TEST: Sennheiser IE 300

For noen år siden var det ikke få som mente du var en skrulling om du brukte mer enn et par tusenlapper på et par hodetelefoner, for ikke å snakke om ørepropper. Men så kom de trådløse hodetelefonene med støykansellering, og deretter de helt trådløse øreproppene, og endret folks syn på hva personlig lyd skulle koste. Nå ser man Sony, Bose og Apple overalt man snur seg, og det er toppmodellene det går i. Enten det er hodetelefoner eller ørepropper, betaler folk gledelig både tre og fire tusen kroner for favorittene sine.

Sånt gjør meg glad. For nå som vi vet at folk er villig til å betale for kvalitet, tenk hva du får for pengene om du hopper en høy bukk over de trådløse greiene, og heller bruke det samme beløpet på et par ørepropper med kabel! Du hørte riktig. Kabel. Du vet, sånn som høyst sannsynlig ikke passer til din nye mobiltelefon uten en overgang. Men hva ofrer man ikke for god lyd.

Trådløst er praktisk, men …

Mens de beste trådløse øreproppene kan være praktisk og låter fint, og mange til og med har aktiv støykansellering, så lider så å si alle av samme problem: den innebygde forsterkeren er ikke kraftig nok. Jeg tror aldri jeg har hørt trådløse ørepropper som kan utfordre et par passive, når det kommer til dynamikk og basskontroll.

Spesielt om du parer de passive med en forsterker. Du kommer langt med en bærbar Audioquest Dragonfly Black til laptopen, til mobilen er det mer praktisk med for eksempel den trådløse FiiO BTR3 eller den høyoppløste Cayin RU6. Men det fungerer også ofte overraskende bra med hodetelefonutgangen på mobilen, om du har en slik, eller rett ut av laptopen.

Skikkelige propper

Sennheiser IE 300 er et par påkostede ørepropper for musikkelskere som setter pris på de ekstra detaljene i musikken. Ledningen, som kan skiftes ut, er avstivet og formbar rundt øret, for best mulig feste. Kjekt når du trener, og ikke minst for musikere som bruker ørepropper som monitorer. Skjønt, til scenebruk ville jeg vurdert formstøpte propper. Sennheiser vil også etterhvert tilby balansert kabel som ekstrautstyr.

Små drivere

De kompakte husene rommer ikke de største høyttalerelementene (driverne) på markedet, bare 7 millimeter. Andre har både 10 og 12 millimeter. Det betyr at Sennheiser-driverne må bevege seg mer for å gi tilsvarende mengde energi i bassregionen. En fordel er at de er bedre i stand til å gjengi høye frekvenser. En luftigere diskant er gjerne resultatet, med mindre forvrengning. Sennheisers elementer skal gjengi et ekstra stort frekvensregister (6 Hz – 20 kHz) og kalles derfor XWB – eller Extra Wide Band.

Elementene har fått en spesiell membranfolie for å minimere resonanser og forvrengning. Bakstykket skal dessuten minimere refleksjoner inne i huset, og et ekstra kammer fjerner resonanser i øregangen for en renere diskant.

Komfortable

IE 300 kommer med øreputer i minneskum i tre størrelser, og ditto antall i silikon. Medium størrelse i silikon er festet til proppene i esken, men jeg får bedre lyd med samme størrelse i minneskum. Det tetter bedre, gir mindre gnisselyder i øret og en bedre definert bassgjengivelse. Passformen er virkelig god, jeg glemmer ganske snart at jeg har proppene i øret. Og fordi kabelen er festet med dreibare ledd, er det naturlig å tro at holdbarheten er vesentlig bedre, enn om de var helt faste.

Alt får plass i den medfølgende vesken i lommestørrelse.

Sennheiser IE 300 låter kanon

Så hvordan låter et par med kablede ørepropper anno 2022? Jo, takk som spør. For IE 300 låter ikke som noen trådløse ørepropper jeg har hørt. Uansett. Selv Bowers & Wilkins PI7, som jeg mener er de beste, kommer til kort satt opp mot dynamikken og kontrollen i IE 300. Sennheisers egne Momentum True Wireless 2 kan også se langt etter denne lyden.

Selv rett ut fra hodetelefonutgangen på min Macbook Pro er det klart at dette er en ganske annen liga. Stemmen til Lana Del Rey i Watercolor Eyes står sånn til de grader ut fra det instrumentale, at det er som om hun har fått seg bopel inni skallen min. Den klangfulle clean-gitaren brer seg utover, mens bassen strekker seg ned med største overbevisning.

Playground av Bea Miller, kjent fra Netflix-serien Arcane, har deilig og dyp bass i perkusjonen, mens bassgitaren ligger tungt i bunnen. Stemmen til Bea er klokkeklar, dette er noe helt annet enn man får med trådløse ørepropper!

Med den bærbare Cayin RU6 klemmes det enda mer dypbass ut av øreproppene, og de får et ekstra lag av detaljer i toppen.

Til sammenligning låter den tidligere toppmodellen IE 800S mer nøytralt, men til gjengjeld er IE 300 langt mer leken og dynamisk. Der hvor IE 800S er litt flat og uengasjerende, er IE 300 langt mer underholdende. Det du mister er et ekstra lag med detaljer i diskanten.

Kontant og hardt

Klassisk musikk låter også meget bra. Lucy Kays The Armed Man fremført av FILMharmonic Choir Prague låter like vakkert som livlig. Kontrabassene og celloene lurer i bunnen med fermata-toner, mens Lucy synger over med sin nydelige sopranstemme. Når så perkusjonen smeller til i et fortissimo-parti knapt to minutter uti, masserer det øregangene, og minner meg på hvorfor klassisk musikk er så mye bedre når man spiller høyt.

Rommet er stort, og fundamentet er så støtt at man nærmest hører rommet puste. Man kan nok ønske seg enda litt mer energi i overtoneområdet, for å virkelig få det til å sveve der oppe. Men bare litt, og jeg har det aldeles utmerket totalt sett.

Selv om alt låter bra, er det først og fremst de dynamiske egenskapene som imponerer meg. Når man drar opp lyden med disse, så holdes dynamikken og livet intakt, hvor lydbildet flater ut og ramler sammen når man prøver det samme med trådløse ørepropper.

Bassen er kontant, hard og deilig. Det er den også hos AKG N40, men der blir den samtidig litt overdreven og flyter mer ut. Her er den strammere og bedre attakkert. Når proppene samtidig låter mer engasjerende enn den langt dyrere eks-toppmodellen IE 800S, så er dette en modell det smaker fugl av.

Konklusjon

Det er en stund siden jeg har hørt ørepropper med kabel, og jeg glemmer for hver gang hvor mye bedre de låter enn de trådløse variantene. Man har blitt vant til trådløse Bluetooth-propper og lar seg imponere av de beste, og tror at det er skikkelig lydkvalitet. Så får man plutselig høre et par propper som IE 300, og man må revurdere alt på nytt.

Ok, så er det ikke like praktisk med kabel. Men, du verden, så mye bedre det låter. Litt mer luft helt i toppen, så hadde vi sett på full pott.