Anmeldelse: Ironheart

Ja, gutter og jenter; da er det igjen tid for Marvel. Ironheart er intet mindre enn den 13. live action MCU TV-serien fra Disney+, som startet med WandaVision i 2021, og senest representert ved Daredevil: Born Again tidligere i år. Mange av seriene har vært fine (f.eks. Loki, Hawkeye og Ms. Marvel), andre har vært merkelige, men minneverdige (f.eks. Moon Knight og She-Hulk), mens andre har vært rett og slett kjedelige (Ja, Secret Invasion, jeg mener deg!). Så er det de som ikke har hatt noe særlig med Marvel-universet å gjøre, som f.eks. Echo og Agatha All Along. Og nå kommer så slutten på MCUs Fase 5, nemlig Ironheart.

 

I den nyeste serien møter vi Riri Williams, godt spilt med emosjonell tyngde av Dominique Thorne. Vi har tidligere sett korte glimt av henne i Black Panther: Wakanda Forever, men her får hun endelig lov til å blomstre. Hun er tenåringsgeniet som bygger den mest avanserte rustningen siden Iron Man – men Ironheart er ikke bare nok en «nytt talent arver masken»-historie. Det er en fortelling om å finne sin kreativitet i skyggen av tap, og om å forme noe sterkt og beskyttende ut av nesten ingenting. Mens Tony Stark svevde i champagne og industrielle imperier, bygger Riri sin teknologi på rå viljestyrke, kreativ oppfinnsomhet og en sorg som ulmer under overflaten.

I desperasjon over pengemangel til utvikling av neste generasjon av rustningen sin, går Riri hen og blir medlem av en Robin Hood-aktig bande av superskurkaktige typer som berøver rike menn. Men det stikker noe under, og denne underverdens-reisen tar en rekke ubehagelige vendinger, inntil liv og død står på spill, både for Riri og hele hennes familie og omgangskrets.

Et sentralt og interessant vendepunkt er at Riris nyutviklede KI-assistent (på basis av en hjelpende hånd fra Wakanda) uventet tar form av hennes avdøde beste venninne, Natalie. Det er både dypt foruroligende og rørende. En digital oppstandelse som gjør hver samtale akavet, og som tvinger Riri til å konfrontere både sitt traume og de etiske gråsonene i sin egen ingeniørkunst.

Serien unngår den vanlige glansbilde-estetikken og våger å vise et miljø med skarpe kanter og sosiale lag – en verden i gateperspektiv, hvor de rike alltid er suspekte og korrupte. Det er Marvel i street-level-modus, med minner om Daredevil og Luke Cage, men her pakket inn i Wakanda-tech og ungdommelig sårbarhet.

 

Ironheart lander ikke som Marvels største brak, men likevel som et viktig avtrykk. Marvels tilbakeholdenhet med å knytte serien tettere til resten av MCU-universet vil frustrere noen fans – men kanskje er det også en del av poenget: Ironheart vil stå på egne ben. I en tid hvor spørsmålet om hvem som får lov til å redde verden fortsatt er politisk ladet, føles Riri som en figur hvis tid er kommet. En svart, ung kvinne som ikke ber om tillatelse, men skaper sin egen plass i en verden som helst vil putte henne i en boks. Som et «brøl fra undergrunnen» er det kanskje litt polert, men det hindrer det ikke fra å være både inspirerende, dyptfølt og nødvendig.

Ironheart er imidlertid ikke noen perfekt serie. Både plottet og personene foretar noen valg som er så problematiske at de truer med å undergrave premissers logikk og appell. Her hentyder jeg f.eks. til noen fantasy-elementer med magi, som ikke føles naturlige for en historie som dreier seg om et vitenskapelig geni, men mer virker tilføyde for å tekkes de seerne som godt kunne like Agatha All Along-serien, som handlet om hekser. Her føler denne anmelderen dessverre at serien går i feil retning.

Et annet av Ironhearts problemer er at man lett kan bli lei av den evige følelsen av «set-up» som karakteriserer både denne og andre Marvel-serier – en utvikling og slutt som antyder at også denne serien får en giga-mega-betydningsfull fortsettelse – og her kan Ironheart føles som enda en brikke i et ikke lenger helt så interessant puslespill. Enda et løfte som med stor sannsynlighet aldri helt blir innfridd.

Klarer Marvel Studios fortsatt å lage underholdende filmer og serier som er verdt å se, spesielt for tegneseriefans? Ja. Men klarer de å presentere oss for en vill og halsbrekkende wow-faktor og stadig overraskende nyvinninger, slik de gjorde for ti år siden? Nei. Det er litt som om de ikke gidder lenger, og er fanget i spindelvevet av sin stort anlagte kontinuitet, som med litt uhell godt kan ende opp som en tung lenke om beinet på franchisen. Ironheart klarer med nød og neppe 4 stjerner av 6 mulige.

Ironheart får streaming-premiere på Disney+ den 25. juni.