Anmeldelse: Bridgerton, sesong 3, del II

Irriterende nok velger Netflix stadig oftere å splitte sine mest populære serier i to deler per sesong. Noe som ofte tvinger serien inn i et kunstig klimaks midtveis. Så var også tilfellet med det påkostede, poshe, kostymedrama Bridgerton – en av strømmegigantens flaggskipserier.

Med Bridgerton ble plutselig kostymedrama moderne, kult og hipt; selv blant de unge strømmeabonnentene. Det hjalp definitivt på at London-fiffen anno 1815 var en «fargeblind» forsamling, skjørtekantene var høye, push up-en fremtredende og at de (utad dydige) jomfruene kopulerte hyppigere enn kaniner i brunst.

Vi har allerede anmeldt del I av sesong 3, så for et fyldigere handlingsreferat anbefaler vi å lese den artikkelen.

Del II av sesongen tar til rett etter at unge Penelope Featherington (Nicola Coughlan) og den ettertraktede ungkaren Colin Bridgerton (Luke Newton), smått uventet, hadde «funnet tonen».

Selvsagt er det en humpete vei de unge forelskede har lagt ut på, og mange ønsker å spre torner utover deres sti. I tillegg er den eksentriske dronning Charlotte (en fabelaktig Golda Rosheuvel) mer besatt enn noensinne av å avsløre sladrepressens ukronede «dronning», Lady Whistledown – som vi (og noen andre) allerede vet er Penelope in persona.

La intrigene, og «husmorpornoen» begynne!

 

Vi har tidligere latt oss begeistre av den smått originale, og episk iøynefallende serien, som har et skjevt blikk på det pompøse London-borgerskapet anno 1815; og som samtidig leker med konvensjoner og etablerte sannheter, mens den forsøker å sprenge grenser med sitt fargerike ensemble.

Dessverre lot vi oss ikke imponere av tredjesesongens del I, da den i alt for stor grad kun gjentok tidligere handlingsmønster og intriger, samt skulle presse på seerne en noget oppkonstruert historie – der den «stygge andungen» endelig får sin dag.

I det del II tar til er vi aldri i tvil om at det unge, umake, paret vil få hverandre, ei heller hersker det tvil om det (dønn) kjedelige paret Francesca Bridgerton og Lord Kilmartin til slutt vil smis i hymens lenker – det er da heller ingen dyp, kompleks serie vi er vitne til. Det sagt, så sprites denne runden opp ved at slangen i Paradis, den skadeskutte venninnen til Eloise, Cressida Cowper (Jessica Madsen), får herje fritt og spre sine løgner, bedrag og nedrige renkespill.

Når vi så også får den infame dronningen i «fri dressur» blir dette tidvis skikkelig gøy. Begge de to kvinner er, på hver sin måte, på jakt etter den myteomspundne Lady Whistledown. For dronningen har det nærmest gått sport i å avsløre henne, mens det for Cresside handler om å redde sin egen fremtid.

Og dette er da vitterlig kvinnenes sesong, der mennene enten kommer i skyggen, eller fremstår som handlingslammet eller overdrevet hårsåre – med et hederlig unntak av flamboyante Benedict Bridgerton (Luke Thompson), som lever livets bekymringsfrie, og løsslupne, dager. Hans lillebror Colin, derimot, fremstår som en enda større og uinteressant «dott» enn sist vi så ham.

Og jo da, selvsagt får Penelope vise hvilken sterk, selvstendig og rettskaffen unge kvinne hun er. Med ben av stål i nesen, og evnen til å stå på egne ben. Men det er da heller ikke en så veldig, hverken original eller interessant fortelling. Ei heller er den særlig godt fortalt. Da er det langt bedre underholdning å bivåne hennes outrerte stesøstre, også kjent som «dum» og «dummere», i beste Askepotts stesøstre-stil, furte og latterliggjøre seg selv.

Summa summarum er tredjesesongen den svakeste så langt fra Bridgerton-universet. Det sagt, så redder del II, prakket full av intrigemakeri, pomp, pupp og eklatant eskapisme, dagen. 4 stjerner.

Sesongpremieren var den 13. juni; og samtlige av del IIs fire episoder er nå tilgjengelig på Netflix.