TEST: Acoustic Signature Double X Neo

Etter noen måneder med Double X Neo fra tyske Acoustic Signature, kan jeg trolig konkludere med at jeg kanskje aldri har spilt så mye vinyl på like lang tid, med noen annen spiller. Den har nesten blitt en del av inventaret, og selv om lytterommet teller fire platespillere, er det denne som blir mest brukt.

Jeg antar at det er en slags anerkjennelse i seg selv. 

Det er ikke bare det svært tiltalende designet som har gjort at Double X Neo ble mest brukt. Den spiller også forbasket bra. Og så ser den ut som et forseggjort møbel, og ikke en strandet oljeplattform.

Spilleren har en startpris som matcher prisen på en Technics SL-1200GME, som dessverre ser ut som en DJ-spiller. Det er den ikke. Technics-spilleren spiller heller ikke som en DJ-spiller, heldigvis. Men den direktedrevne spilleren leveres med en fiks ferdig montert s-formet tonearm i magnesium.

Det gjør ikke Double X Neo. Så importøren utstyrte testeksemplaret med en TA-1000 Neo 9, en 9-tommers rett arm fra Acoustic Signature, med armrør i karbonfiber og kabler fra Mogami, som selvsagt koster ekstra. Dog ikke i nærheten av prisen til Grahams nyeste tonearm, som koster det samme som en liten bil.

Vårt testeksemplar var også satt opp med en MCX2 Moving Coil pickup, også den fra Acoustic Signature, men med motoren på innsiden hentet fra danske Ortofon.

Acoustic Signature Double X Neo

Double X Neo er faktisk Acoustic Signatures nest billigste spiller etter Maximus Neo, og selv om den koster en god slump penger, er den billig sammenlignet med flaggskipet Invictus Neo. Til godt over 2 millioner. Uten arm.

Den røde pickupen og armen Double X Neo var utstyrt med, er også Acoustic Signatures nest billigste i sine kategorier. Som tyder på at importøren mener de er en god match med Double X Neo.

Det skulle vise seg at det hadde de helt rett i.

Double X Neo

Det er i hovedsak tre skoler når det gjelder konstruksjon av platespillere. Høy masse, lav masse, eller såkalt flytende – egentlig fjæret, oppheng. Denne spilleren hører i likhet med Technics-spilleren til den første skolen. Bortsett fra at den ikke er direktedrevet. 

Spilleren veier 24 kilo, inkludert en 10,3 kilo tung tallerken. 

Den 50 mm høye tallerkenen veier altså nesten halvparten av totalvekten. Grunnen til det ser man på oversiden. Åtte sylindre i messing er plassert i en sirkel og bidrar til den krevende massen. De åtte sylindrene balanserer tallerkenens rotasjon, og demper vibrasjoner som ellers kunne blitt plukket opp av pickupen. 

En firkantet silikonrem drevet av en lydløs motor med deres Automatic Vibration Control (AVC), driver tallerkenen. Som hviler på det som kalles et Dura Turn Diamond-lager (DTD), et kunstig fremstilt diamantlager. Selve chassiset er bygget med MDF, stål og presset kryssfiner, i en 64 mm tykk CLD-plint (Cons­traint Layer Dam­ping). Som hviler på tre justerbare føtter med et spesielt dempemateriale på innsiden.

TA-1000 Neo 9

Den tynne karbonarmen er bygget opp av to lag, og finnes også i en 12-tommers utgave. Armøret er trukket med kobbertråder fra Mogami, og armen kan leveres i stålgrått eller sort.

Den har både azimuth- og høydejustering, og er en av de mest tilfredsstillende armløfterne jeg har prøvd. Armen hviler i et kulelager, og balanserer pickupen med en motvekt i messing.

På undersiden er det en 5-pins kontakt for tonearmskabel, og de tørre fakta er en armlengde på 239.3 mm, som kortes ned til 222 mm målt fra aksling til aksling. Den effektive massen for 9-tommeren er 9,3 gram, 12,3 gram for 12-tommeren. Overheng er oppgitt til 17,3 mm, og den balanserer pickuper fra 6 til 16 gram. 

MCX2

Den monterte pickupen er satt sammen hos Acoustic Signature, og basert på en moving coil-konstruksjon fra Ortofon.

Pickupen er laget med et CNC-frest aluminiumschassis, og viklet med 4N sølvtråder, utstyrt med en naken elliptisk slipning på en nålearm i aluminium, og matchet for Acoustic Signatures tonearmer. 

Utgangspenningen er hele 0,55 mV, mye for en MC, og den anbefalte belastningen er 100 Ohm. Acoustic Signature oppgir anbefalt stifttrykk til 2,3 gram, kanalbalanse til 1,5 dB ved 1 kHz, og et frekvensområde på 20-25.000 Hz.

Finish

Spilleren ser ut som den koster en million, og detaljarbeidet er fantastisk til prisen. Den ser mye dyrere ut enn en Technics SL-1200GME, eller en Pro-Ject The Classic Reference, for den del, og er virkelig et syn for øyet. Sju lag med lakk dekker treinnlegget i makassar på toppen, og under den skinnende overflaten er chassiset i flere lag, limt sammen med et fleksibelt lim som ytterligere demper resonanser.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor noen vil ha en sortlakkert Neo-arm, for ikke å snakke om forgylt. Den nakne stålutgaven ser mye bedre ut, og sylinderen som huser antiskating-vekten, har freste spor på siden som du ikke ser på en sort arm. Den polerte enden hvor pickupen monteres, ser selvsagt best ut i stål. 

Målinger

Som vi allerede vet, kan remdrevne spillere ha en korrekt og stabil rotasjonshastighet. Bare se på Rega-spillerne, i alle prisklasser. Den remdrevne Double X Neo gjør seg heller ikke bort i våre målinger. 

Avviket fra 33,33 o/min, målte jeg til 33,45, +0,36 prosent fortere altså, mens målingen av wow & flutter endte på ekstremt lave 0,18 prosent. Disse resultatene kan trolig bedres med en bedre ekstern strømforsyning, men enn så lenge leveres spilleren kun med en ekstern strømadapter.

Dynamisk, varm, og uanstrengt

Med vinyl på den tynne karbonfibermatten, er det duket for noen virkelig oppsiktsvekkende opplevelser. Double X Neo spiller musikk med en uanstrengt og nesten nonsjalant eleganse. Man støter aldri på noen artefakter som forringer opplevelsen. Den bare leverer. 

Det er et slags signatur kanskje, denne lettflytende gjengivelsen, som plutselig eksploderer i en dynamisk utskeielse man ikke helt venter. Som på klassikeren Take Five, med Dave Brubeck Quartet. Et spor jeg har hørt utallige ganger, på flere spillere enn jeg kan huske. Pianoet får en varm og åpen klang her, og dynamikken i slagverket er skrudd til et par hakk. Altsaksofonen til Paul Desmond har jeg nok hørt enda bedre fokusert, men her har den en dybde og bunnklang som jeg sjelden hører med andre spillere. 

Stereoperspektivet på den gamle innspillingen er glimrende, og det er dybde i lydbildet og luft under tonene. En Ortofon Windfeld Ti vil nok heve fram et større detaljnivå, og den graver også dypere i bassen enn en MCX2.

Importøren anbefaler en Lyra Kleos, for de som virkelig vil hente mest mulig ut av en Double X Neo, men MCX2 er et godt sted å starte.

Den får Morten Lindbergs opptak av Jan Gunnar Hoffs album Polarity, til å åpne seg opp så pass mye at man kan høre at opptaket er gjort i en kirke. Men det er på lavere frekvenser at Double X Neo viser hva den er laget av. Slagverkets dynamikk gjengis med en frapperende autoritet. Ikke bare smeller det i høyttalerne, men man kjenner luften fra trommene fysisk. Technics-spilleren, og en godt utstyrt Linn LP12, er i stand til noe av det samme. 

Denne uvanlig potente evnen til å gjengi bass, slagverk, og lavere toner i sin alminnelighet, er noe som ofte mangler på mange spillere. Selv i denne prisklassen. Men det gjør altså Double X Neo til en høyaktuell spiller for mange som har savnet nettopp mer rekkevidde, kontroll og dynamikk i bassen. 

Spillerens eksplosive dynamikk og mektige bassgjengivelse, er ikke det eneste som må trekkes frem her. Den gjengir vokaler med en naturlig letthet og får både rytmen og vokalen på Dominique Fils-Aimés album Stay Tuned, til å oppleves som luftig og fokusert. Det er ikke bare vekten bak rytmen som får en til å følge ekstra godt med, lagene med koring på flere av sporene, er lekende lett å skille fra vokalen i forgrunnen.

Sammenligninger man med en SL-1200G Master Edition og en Windfeld Ti, gjengir ikke kombinasjonen Double X Neo med MCX2 på en TA-1000 Neo, slagverket på Dominique Fils-Aimés album med samme kirurgiske presisjon. Kantslag på trommer, saksofon og cymbaler, er bedre definert på Master Edition med Windfeld Ti. Strykerne er skarpere fokusert og det er mer luft og definisjon i den øverste oktaven, når Trondheimsolistene med Marianne Thorsen, spinner rundt med Mozarts fiolinkonsert no. 4 i D dur. Double X Neo gjengir det samme stykket med varmere klang, som er lett å like. 

Konklusjon

Acoustic Signature Double X Neo, med sin høye massekonstruksjon og deres MCX2 pickup, leverer en uanstrengt og dynamisk musikkopplevelse. Den utmerker seg spesielt i bassgjengivelse og på slagverk – blant mye annet, og leverer en varm klang i et åpent lydbilde. Selv om MCX2 ikke matcher pickuper i toppsjiktet på detaljrikdom, er den et godt valg for de som prioriterer bass og dynamikk. En Double X Neo med TA-1000 Neo, er et fantastisk godt utgangspunkt for seriøse vinylsamlere, som foretrekker det klassiske designet foran det industrielle.