Anmeldelse: A House of Dynamite

Per dags dato eksisterer det ca. 12.300 atomstridshoder i verden – av disse kontrolleres nærmere 5.200 av den ustabile, impulsive fascisten som for tiden befinner seg bak The Resolute Desk.

Med dét skremmende bildet som bakteppe har regissør Kathryn Bigelow, fra et fryktinngytende manus ført i pennen av Noah Oppenheim, kreert en dagsaktuell krigsthriller som vil få deg til å kaldsvette og sannsynligvis surrende rundt mentalt ute av balanse.

Bigelow er så visst ikke blant Hollywoods mest produktive regissører, men når hun endelig har noe på hjertet så bruker hun å treffe blink med en fortreffelig miks av gnistrende action, suggererende spenning og fascinerende karakterer som engasjerer.

Med filmer som Point Break, Strange Days, K-19, The Hurt Locker, Zero Dark Thirty og Detroit har amerikaneren virkelig satt sine umiskjennelige spor i filmhistorien.

Nå er hun her med sin første Netflix-film, og hvilket kupp Ted Sarandos har gjort med å signere henne til strømmetjenesten – for A House of Dynamite er virkelig blant én av årets beste filmer.

 

Vi befinner oss i nåtidens Washington DC, der etterretningsanalytiker kaptein Olivia Walker (Rebecca Ferguson, Mission: Impossible) gjør seg klar til nok en ny, krevende, men helt ordinær arbeidsdag i Det hvite hus.

Guttungen er syk, og far må ta ham til legen, men utover det tyder alt på nok en fullstendig normal dag som en av presidentens (Idris Elba) mest betrodde medarbeidere i hans internasjonale sikkerhetsteam. Så går alt raskt til Helvete!

Et ballistisk atomvåpen, skutt ut fra en ukjent lokasjon i Stillehavet, oppdages fra en øde amerikansk militærbase i Alaska. Først tror analytikerne at det kun er nok en «uskyldig» prøveoppskyting fra «Little Rocket Man» i Pyongyang, men når de predikerer banen til å treffe det kontinentale USA begynner varsellampene for alvor å blinke. Og de har kun 18 minutter å agere på…

Bigelow er en mester i å bygge opp sitrende, personlig, ektefølt og direkte ubehagelig spenning. Med håndholdte nærbilder av virkelige mennesker med genuine bekymringer, hurtige klipp og et medrivende musikkspor trekkes vi inne i den intenst dramatiske historien. Hun har valgt å fortelle den fra forskjellige perspektiver, i korte, gjentagende sekvenser. Et effektivt grep som fungerer utmerket i det raketten raser ned mot USAs millionmetropol, med kun minutter på å reagere.

Ved å fokusere på forskjellige aktører får vi forsterket følelsen av kaos, usikkerhet, fortvilelse og desperasjon. Forbilledlig illustrert med den oppgitte amerikanske forsvarsministeren, Baker (Jared Harris, Chernobyl).

Presidentens toppteam trommes hurtig sammen, men rådene han får er svært sprikende, og i stor grad basert på usikre antakelser og kvalifiserte gjetninger. Ikke vet man hvem fienden er, ei heller om atomvåpenet er et enkelttilfelle og/eller en feiloppskytning.

Handlingsrommet spenner fra å avvente (det kan jo være en feil?) til nedskalering, og de mer haukete generalene, frontet av Brady (Tracy Letts), som ønsker at lederen av den frie verden skal slå knallhardt og kontant tilbake – ved forhåndsangrep med hele USAs fryktinngytende atomvåpenarsenal.

De (tilsynelatende) rasjonelle aktørene er analytikerduoen admiral Mark Miller (en glimrende Jason Clarke) og hans unge protegé Jake Baerington (Gabriel Basso).

Men heldigvis blir de ikke skjøvet i front som filmens protagonister som vi ukritisk skal heie på. For er de kun smått naive idealister («duer»), eller kan de bidra til å redde verden? Det gir, kløktig nok, Bigelow aldri svaret på.

Tiden er knapp og USAs mange fiender (Russland, Kina, Iran) er i full ferd med militær eskalering av situasjonen. Om hvem kan man egentlig stole på i en slik presset situasjon? For var nord-koreanerne egentlig ikke kapable til å skyte opp ballistiske raketter fra havet?

Forvirringen og usikkerheten som råder, ikke minst frontet av presidenten, som av en iskald militærrådgiver får overrakt en «fast food-meny» av forslag til motangrep med atomvåpen, er påtagelig – og det hele blir ekstra ubehagelig når det mikses sammen med forbilledlige hverdagslige hendelser som en uskyldig basketballtrening for jenter, syke barn, gravide koner, golf-konversasjoner og småprat om kollegers kommende frieri. Samtidig handler mange av dem ikke lytefritt, men fullstendig menneskelig, i det de gjør egoistiske valg som å forsøke å redde sine nærmeste.

Vi sitter igjen med den kvalmende følelsen av at dette virkelig kan skje, og at det kan skje fullstendig uventet og når som helst. Troverdigheten til historien forsterkes av det knallsterke manuskriptet til dyktige Oppenheim, som i årevis arbeidet som seniorprodusent for NBCs Today Show.

Her tas vi med inn de de aller hemmeligste etterretningsrommene og militære kapabiliteter i USA, med forkortelser som PEOC, USSTRATCOM og EKV. Ikke for breialt å briefe, men for å underbygge troverdigheten til (det forventede) ragnarokk. Brorparten av filmen hører vi kun presidenten via en svart skjerm under teamskonferansen; noe som ytterligere forsterker oppfattelsen av kaos og sviktende kommandolinjer i det en fullstendig uventet hendelse inntreffer.

Blant Bigelows varemerker er et klart politisk standpunkt, og det er liten tvil om hva hun mener med den utrygge atomvåpenpolicyen som preger dagens verdensbilde; der russerne (frontet av en rabiesfrådende Medvedev) siden krigsutbruddet i februar 2022 jevnlig har truet Vesten med kjernefysisk utslettelse om støtten til Ukraina opprettholdes/eskaleres.

Elegant krysser hun dette skrekkscenarioet med amerikanernes trøblete forkjærlighet for våpen, i det vi hensettes til en militærpolitisk analytiker (Greta Lee) som tilfeldigvis befinner seg i Gettysburg, i det borgerkrigens blodige slag gjenskapes for 162. gang. Ikke veldig subtilt, men du verden hvor det fungerer.

Og med en presset diktator i Øst-Asia, de stadige, uforutsigbare militære krumspringene til USAs 47. president, en hauk av en TV-stjerne som krigsminister og viljen til å sette inn militære styrker mot egne borgere, er det ikke underlig at Bigelow & co stiller det ubehagelige spørsmålet om hvor trygge vi egentlig er.

Som presidenten i A House of Dynamite fortvilet sier: «Våre atomstyrker var jo aldri ment å brukes, men skulle fremstå så fryktinngytende og avskrekkende at det holdt verden i sjakk». Mon det…

Bigelow vil at vi skal ta inn over oss at det ikke nødvendigvis er den gjensidige atomvåpenterrorbalansen (etablert under Den kalde krigen) som vil definere morgendagens atomvåpendoktriner, men at nettopp det uventede og uvisse, som foregår utenfor de etablerte politiske kanalene, kan bli opphavet til en altutslettende (siste) krig.

En knallsterk, dagsaktuell film som over knappe to timers spilletid vil gi deg hvite knoker, med en cocktail av spenning og underholdning, akkompagnert av glimrende skuespillere og filmteknisk kvalitetshåndverk i alle ledd – samt en ubendelig trang til å orientere deg etter nærmeste tilfluktsrom i det du kommer ut av kinosalen/din egen stue. Her vanker det, godt mulig, ny Oscar-ære for Bigelow. 6 stjerner.

A House of Dynamite settes først opp på utvalgte kinoer (10. oktober) innen strømmepremieren på Netflix den 24. oktober.