Kraftig selvmedlidenhet står i sentrum i det Ben Affleck nærmest gir oss en liten sniktitt inn i hans trøblete privatliv.

Det er ingen hemmelighet at Hollywood-stjernen, på det private plan, i årevis har slitt med alkoholproblemer, og gått inn og ut av rehab. Når han i The Way Back fremstiller en småsliten, tungt deprimert, anleggsarbeider, som drikker 24/7 med begge hendene, gir det definitivt en ekstra dimensjon til filmen.

youtu.be/GhtTc7R8yBk

Jack (Affleck) bor i en forstad til den glamorøse millionbyen LA, men det er intet glamorøst med Jacks liv.

Nyskilt, venneløs og tungsinnet er det første han gjør om morgenen, og det siste han gjør om kvelden, å jekke seg en øl. På jobb fyller han kaffekoppen full av sprit, på vei hjem fra jobb stikker han innom stampuben, og drikker til han stuper i seng. Både familien og eksen er bekymret for Jack, men han kun luller seg inn i sin egen egosentriske selvmedlidenhet – og ser ingen vei ut av uføret.

Redningen (?) kommer i det han får et uventet tilbud om å trene skolebasketlaget til sin gamle high school. Jack var noe av en basketstjerne i sin ungdom, men sluttet for å kunne si «Fuck you!» til en drittsekk av en far.

Jepp! Så trist og tragisk er livet til forsofne Jack, og The Way Back kunne fort blitt en pinlig og platt klisjé av en film. Hverken historien eller filmen er original eller nyskapende, vi blir også sjelden overrasket over handlingen – like fullt er det noe genuint ekte og dypt menneskelig som gjør at vi lar oss engasjere i Jacks tragiske historie.

Alle heier vi på en person som forsøker å reise seg, og Jacks transformasjon fra trist alkoholiker til engasjert basketballtrener er fascinerende og medrivende; ikke minst fordi vi tror på Jack i Afflecks skikkelse. Han går ikke fra tørst drittsekk til snill lekeonkel, men tar med seg sine indre demoner på veien til forløsning.

Les også Argo Med sin tredje spillefilm som regissør viser Ben Affleck at han definitivt har en fremtid i filmindustrien. Argo er en særdeles vellykket filmproduksjon med kvalitet i absolutt alle ledd. At historien er dramatisert, i den hensikt å forbedre det endelige resultatet, betyr svært lite – det er en fiksjonsfilm og den fungerer utmerket!

The Way Back er så absolutt en severdig film, med Ben Affleck i en form vi ikke har sett ham i siden Argo. At handlingen og premisset er av den mer ordinære sorten, får vi tilgi. 4 svake stjerner.

<

►

>

The Way Back (Foto: SF)