Anmeldelse: Black Widow

Det har vært en trang, og særs lang, fødsel for Marvels kvinnelige superhelt i sin første «egne» film.

Korona-utsettelse

Den 1. mai i fjor var opprinnelig kinopremiere for Black Widow. Den første, høyst etterlengtede, Marvel-filmen med den kvinnelige sovjetiske superspionen (som deretter ble amerikansk Avenger) i hovedrollen, ble et av de første ofrene for koronapandemien.

Gang på gang valgte Disney å utsette kinopremieren, mens ryktene om en lansering rett på deres egen strømmetjeneste, Disney+, stadig tiltok i styrke utover høsten/vinteren.

Det hele endte i et kompromiss, der du fra fredag av (den 9. juli) endelig kan se Scarlett Johansson kick ass på kino, eller Disney+ (med såkalt «Premier Access»).

Det virkelige store spørsmålet man stiller seg etter å ha sett denne påkostede Marvel-filmen er hvorfor i all verden den russiske spionen (senere avhopperen) ikke har fått sin egen film for lenge, lenge siden. Vi mener, Hulken (!) har så langt fått to frittstående filmer…

Uansett, etter nærmere halvannet år med kinotørke, kan vi gledelig fastslå at sommer-blockbusteren er tilbake til gangs!

 

Broget familiebakgrunn

Filmen gir oss bakgrunnshistorien til en av Marvel-universets mest enigmatiske, og spennende, karakterer. Sovjeteren Natasha Romanoff (Johansson) vokste opp i en småby i Ohio (som Natalie Rushman) på 1990-tallet, med sin falske spionfar Alexei (David «Stranger Things» Harbour) og sin falske spionmor Melina (Rachel Weisz), samt yndige lillesøster Yelena (Florence Pugh).

Med andre ord, en bakgrunnshistorie med klare likhetstrekk til den fortreffelige spionserien The Americans her altså.

Første gang vi stiftet bekjentskap med denne fyrrige, og akrobatiske, spionen, var tilbake i 2010, i Iron-Man 2. For øvrig en ganske så dårlig film, men med en Scarlett Johansson som gjorde litt av en entré i Marvel-universet, og et uutslettelig førsteinntrykk i sin superheltinne-trikot.

Kynisk spionprogram

Det er Black Widows forhold til sin, mildt sagt, dysfunksjonelle kjernefamilie som står i begivenhetenes sentrum. Et forhold (og delvis mangel på sådan) som visstnok har formet henne som person som hardtslående, og snarrådig, Avenger.

Natasha, sammen med sin søster, var opprinnelig del av et statsdrevet spionprogram der unge, lovende pikebarn ble delvis kidnappet, delvis kjøpt av kommunistregimet; for så å bli kjemisk hjernevasket til statens lydige roboter og nikkedukker – såkalte enker.

20 år senere får en av «enkene» tak i motgiften som kan frigi sinnet til de hjernevaskede, og setter slik Yelena fri fra programmet.

Nå trenger hun hjelp fra sin noget mer berømte storesøster (som for øyeblikket befinner seg i eksil i Norge) for å nedkjempe syndikatet drevet av erkekynikeren Dreykov (Ray Winston) – og fortiden innhenter Frk. Romanoff.

 

Heseblesende spionaction

Det er definitivt ikke helt tilfeldig at Natasha sitter i sin slitne campingvogn, i ødemarken utenfor en ubetydelig vestnorsk bygd og ser på Moonraker på reise-TV-en. James Bond-serien har definitivt vært en inspirasjon for handlingen.

Her har også Jac Schaeffer, og hennes team av manusforfattere, trukket veksler på filmer som Mission: Impossible, Terminator, biljaktscener på høyde med Fast & Furious og nærkampscener som tatt ut ifra Bourne-franchisen. Vi får til og med handymannen Mason (O-T Fagbenle) som filmens svar på selveste Q.

Som en kvinnelig Bond og Ethan Hunt globetrotter Natasha globen rundt, mens hun nedkjemper cyborger, unnslipper dødsskvadroner, gjennomfører en spektakulær fengselsflukt og det hele, selvsagt, kulminerer face-to-face med hennes nemesis.

Cate Shortland (regi) har full kontroll på historien, det store persongalleriet, sidehistoriene og de mange effektive actionscenene.

Rytmen og dramaturgien i filmen balanserer sømløst fra mellommenneskelig drama til adrenalinpumpende action-bonanza, der Marvel & Co fyrer av på alle sylindre mens spesialeffektteamet presterer det ypperste man kan se av imponerende actionakrobatikk.

Tørrvittig

Det sagt, innimellom alle de spektakulære actionscenene er det deilig å konstatere at den befriende selvironien fortsatt er høyst tilstede i Marvel-filmene!

Den gjenkjennelige småkranglingen, spenningen og de tause anklagene familiemedlemmene imellom, er både sjarmerende og elegante pusterom i det tettpakkede action-narrative. Spesielt søstrene har en sarkastisk tone med snert og sting.

Her gjøres det et stort, og herlig fornøyelig, poeng ut av å ironisere over den konstant sexy kampposeringen som nærmest er blitt den Sorte enkens varemerke.

Dog, noe av dialogen søstrene imellom fremstår noget kunstig, og i overkant konstruert.

Black Widow byr ikke opp til like stor grad av sosialrealisme som i Marvel-serien The Falcon and the Winter Soldier, men like fullt har plottet en underliggende rød tråd med fokus på kvinners rettigheter og kvinnekamp; uten at dette hverken blir påfallende eller kunstig påtrengende.

Hennes progressive, og lett rappkjeftede lillesøster, legger ikke skjul på hvem hun kjemper for, mens Dreykov fremstilles som den reneste sexistiske kvinnehateren.

På egne ben

Med filmer som Lost in Translation, Pike med perleøredobb, Match Point og A Marriage Story har danskættede Johansson befestet seg som en av vår tids fremste karakterskuespillere.

Johansson gjør en formidabel innsats som overbevisende actionheltinne, men samtidig evner skuespillerinnen å vise menneskelige emosjoner.

At David Harbour hadde komisk timing var vi klar over, men her stjeler han, med vinnende selvironi og mangel på selvinnsikt, de fleste scenene han er i. Weisz blir overraskende anonym og Winston er særs gjenkjennelig creepy; mens Florence Pugh nok er filmens største overraskelseselement. Hun har en stor Hollywood-fremtid foran seg.

Opprinnelseshistorien til Black Widow er så visst en sidehistorie i Marvel-sagen, men samtidig en film som står bunnsolid på egne ben. Shortland serverer oss en tilnærmet perfekt underholdningsmiks av action, spenning, emosjonelle familieutfordringer og herlig, lettbent, komikk; og beviser nok en gang Marvel-universets versatile styrke overfor «erkefienden» DC Comics.

Vi kunne ønsket oss en litt mer original handling, men det er for bagatell å regne når vi blir så ettertrykkelig underholdt.

Filmen er første ut i «Fase 4» av Marvel-universet, og vi tar mer enn gjerne nok et dypdykk ned i Romanoffs plagede psyke, for heri ligger det definitivt materialet for flere elegante spionthrillere krydret med fortreffelig action.

Black Widow er faktisk eksakt den resepten doktoren vil skrive ut på blå resept til oss alle etter halvannet år i korona-mørket. 5 bunnsolide stjerner til Johansson & Co!

PS! Går for all del ikke glipp av sluttscenen etter rulleteksten. Vi kan røpe såpass at tørrsnerpete Valentina Allegra de Fontaine (Julia Louis-Dreyfus) er tilbake…

NB! Har du ikke (minst) en 75″ TV hjemme, så se Black Widow på kino! Denne filmen krever en STOR skjerm/lerret. Og (helst) et godt lydanlegg.

Her kan du forresten lese anmeldelse av samtlige av Marvel-filmene.