Anmeldelse: Bruce Springsteen: Letter to You

Litt over ett år etter sitt forrige album, det glimrende smooooothe California-pop møter country-aktige Western Stars, slipper den 71-årige rockeren fra New Jersey, nok et album.

 

Skrivesperre

Det ligger en litt spesiell «fødselshistorie» bak Letter to You. Under et av Bruce Springsteens 236 (!) Broadwayshow (2017-2018) gav en fan ham en akustisk gitar. Inspirasjonen strømmet på, og på akkurat denne gitaren skrev og komponerte han tilnærmet hele albumet på knappe 10 dager.

I et intervju med den legendariske regissøren Martin Scorsese, i mai i fjor, annonserte Springsteen at han «plutselig» hadde skrevet et helt album:

It’s like I’ve spent about seven years without writing anything for the band. I couldn’t write anything for the band. And I said, ‘Well, of course … you’ll never be able to do that again!’ It has to come to you in inspiration. And then about a month or so ago, I wrote almost an album’s worth of material for the band. And (…) it just came out of almost nowhere. And it was good, you know. It makes you so happy. You go, ‘Fuck, I’m not fucked, all right? There’ll be another tour!

Albumet fikk rockelegenden rett i, men å se Springsteen live, på et fullpakket stadion med 40-60.000 skrikende fans, blir det (takket være Pangolin-spisende kinesere) dessverre garantert ikke noe av i den nærmeste fremtid. Vi får satse på 2022…

Down memory lane

Letter to You er The Boss’ 20. studioalbum siden debuten Greetings From Asbury Park, N.J. i 1973 – det er et album som tar ham både tilbake til klassisk E Street sound og ned langs gjengrodde stier, krydret med nostalgiske gamle minner.

Albumet fremstår som en organisk forlengelse av selvbiografi-trilogien (boken Born to Run, Springsteen on Broadway-showene og Western Stars-albumet/-filmen) til Bruce Springsteen. Nok en gang ser han livet sitt i retrospekt. Han har til og med inkludert tre sanger fra perioden før han signerte platekontrakt, riktignok innspilt på nytt i forbindelse med Letter to You.

Her er det ikke mye igjen av Springsteens gjentagende temaer om biler, drøm om damer, flukt og vanlige arbeidsmenn som strever med livet og kjærligheten. I en alder av 71 er han er forbi det stadiet.

Tematikken nå er gamle, og avdøde, venner, alderdom, savn, sentimentalitet, mortalitet og spøkelser. Det sagt så er slettes ikke albumet en eneste lang tristesse, Sjefen har funnet rikelig plass til livsglede blant hans spøkelser og ånder.

Frem fra glemselen

Det er forbausende hvor godt det eldre materialet passer sammen med det nyskrevne. Springsteen skrev tre av sangene innen han i det hele tatt hadde utgitt et eneste album, tidlig på 1970-tallet. Som blant annet den tekstmessig, særs komplekse If I Was The Priest:

And Jesus is standing in the doorway
In a buckskin jacket, boots and spurs so fine
He says, «We need you, son, tonight up in Dodge City
‘Cause there’s just too many outlaws
Tryin’ to work the same line»

Dette er fra perioden da Springsteen (ifølge de høye herrer i Columbia Records) skulle markedsføres som «Den nye Dylan». Eneste «problemet» var at verden ikke trengte en ny Dylan, den «gamle» var i høyeste grad i live og viril, samt at «den nye» ennå ikke hadde perfeksjonert sin spillestil.

Sakralt

Det begynner helt nedtonet, sårt og nærmest sakralt, som en rolig sang rundt leirbålet, i det Springsteen nynner om toget som kommer og så plutselig forsvinner – akkurat som hans kjære. Forhold er like flyktige som toget som kommer, for så i neste minutt å fade ut i evigheten.

Med klare toner fra country- og bluesmusikken kunne One Minute You’re Here nesten vært en overligger fra Western Stars, eller en krysning av The Ghost of Tom Joad og Western Stars-stilen. En sang som tatt ut fra den brogete katalogen til country-legenden Merle Haggard.

Savnet, og ensomheten (to av Sjefens favorittemaer), er i høyeste grad til stede på albumets beste spor:

Baby baby baby
I’m so alone
Baby baby baby
I’m coming home

I thought I knew just who I was
And what I’d do but I was wrong
One minute you’re here
Next minute you’re gone

Fra derav og ut er det rockeren, livefølelsen, ekstasen og en vegg av lyd á la Phil Spector med Springsteens gamle blodsbrødre fra the E Street Band som står i fokus. Det er «utallige» gitarer, saksofon, klokkespill, allsang og la, la, la, la, la.

Selve tittelsporet er bra, men heller ikke mer. Fin tekst, men sangen er litt tam og generisk, den tar aldri helt av, blir nærmest for snill. Letter to You kan potensielt sees på som en oppfølger til fjorårets nydeligste låt, Hello Sunshine – nå har karakteren endelig fått satt ord på følelsene, skrevet dem ned, og kommet seg videre.

 

Togreisen fortsetter i tredjelåten, Burnin’ Train, en opprocket sang ispedd countryelementer. En i overkant litt anmassende låt.

Deretter presenteres vi for den første låten fra det rikholdige arkivet, Janey Needs a Shooter. En herlig, seig, rockelåt som minner om ordflomstilen fra klassikere som Spirit i the Night og It’s Hard to Be a Saint in the City. Den mest virile låten fra gamledager. Vi kan godt forstå sammenligningen med Dylan.

Last Man Standing er en ren mimresang om hans aller, aller første band, The Castiles; vokalisten George Theiss døde et halvår innen Springsteen skrev sangen. En fengende låt med drivende god rytme og elegant saksofonspill.

Power of Prayer er nok en hymne og bandlivets og livemusikkens gleder, men dessverre fullstendig forglemmelig.

House of a Thousand Guitars er blant albumets svakeste, og gir assosiasjoner til den forferdelige Queen of the Supermarket fra Working on a Dream-albumet. En smått fengende melodi og stemmen til Springsteen skinner, men med et enerverende, repeterende refreng, som nesten klistrer seg til hjernen.

Politisk

Til tross for at vi befinner oss i et valgår, med en kandidat som Springsteen ikke har lagt fem fingre imellom for å si hva han mener om, og albumet slippes to uker før USAs neste president skal velges, så er det lite direkte politisk polemikk blant tekstene.

Unntaket er albumets hardeste rockelåt, Rainmaker:

Rainmaker, a little faith for hire
Rainmaker, the house is on fire
Rainmaker, take everything you have
Sometimes folks need to believe in something so bad, so bad, so bad
They’ll hire a rainmaker

Tolkningen overlater vi til hver enkelt, men Rainmaker er definitivt et av albumets sterkeste låter.

Rufsete og lekent, men ujevnt

Letter to You vokser på deg etter flere gjennomlyttinger. Det er ikke like umiddelbart fengende, og overveldende, som fjorårets Western Stars, som blåste oss av banen etter første avspilling. Det er heller ikke like konsist som det mer polerte Wrecking Ball (2012).

Albumet bringer tankene tilbake til Springsteens overflødighetshorn, The River (1980). Med en litt uklar/ufokusert genremiks av låter, lekenhet og den herlig liveaktige spillestilen. Nærmest litt rufsete i kantene, og vi liker det!

Så ble da også albumet innspilt på kun 4-5 (!) dager i november i fjor, i Springsteens eget hjemmestudio i Colts Neck, New Jersey – med minimal bruk av overdubbing.

Selve innspillingsprosessen ble for øvrig rikelig dokumentert av regissør Thom Zimny, i dokumentaren «Letter to You», som du kan strømme fra Apple TV+ den 23. oktober.

Vegg av lyd

Til tross for en vegg av lyd og mengder av gitarfokus er det gitt rikelig plass til Roy Bittans sobre pianoklimpring, som gir et nødvendig pusterom i flere av låtene.

Det er åpenbart at bandmedlemmene og Sjefen har storkost seg under innspillingen, låtene er stramme, intense og tidvis overlesset; produsert av Springsteen-gjengangeren Ron Aniello, som han har jobbet tett sammen med siden 2012.

På rockeoperaen Ghosts nailer The Boss den fullstendig! Det er som å få en adrenalinsprøyte injisert rett i venstre hjertekammer – og en sang som dør etter å komme ut på veien og synges foran 120.000 hoiende fans på et gigantisk stadion.

For jo visst ser Springsteen seg i bakspeilet, på et særdeles personlig album, og hyller sine bandmedlemmer og avdøde sjelefrender, men Letter to You er også en hyllest til fansen. Når han synger «I need, need you by my side, your love and I’m alive» så er dette hans kjærlighetserklæring til bandmedlemmer, familie og fans. Der, mot slutten av sangen, Jake Clemons får lov til å briljere med en herlig saxsolo som hans onkel (den avdøde Clarence «Big Man» Clemons) ville nikket anerkjennende til.

It’s just your ghost moving through the night
Your spirit filled with light
I need, need you by my side
Your love and I’m alive

 

Song for Orphans skulle vi gjerne hørt i en helt nedstrippet, akustisk, versjon. I albumversjonen blir den overprodusert, og den fascinerende teksten drukner nesten. Orphans er som skapt for munnspill og en akustisk gitar, sunget sittende på en knirkende krakk á la Nebraska-albumet.

Albumet fader lekkert ut med den tematisk passende I’ll See You in My Dreams. Slik snakker en trubadur og poet på 70+ som sakte men sikkert begynner å akseptere sin egen mortalitet:

The road is long and seeming without end
The days go on, I remember you my friend
And though you’re gone and my heart’s been empty it seems
I’ll see you in my dreams

Men også denne sangen kunne med fordel blitt fremført i en mer nedstrippet utgave.

En egen standard

Når rockere og popartister fra 1980- og ’90-tallet stundom reiser på den reneste best of-turné har The Boss knapt vært mer produktiv enn i perioden etter fylte 60 år. Vi kan ikke komme på noen musikere på Springsteens alder som fortsatt er så virile og, ikke minst, lager så relevant musikk – i en alder av over 70 år.

I tillegg gir han fortsatt ut enhetlige album, med en klar rød trå og tematikk. De er ment for å høres fra A-Å, som én organisme forteller de en unik historie.

Hans maratonkonsorter er fortsatt en salig miks av klassikere fra hans allsidige katalog og nytt materiale. En artist som fortsatt setter spor, og forlanger å være aktuell for sin samtid, fans og musikkverdenen.

Den går en salig rød tråd gjennom hele Springsteens mangslungne karriere, en karriere som alltid har reflektert hvor han selv står på akkurat dette tidspunktet i livet; denne runden ser han seg bakover og konfronterer sin egen fortid, alder, visdom, karriere og vennskap.

Letter to You er et solid og høyst personlig album, som garantert vil tilfredsstille hardcore fansen, men nok ikke vil vinne over så mange nye tilhengere. Albumet har (med unntak av Ghosts og Rainmaker) få umiddelbare singelhits, men det er da heller ikke meningen bak – det må oppleves, og høres, som en helhetlig fortelling.

Definitivt et kraftig rockealbum, men Springsteen selv (med udødelige klassikere som Darkness on the Edge of Town, Nebraska (den dag i dag hans beste album), Tunnel of Love og Western Stars) har satt listen så høyt, at rockelegenden når sant skal sies har satt en egen standard.

Vi utdeler 4 knallsterke stjerner til «Amerikas sjel», og ser frem til å se ham (post korona) «Further on Up the Road»!

Letter to You slippes den 23. oktober.

Spor:
1. One Minute You’re Here
2. Letter to You
3. Burnin’ Train
4. Janey Needs a Shooter
5. Last Man Standing
6. The Power of Prayer
7. House of a Thousand Guitars
8. Rainmaker
9. If I Was The Priest
10. Ghosts
11. Song For Orphans
12. I’ll See You In My Dreams