TEST: Fiio K17

Fiio Electronics Technology Company, som er selskapets navn, ble grunnlagt for snart 20 år siden, i 2007, i Guangzhou i Kina. Målet var helt fra starten å utvikle og fremstille prisvennlige, men fremfor alt høykvalitetsprodukter, og dermed heve listen for hva Made in China kan bety.

Det har i høy grad lyktes, ikke minst innenfor det bærbare område hvor Fiios små dedikerte musikkavspillere har en dominerende posisjon – fra overkommelige modeller til ren luksus. Sortimentet omfatter også blant annet de smidige CD-spillerne som ble introdusert på slutten av 2025, samt desktop-enheter og nettverksspillere som den relativt nylig lanserte S15.

 

 

Fiio K17

Den testede K17 er uført i et solid halvformat med tydelig fokus på skrivebordet. Hele kabinettet er i metall, og fronten er i forholdsvis tykk støpt aluminium. Den brukervennlige touchskjermen er nesten 4 tommer stor, og man navigerer mellom menyene ved å svepe frem og tilbake. I tillegg finner man Fiios Control-app, desktop-innstillinger samt en medfølgende fjernkontroll.

Den høyre skruknappen styrer volum og kan i standardtilstand også slå av skjermen med et trykk. Til venstre sitter inngangsvelgeren, som skifter mellom Streaming, Local Play, USB, Optical, Bluetooth, Balanced in, Line in og Coaxial. Skjermen viser også om den innebygde EQ-en er aktiv, samt filtype (PCM, DSD eller MQA) og samplingsfrekvens.

De tre knappene nederst til venstre er på/av, valg av lyttemodus (pass på LO, som bypasser volumkontrollen … ) samt valg av gain i fem trinn – fra lav til ultrahøy – tilpasset hodetelefonene.

Til høyre sitter en USB-C-inngang, etterfulgt av hodetelefonutgangene. K17 er en veldig komplett enhet med tydelig fokus på hodetelefoner, og man kan velge mellom 6,35 mm jack, balansert 4,4 mm og full størrelse 4-pins XLR.

På baksiden finner man stort sett alle tenkelige digitale innganger – inkludert USB-C til datamaskin – samt både balanserte XLR- og vanlige RCA-utganger til forsterker eller aktive høyttalere. K17 er først og fremst en hodetelefon-DAC, men har også en innebygd avspiller – imidlertid begrenset til Roon og AirPlay. Spesielt Android-brukere vil savne UPnP og/eller Chromecast.

I den omfattende menyen kan man velge mellom seks digitale filtre, men forskjellene er vanskelige å høre i praksis. Mer interessant er EQ-en med syv presets (for eksempel Jazz og Rock) samt 10 brukerdefinerte innstillinger – med en 31-bånds (!) parametrisk (!!) equalizer, noe som gir klare profesjonelle vibber.

Det mest bemerkelsesverdige er imidlertid EQ-en med syv forinnstillinger som Jazz og Rock samt 10 brukerdefinerte profiler. Her kommer en 31-bånds parametrisk EQ som gir veldig gode muligheter for finjustering.

For å gjøre dette uten å forringe signalet benytter Fiio en avansert DSP-chip, en høyklasse A/D-konverter og en meget presis klokkeløsning med fem to sekund-nøyaktighet.

Som USB-DAC støtter den opptil 32 bit/768 kHz, DSD512 og full MQA-dekoding.

Fra bunnen

Men la oss ta det hele fra begynnelsen og starte fra bunnen inne i K17, som betyr den lineære strømforsyningen med en solid 35-watts ringkjernetransformator og en kondensatorbank på hele 4700 mikrofarad. Ikke dårlig for en hodetelefonforsterker! Det trenger vel neppe å nevnes at de analoge og digitale delene har sine egne, dedikerte strømforsyninger. Den tradisjonelle nettdelen er valgt for å holde støyen nede på et minimum.

Og for å nå opp på de lovede 2×4 watt har Fiio også satset på diskret forsterkning i klasse AB, også til lavimpedans-hodetelefoner, ved hjelp av ON Semiconductor MJE243/253-transistorer.

Kort sagt kan man si at Fiio K17 i prinsippet på alle måter er bygget som en «vanlig» integrert forsterker, og det burde ikke være noe problem å kjøre mer lettdrevne høyttalere via hodetelefonutgangene hvis man nå skulle ha lyst til det.

Det er uendelig mye å fortelle om det veldig ambisiøse indre i K17, men et eller annet sted må man likevel sette punktum, men ikke helt ennå. Vi slutter med å si at dette er en gjennomført avbalansert konstruksjon, helt ned til de doble 8-kanals DAC-chips av den best mulige typen fra AKM, nemlig to stk. AK4499, en til hver kanal, sammen med et AK4191 Delta-Sigma Modulator-chip.

Sist, men ikke minst: La deg ikke narre til å forveksle denne testede hodetelefon-DAC-en med den betydelig billigere, men lignende K15-enheten, som har et betydelig lavere nivå på stort sett alle komponenter, det vil si den mest (lyd)kritiske hardware-en.

 

Sammenligninger

Akkurat som da jeg tidligere har hatt hodetelefon-DAC-er til test og sammenlignet dem med Sennheisers trofaste forsterker HDV 820, låter også Fiios ambisiøse K17 litt fyldigere, større og på mange måter penere enn den tidligere nevnte, som til gjengjeld motvirker dette med slagkraft og stramhet i overflod, ja, litt mer attack i lyden generelt, vil jeg si.

En litt urettferdig sammenligning da Sennheiser-enheten koster omkring det dobbelte og i enda høyere grad er bygget som en kampvogn – men på den andre siden slett ikke kan skryte av en like omfattende liste over hverken funksjoner eller tilkoblingsmuligheter.

Man kunne si at det rent lydmessig i høy grad er en smakssak, men faktum er at tonalt sett passer Fiio K17 nok bedre til Sennheiser HD 800S, da den gir de stramme hodetelefonene litt ekstra varme og klangbunn i gjengivelsen.

Som jeg tidligere har fortalt, er det hele fem forskjellige innstillinger til å tilpasse hodetelefonenes følsomhet, og store høyimpedans Sennheiser HD 800S kan med fordel drives på den høyeste eller nest høyeste innstillingen, ellers er det en «risiko» for at man ikke kan spille like høyt som man ønsker, og som de lovede 2×4 wattene burde kunne levere.

Ingen problemer

La meg si det slik: Det er slett ingen problemer med å drive HD 800S fullt ut til stort sett hvilket (usunt … ) nivå man vil. Jeg har ikke kunnet prøve det, men jeg tør fint love at det heller ikke vil være noen problemer med (enda) tregere drevne magnetostatiske hodetelefoner.

Med balansert tilkobling av HD 800S til K17 setter jeg dem kanskje heller på mellomnivået, muligens den nest høyeste forsterkningsgraden.

Og den lever bestemt opp til den balanserte konstruksjonen når hodetelefonene også kobles til balansert. Det gir, ved siden av høyere lydnivå, mer dynamikk, mer kraft, men som sagt frem for alt mer dynamikk med bedre kontraster og en enda mer kompakt stillhet mellom tonene. Når jeg kobler til den vanlige, ubalanserte kabelen igjen, oppstår det også en vis antenneeffekt med lett forstyrrende, susende lyder. Slik er det ikke med den balanserte tilkoblingen, ikke i det hele tatt.

Hvor mye bedre det blir med balansert drift av hodetelefoner er et varmt debattert emne, men når man som her, med denne Fiio K17, har en i prinsippet gjennomgående balansert konstruksjon hele veien ned til doble, helt separate DAC-chips, ja, da burde det eneste rimelige være å fortsette på det balanserte sporet, som dessuten har mindre antenneeffekt i tilkoblingen …

Det er vanskelig å gi noen fornuftig kritikk av Fiio K17 rent lydmessig, da den gjør det meste riktig, ikke minst med en gjennomgående balansert signalvei. I betraktning av yteevne og funksjoner føles prisen veldig berettiget.

Konklusjon

Dette er en veldig avansert hodetelefon-DAC med lyd og funksjoner som mer enn rikelig rettferdiggjør den relativt høye prisen. Konstruksjonen er ambisiøs med blant annet en lineær strømforsyning og to høykvalitets DAC-chips. For ikke å snakke om den 31-bånds parametriske equalizeren …

https://www.youtube.com/watch?v=