Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning
For tjue år siden solgte jeg LP-samlingen min. Og samtidig lot jeg en god bekjent gå av gårde med mine hundrevis av kassettbånd og VHS-bånd i fulle Nettop-poser. Slutt med analoge medier. Jeg så meg aldri tilbake.
Den beslutningen har jeg aldri angret på, for den var drevet av fornuft og ønsket om best mulig kvalitet. Men noen ganger spiller virkeligheten oss et puss.
Ikke lenge etter begynte fortiden nemlig å vende tilbake. Fra min posisjon i det digitale elfenbenstårnet kunne jeg med hevede øyenbryn se på mens en ny generasjon fikk smaken på de nostalgiske svarte vinylskivene. Og industrien var ikke sen med å utnytte sjansen.
Livskvalitet
Siden da har vi levd i en vinylrenessanse. Det handler om autentisitet. Den taktile nytelsen ved å holde musikken i hendene og sakte legge LP-en på platespilleren. Livskvalitet.
Siden da har vi også hatt en kassett-renessanse. Kassettene vekker minner om å ta med hjemmelagde mixtapes på fester. Kassettbåndet har også blitt et foretrukket distribusjonsmedium for undergrunnsmusikk. Mer autentisitet – tilsatt båndsus, wow og flutter.
Hos We Are Rewind ler de hele veien til banken.
Selv spolebåndet har opplevd en mindre renessanse. Sveitsiske Revox har relansert B77-spolebåndopptakeren. Og hvis du tilhører den innerste kretsen av entusiaster, kjøper du musikken din på spolebånd fra eksklusive nisjeprodusenter.
Ut fra dette kunne det bare være et spørsmål om tid før turen kom til musikk-CD-en. Hvert format får sin renessanse, og bak hver renessanse står noen som skal selge både musikkmediene og maskinene som spiller dem av.
Best på papiret – og på skiven
Men CD-en har noe som verken vinyl eller kassettbånd kunne skryte av: en teknisk fordel som faktisk holder.
Her er den ubehagelige sannheten som tjue års vinylromantikk har snakket seg bort fra. CD-en er teknisk sett det bedre formatet. Større dynamikkområde. Ingen overflatestøy. Ingen diskant som forsvinner i innersporene, slik den gjør på en plate jo nærmere nålen kommer midten.
Det er derfor siste kutt på hver side ofte er det rolige sporet med den dempede klangen. Formatet setter grensen.
Kanalseparasjonen på en CD ligger rundt 90 til 115 dB. På vinyl er man heldig om man når 40 dB. Og de dype bassfrekvensene må samles til mono, ellers hopper nålen ut av rillen.
Ikke mediet – men masteren
Hvorfor kan en vinylplate likevel låte bedre? Fordi den ble masteret bedre. Ikke fordi mediet er bedre. Masteringen som lages til CD (og særlig til strømming) er maksimert for å låte høyest mulig. Det gir oppmerksomhet – men prisen er en flat og kjedelig lyd på CD-utgaven av mange album.
Den taktile gleden har CD-en også – bare i et praktisk lommeformat.
Vinylutgaven må produseres annerledes. Rillen kan rett og slett ikke bære den samme brutale kompresjonen. Og som bieffekt fikk platen en mykere og mer levende klang. Det var aldri vinylens fysikk som vant. Det var mastering-ingeniørens hånd. En CD som bygger på nøyaktig den samme masteren som en optimalt masteret LP, vil ha nøyaktig samme naturlige lydkvalitet. For det er masteren og ikke vinylmediet som utgjør forskjellen.
Vinyl selger mest – CD-en vokser raskest
Og så, her sommeren 2026, ser vi de første tegnene på at strømmen snur. Analysehuset Luminate har gjort opp status for første halvår, og for én gangs skyld snur fortellingen. Salget av CD-er har vokst med 16 prosent. Vinylen? Beskjedne 2,4 prosent. De fysiske formatene samlet, altså LP-er, CD-er og kassettbånd, økte med 7,8 prosent. Men det var sølvskiven som dro lasset.
La oss ta forbeholdet med én gang, før analogfolket gjør det selv. Vinyl selger fortsatt flest eksemplarer, 21,8 millioner plater mot CD-ens 16,3 millioner bare i USA. Og for øvrig er strømming fortsatt alt dominerende. Men det er veksten som forteller hvor det bærer hen.
Og selv når man renser tallene for BTS og resten av det K-pop-maskineriet som sender fysiske skiver ut i tonnvis, vokser CD-en fortsatt raskere enn platen. Renessansen er ikke et K-pop-uhell. Den er en tendens.
Kjøpt – men aldri spilt av
Ironiene legger seg i lag. Rundt halvparten av de unge som kjøpte en CD i første halvår, eier ikke engang en CD-spiller. De kjøper skiven som et stykke merchandise, en måte å støtte artisten på og eie noe håndgripelig. Selve musikken hører de på strømming, slik de alltid har gjort. Akkurat som de gjorde med vinylplatene, som ofte brukes som veggpynt for å understreke eierens sans for kvalitet.
Det er masteren og ikke vinylmediet som utgjør forskjellen
Sammen med skivene kommer spillerne. Flere av hi-fi-produsentene som for ti år siden høytidelig annonserte sin aller siste CD-spiller, har satt i gang igjen. Hegel kalte sin Mohican den siste av sitt slag, som i romanen. Siden har det kommet en etterfølger. Og nå stevner vikingene igjen ut mot nye kyster. Historien gjentar seg.
Det var uunngåelig
CD-renessansen kommer dermed ikke som noen overraskelse. Den måtte komme, om ikke av tekniske grunner, så fordi det skal selges skiver og spillere, og fordi vi tydeligvis ikke klarer å la fortiden ligge.
Formatet som for 45 år siden vant på fornuften, er stille og rolig i ferd med å vinne igjen. Ingen ritualer. Ingen antistatisk strålepistol. Ingen nål som sliter seg gjennom musikken hver gang man spiller den. Man trykker på Play.
Og likevel. Det beste med både vinyl, kassetter og spolebånd var ritualet. Klargjøringen av musikkmediet og spilleren, etterfulgt av den rolige stunden der man bare nyter musikken. Og den taktile gleden har CD-en også – bare i et praktisk lommeformat.
Nye løsninger på gamle svakheter
Det passer derfor utmerket at vi nettopp i dag publiserer testen vår av NAD C 589. En CD-spiller. For å spille av CD-er. Men den nøyer seg ikke med det. Den har et par triks i ermet som bøter på noen av svakhetene CD-mediet tross alt ble født med.
Et filter ved navn QRONO retter opp timing-usikkerheten som digital konvertering ellers drasser rundt på, og NADs Dynamic Digital Headroom gir de flatpressede innspillingene noe av lufta tilbake. Formatet får dermed den hjelpen det aldri fikk den gangen.
Hvem skulle trodd at en CD-spiller igjen ville være det mest fremsynte kjøpet man kunne gjøre?
