I en tid hvor musikkutgivelser oftest er redusert til usynlige datastrømmer som lydløst hentes ned fra skyen, er der noe uendelig tilfredsstillende ved ekte, tungt, analogt maskineri. Den taktile gleden.
Det er akkurat den samme varme følelsen som treffer deg når du omhyggelig har tatt en vinylplate ut av det beskyttende coveret og lagt den på platetallerkenen. Det myke dunket når pickupen lander i innløpsrillen. Eller den oljedempede tregheten i en forsterkers overdimensjonerte volumknapp i massivt aluminium.
Den taktile fornemmelsen kulminerer på mange måter i møtet med en klassisk spolebåndopptaker.
Og når vi snakker om spolebåndopptakere til hjemmebruk (og de mer seriøse til hjemmestudioer), er det ett navn som uunngåelig tårner seg opp over alle andre: Revox B77.
Sveitsisk presisjon i stridsvognklassen
Da sveitsiske Studer-Revox i 1977 lanserte B77 som avløseren for den like ikoniske A77, var det med en byggekvalitet som i dag kunne få en moderne økonomisjef til å gråte av fortvilelse over produksjonsomkostningene. Vekten runder 17 kilo, og chassiset er støpt i en massiv aluminiumslegering som eliminerer enhver form for vridning.
Det er med andre ord ikke et apparat man bare flytter rundt på under den ukentlige støvsugingen. Til gjengjeld er B77 bygget for å holde evig. Og det har den i praksis nesten gjort da de første eksemplarene nærmer seg 50 år.
En mekanisk symfoni
Å betjene en Revox B77 er en mekanisk symfoni. Det er absolutt ingen touchskjermer eller endeløse kodinger her.
Når man trykker på knappene kvitterer maskinen med et overbevisende, solid «klonk», når de to massive spolemotorene og den direkte drevne kapstanmotoren setter de kvarttomme brede magnetbåndene i bevegelse.
Elektromagnetene, som trekker trykkrullen inn mot kapstanaksleren gjør det med en autoritet som vekker ærefrykt.
Båndløpet styres med en logikk som var ekstremt avansert for sin tid. Man kan gå direkte fra lynrask spoling til avspilling uten at tape-spagettien velter utover gulvet, utelukkende fordi den innebygde elektronikken selv avleser situasjonen og aktiverer bremsene i det helt rette millisekund.
Gjør-det-selv for audiofile
Men en spolebåndopptaker skiller seg markant fra anleggets øvrige signalkilder på ett ganske avgjørende punkt: Du kan ikke bare slentre ned til den lokale plateforretningen (i det omfanget den slags overhodet eksisterer lenger) og samle det seneste popalbum opp på spolebånd. Det kommer ikke til å skje.
Å eie en Revox B77 handler nemlig i høy grad om selve innspillingsritualet. Du skal selv skape ditt kildemateriale. På 1970-tallet betydde det at man tok opp direkte fra radioutsendelser eller lånte vennenes dyrt kjøpte vinylplater.
I dag handler det mer om å skape de ultimate, analoge mikstapes fra høyoppløste digitale streams eller platespilleren. Man bruker timer på at fintrimme inngangssignalet så de dansende viserne treffer det magiske punktet akkurat omkring 0 VU i de kraftigste passasjene.
Det er en arbeidskrevende, pedantisk og vidunderlig nerdet prosess. Man kan naturligvis også kjøpe ekte masterbåndskopier fra dedikerte audiofile selskaper, men for det første er urvalget begrenset til noen få spesielle opptak. Og for det andre er prisene solide.
En spolebåndversjon av Jazz at the Pawnshop, som inkluderer de numre som ble spilt etter den offisielle konserten, kan kjøpes for USD 995. Når det skal legges til forsendelse, toll og moms, kommer prisen raskt på feil side av 10 000 kroner! Vil du spille inn båndet selv, koster filene i FLAC-format beskjedne 22 euro (ca. 250 kroner).
Lyden av magnetbånd
Men hva med lyden? I dag, hvor vi er bortskjemte med digital perfeksjon, totalt fravær av bakgrunnsstøy og en lineær frekvensgang fra kjelder til loft, burde et magnetbånd som trekkes forbi et tonehode med enten 3 3/4 eller 7 1/2 tommer i sekundet, vel låte foreldet?
Det gjør det ikke. Tvert imot.
Revox B77 leverer en klang som best kan beskrives som organisk og kjøttfull. Det tilføyes en ganske svak, men kledelig sjarmerende harmonisk forvrengning – ofte kalt tape saturation – når båndet presses bare en anelse over 0 VU på de bakgrunnsbelyste VU-meterne.
Det er en spesiell effekt som moderne musikkprodusenter i dag betaler i dyre dommer for å emulere digitalt via avanserte plug-ins. Her får man den ekte varen. Bassen har tyngde, mellomtonen står varmt og uanstrengt frem, og diskanten har en mykhet som digitale filer fortsatt kan ha vanskelig for å matche, hvis ikke den øvrige elektronikken i avspillingskjeden er i absolutt toppklasse.
Skal jeg kjøpe en?
Å eie en Revox B77 i dag krever dedikasjon og plass. Maskinene dukker jevnlig opp på bruktmarkedet, men prisene avspeiler deres kultstatus. Man skal forvente å slippe alt fra fem til femten tusen kroner, alt etter stand, historikk og konfigurasjon (2-spors utgaven med høy hastighet er oftest den mest ettertraktede).
I tillegg kommer vedlikeholdelsen. Gamle elektrolyttkondensatorer (spesielt de beryktede Rifa-kondensatorene i strømforsyningen, som har for vane å eksplodere i en sky av røyk) skal skiftes, tonehoder skal avmagnetiseres og renses jevnlig, og mekanikken krever kyndig justering.
Og så er det selve mediet: Et nytt spolebånd i god kvalitet koster noenlunde det samme som en komplett middag på en anstendig restaurant.
Men for den kresne hi-fi-historiker som ikke bare vil høre musikken, men også merke mekanikken og historien bak, er Revox B77 ikke bare en båndopptaker. Den er et mekanisk mesterverk som belønner eieren med en dedikert lytteopplevelse og en eierglede som ingen strømmetjeneste i verden noensinne til komme til å kunne levere.
Du kan også kjøpe en splitter ny!
Hvis du ikke har sportsånd til å gi deg i kast med finmekanikk og elektronikk med fire-fem årtier på baken, finnes det et alternativ. I 2024 oppnådde Revox B77 nemlig den nest største hederen en hi-fi-klassiker kan oppnå: Å bli relansert i en ny utgave. Du må ut med like under 200 000 kroner for å bli eier av en splitter ny Revox B77 MK3.
