Anmeldelse: Bridgerton, sesong 3, del I

At en kostymedramaserie (!) skulle bli en av Netflix’ største suksesser var særdeles uventet. Per dags dato ligger både sesong 1 og 2 på en sjetteplass over seriene med flest strømmeminutter samlet.

Med Bridgerton klarte Netflix noe høyst eksepsjonelt – plutselig var kostymedrama populært, moderne, kult og hipt; selv blant de unge strømmeabonnentene. Det hjalp definitivt på at London-fiffen anno 1815 var en «fargeblind» forsamling, skjørtekantene var høye og at de (utad dydige) jomfruene kopulerte hyppigere enn kaniner i brunst.

 

Skandaløs?

Noen uker innen jul avslørte Netflix premieredatoen for den etterlengtede sesong 3 av Bridgerton; samt at sesongen vil splittes i to. Her lovet strømmegiganten «den mest skandaløse sesongen så langt». Nå har vi sett hele del I av tredjesesongen, og vi aner fortsatt ikke hvor «skandalen» ligger begravet…

En så virkelighetsfjern serie som Bridgerton, som i tillegg nærmest repeterer sitt eget premisset (med nye hovedkarakterer) fra sesong til sesong, er fullstendig avhengig av at de karakterene som skal bære en gitt sesong er interessante, fascinerende, frekke eller yndige, og personer du lar deg rive med av.

På sitt beste har serien vært en herlig eskapisme, pakket inn i overdådige kjoler, pomp, prakt og pupp – men skal vi la oss henføre må karakterene spille på lag.

Den stygge andungen

Med sesong 3 virker det som om serieskaperne har begått kardinalsynden ved å fokusere mer på det politisk korrekte i at også «den stygge andungen» (eller «veggpryden» som hun kalles i serien) kan blomstre og finne kjærligheten, men glemt å pakke det (for så vidt interessante plottet) inn i et spennende narrativ.

I sentrum for begivenhetene denne runden, og dermed flittig omtalt av den lokale 1815-tallets sladrepresse, Lady Whistledown, er datteren til den litt skandaløse adelsfamilien Featherington, yngstedatteren Penelope (Nicola Coughlan). En karakter som i de to første sesongene har eksistert litt i skyggene, og ballsalenes kroker, men som (delvis) ble avslørt som en dobbeltkarakter i foregående sesong, og samtidig dannet et varmt vennskap med Colin Bridgerton (Luke Newton).

Nå er det altså Penelopes tid til å bli ny og skinne – men selvjustisen er fortsatt hard og hatsk blant hønetuppene i sosieteten, i fremste rekke frontet av den ondskapsfulle Cressida (Jessica Madsen); fyrrige Eloise’ venninne.

Humoristisk lynavleder

Nok en gang balanserer Penelopes konspirerende mor på kanten av økonomisk ruin, og en mannlig arving er påkrevet. Denne runden stiger hennes outrerte døtre (som best kan beskrives som Askepotts onde/dumme stesøstre) mer fem i lyset – og de fungerer godt som en befriende humoristisk lynavleder. En annen, absolutt bedårende karakter, som får oss til å trekke på smilebåndet, er den eksentriske dronningen, som har tar sine kreative parykker, og sarkastiske kommentarer, til nye høyder. I atter en sesong briljerer Golda Rosheuvel!

Andre karakterer som spriter opp en ellers smått traurig sesong, er det nyutsprungne sosietetsparet Mondrich. Litt som Bambi på glattisen blir de kastet ut i en ny verden, full av merkelige og uforståelige regler og stram kutyme. Med deres blikk fra utsiden får vi en forfriskende vinkling av fiffens rariteter, dekadente moral og obskøniteter.

Tørr kvist

At serien ikke måtte være overlesset med heftige sex-scener for å vekke seernes interesse ble så ettertrykkelig bevist med andresesongen; der en mer subtil erotikk ble frontet, fremfor førstesesongen vedvarende «kopulering-i-høyet» – og dét fungerte absolutt utmerket. I tillegg var nykommeren i London-sosieteten, yndige Kate (Simone Ashley), en underfundig enigmatisk karakter som vi ønsket å vite mer om.

Når det kommer til denne sesongens gifteklare Bridgerton-datter, Francesca (Hannah Dodd), så er hun yndig nok, med like spennende som en tørr kvist. At dette understrekes ved at hun helst ønsker å sitte i ensomhet, klimprende foran pianoet, eller i mutters stillhet sammen med sin beiler, gjør faktisk ikke saken bedre. Gjeeeeesp!

Hennes bror, den tidligere «dotten» Colin, har etter sin dannelsesreise kommet hjem som en ny mann. Både på det ytre (ser skremmende lik ut som en yngre versjon av Pierce Brosnan) og indre plan. Han har dessverre ikke blitt en mer interessant karakter av den grunn, og vi leser hans beveggrunner og egentlige hensikt som en åpen bok. Og hvorfor i all verden har serieskaperne i stor grad «kastrert» Eloise (Claudia Jessie), og hennes freske meninger?

Kjedelig

Nei, bildet av en mutt, innesluttet Penelope, stirrende tomt ut i luften fra sin dekorerte vinduskarm er særs beskrivende for sesong 3: Det ser til gangs ut som om hun kjeder seg!

Så absolutt ingen skandaløst elendig sesong, men bare så veldig mye kjedeligere enn de to foregående, og mer formelorientert. Der vi over to sesonger har blitt vant til fascinerende karakterer, infame intriger og juicy detaljer, så fremstår del I av tredjesesongen som et eneste langt gjesp. 3 stusselige stjerner.

Del I (episode 1-4) har global Netflix-premiere den 16. mai, etterfulgt av del II (episode 5-8) som får premiere den 13. juni. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder av del I.