viljesterke Elodie har så absolutt ikke tenkt å gi seg uten kamp – og hun trenger da for faen heller ingen prins på hvit hest, og i skinnende rustning, for å redde henne! Hun er da ingen jomfru i nød må vite.

Damsel er en utilslørt, leken actionflørt, som overhodet ikke prøver å utgi seg for noe mer enn det den er. Reinspikket underholdning, som best konsumeres med en bøtte popcorn og noen kolde pils; og et tidvis litt tamt manus og et noget forutsigbart narrativ, til tross, på det planet leverer Brown & Co.

Filmen er vellaget, tidvis svært underholdende, byr på solide skuespillere, i fremste rekke Brown og Wright, og bobler over av lekenhet, harselas med stereotypier og en vellykket genremiks.

Den forsøker seg så vidt på en litt dypere mening, med tvangsekteskap og utnyttelse av kvinner, men lar det bli med å pirke i sanden rundt dette emnet. Og det er helt greit, for her skal vi sitte klistret til godstolen, med skrekkblandet fryd.

Nå Elodie kaster tiaraen, river av seg silkekjolen, klipper håret og hamrer sverdet i gruvegangene, så vet du at det er tid for action á la Rambo – men i en modernisert (i positiv betydning av ordet) og kvinnelig, rocket versjon. 4 bunnsolide stjerner til vår nye actionheltinne.

Se den med et bredt smil om munnen.