TEST: Technics SL-1200G Master Edition

Den beste utgaven noensinne av Technics SL-1200, er også den siste. Etter denne er det slutt. Hva som kommer etterpå, er ikke godt å si, men vi vet at Technics planlegger for en etterfølger.

For spilleren som har vært med oss siden 70-tallet, er det uansett slutt. Hvert fall i denne formen. Den startet som en platespiller for entusiaster, og senere ble den omfavnet av DJ-er verden over, og nå er den tross DJ-funksjonene, blitt en spiller for audiofile.

Denne utgaven er den beste, og SL-1200G Master Edition i sølv – og den sorte SL-1210GME har fått med seg noen nyttige oppgraderinger på veien ut. Spillerne som blir laget i henholdsvis 1200 og 1210 eksemplarer har fått Technics nye delta sigma motorstyring (ΔΣ), som vi kjenner fra testen av SL-1200GR2 og SL-1300G.

Technics SL-1200G Master Edition

Siden spilleren er praktisk talt identisk med SL-1200G som ble lansert i 2016, har Technics utstyrt Master Edition med gullfarget tonearm, gullfargede logoer på spiller, headshell og støvlokk, og et skilt med gull på sort, som viser spillerens serienummer.   

Spilleren er som før bygget opp i fire lag med Technics BMC dempemateriale (Bulk Molding Compound) på underdelen og en støpt aluminiumsplate på toppen, med forsterkninger på innsiden. 

Spilleren har fått oppgraderte føtter med noe som heter Alpha-Gel, et dempemateriale med langt høyere dempingsgrad enn silikon og gummi, som er det vanlige dempematerialet for underlag og dempeføtter.

Den tredelte tallerkenen i aluminium, med dempemateriale på undersiden, og en messingplate på toppen, er balansert, og roterer som alltid rundt en direktedrevet aksling.  

Master Edition har fått en oppgradert kjerneløs motor, lik den vi kjenner fra SL-1300G, med et forsterket kretskort for å eliminere mulige vibrasjoner. Men den største oppgraderingen er spillerens avanserte motorstyring.

Delta Sigma Drive

Et vanlig problem med direktedrevne platespillere er fenomenet man kaller cogging. Det er mikroskopiske vibrasjoner som forplanter seg til pickupen og nålearm, og skaper en forvrengning som riktignok er minimal, men likevel hørbar. Technics løste langt på vei problemet med cogging allerede på SL-1200G i 2016, men med delta sigma motorstyringen mener de at de har klart å dempe enda mer av mikrovibrasjonene. 

Delta sigma motorstyringen i Master Edition er grunnleggende den samme som vi kjenner fra SL-1300G, men her har Technics valgt å flytte den pulsbreddemodulerte motorstyringen fra 2 til 20 kHz, for å virkelig dempe så mye mikrovibrasjoner som mulig.

Sammenlignet med strømforsyningen i SL-1200G har strømforsyningen i Master Edition en forbedret switch mode strømforsyning, med lavere støygulv, som er koblet til en støykansellerende krets som kansellerer reststøy før strømmen når delta sigma-kretsen i strømforsyningen.

Firelags PCB

Elektronikken på innsiden er montert på et stivere firelags kretskort, og med dempematerialet BMC, den dempede tallerkenen på 3,6 kg – med gummimatten – og de nye alpha-gel føttene, er vekten akkurat den samme som på en SL-1200G.

Spillerens s-formede tonearm i gullfarget magnesium har fremdeles et avtakbart pickuphus, og samme oppheng som SL-1200G, med låsbar høydejustering og gjenger bak armøret. For å skru fast en ekstra motvekt hvis det er nødvendig. Det følger med to stykker med ulik vekt, og armen kan ta pickuper fra 5,6 til 28,5 gram.

Målinger

Vi er vant til at direktedrevne spillere har god gangpresisjon, og ikke overraskende gjelder det også SL-1200GME. 

Rotasjonshastigheten på 33,33 målte vi til 33,29, som er et avvik på -0,14, mens målingen av wow & flutter hvor vibrasjonene bor, klokket inn på ekstremt lave 0,18 prosent. Bare slått av Cyrus TTP med PSX-R strømforsyningen (0,09%). 

Dynamikk

Like sikkert som at spilleren måler bra, er det at den lyder godt. Forbasket godt. Eller, det vil si, den lyder som man forventer av en toppspiller fra Technics, bare litt bedre.

Kort sagt, SL-1200G Master Edition, spiller som en SL-1200G, bare med stødigere takt og litt større dynamisk kontrast. At forskjellene ikke er så store, skyldes at de to spillerne er grunnleggende like, men etter at man har hørt på Master Edition en stund, er det åpenbart hva den gjør bedre.

Til å begynne med brukte jeg Ortofons glimrende MC X40, et av de beste kjøpene man kan gjøre i klassen for moving coil-pickuper. Etter en stund erstattet Ortofon Windfeld Ti X40-pickupen, og den dyrere MC-pickupen avslørte flere forskjeller mellom de to spillerne.

Morten Lindbergs opptak av Jan Gunnar Hoffs album Polarity, i Sofienberg kirke i Oslo, er et referanseopptak, så godt er det. 

Det er rikelig med dynamikk på opptaket, som er fullt av små klangnyanser, og akustikken i kirken skaper en atmosfære man langt mer enn fornemmer, når nålen synker ned i rillene.

Man kan høre dybden i klangen fra det store Steinway-flygelet, og små drag over strengene på kontrabassen, er litt finere fokusert på Master Edition. La meg legge til at selv om dette er hørbare forskjeller, er de subtile sammenlignet med en SL-1200G. 

Bassen i lydbildet er strammet litt opp på Master Edition, som også har et marginalt dypere fundament på den laveste oktaven. Det er ikke store forskjeller, det skal medgis, og for de fleste er kanskje forskjellene på en Master Edition og en SL-1200G for subtile til at de har betydning. Det er større forskjell på en SL-1200G og en Cyrus TTP, for ikke å snakke om en SL-1200G og en Pro-Ject The Classic Reference.

Men tilbake til Master Edition. Selv om man ikke skulle mene at forskjellene til en SL-1200G er store nok til å for eksempel rettferdiggjøre en oppgradering, er det et par ting man skal være klar over. Bassen og slagverket på Sades Turn My Back On You er bedre definert på Master Edition. Ikke mye, men man merker det. Lydbildet er litt bredere, og jeg oppfatter stereoperspektivet som om mulig enda mer fjellstøtt på Master Edition.

Vokalen på Sades Haunt Me lyder faktisk varmere og mer naturtro på SL-1200G, sammenlignet med Master Edition. Hvor vokalsporet flyttes litt bak i det brede lydbildet.  

Det er først og fremst på den dynamiske kontrasten i bassen, at man i størst grad hører forskjeller mellom en Master Edition og SL-1200G. Master Edition gjengir de laveste tonene fra slagverk, bass og klaver med litt strammere regi, og litt større dynamisk kontrast.

Med Dominique Fils-Aimés Stay Tuned merker man godt hvordan perkusjon og bass får litt mer dybde, og hvordan rytmen flyter ut av høyttalerne med en kontroll få platespillere i denne klassen matcher. 

Konklusjon

Technics SL-1200G Master Edition er den siste utgaven av den ikoniske platespilleren. Den har fått oppgraderinger som Technics delta sigma motorstyring, forbedret strømforsyning og Alpha-Gel dempemateriale. Master Edition gir en forbedret lydopplevelse med strammere bass, større dynamisk kontrast og et bredere lydbilde sammenlignet med SL-1200G, men forskjellene er relativt subtile. Master Edition er en verdig avslutning på Technics ikoniske SL-1200-serie, og vi kan ikke annet enn å glede oss til fortsettelsen.