Anmeldelse: The Regime

Har du sansen for politiske drama, gjerne ispedd en solid dose satire/ironi? Da vil nok den eklatant narsissistisk, og feiende (makt)gale Kate Winslet-serien, The Regime, være midt i blinken!

Fra produsentene av HBO-suksessen Succession (det satiriske dramaet om den mektige mediafamilien Roy) byr de i The Regime opp til dagsaktuelt politisk dramasatire, med maktkamp, korrumpering og intriger i dets sentrum.

Vi befinner oss i et fiktivt, mellomstort sentraleuropeisk land (tør vi gjette på Slovakia?), med en nærmest allmektig, lespende kansler Elena Vernham (Winslet), som både er paranoid, maktsyk og kynisk til fingerspissene. Utad fremstår, som Trump, den navlebeskuende kansleren/diktatoren som en velgjører for sitt forsmådde, underkuede folk; men tro oss, som Trump & Co, er hun kun ute etter å mele sin egen lukrative kake.

 

Det skarpe manuset er ført i pennen av serieskaper Will Tracy, som også var medmanusforfatter på Succession; og regien står Stephen Frears (Farlige forbindelser) og Jessica Hobbs for.

Det er åpenbart at Tracy her ønsker å sette et satirisk blikk på vår tids politiske «folkesykdom», at (stort sett) høyrevridde populister karrer seg til makten i tilsynelatende velfungerende demokratier. Politikere som Orbán, Le Pen, (avdøde) Berlusconi, Wilders, Kaczyński, Robert Fico, Bolsonaro, BoJo og Trump. Ledere med lettvinte løsninger og enkle svar på komplekse spørsmål, som (i stor grad) appellerer til arbeiderklassen og anti-globalister, som søker å omforme våre demokratier til reinspikkede autokratier.

Vi har tidligere hatt gleden av å se Julia Louis-Dreyfus som selvopptatt visepresident i Veep, men hennes rollekarakter når ikke engang Elena til knærne. Hun er en trangsynt, ensrettet über-narsissist, som omgir seg med ja-mennesker, korrumperte rådgivere og en nikkedukke av en mann. I tillegg har hun en trofé-sønn, som er båret frem av den underdanige husholdersken (Andrea Riseborough).

Samtidig som folket havner i en stadig større fattigdomsavgrunn, og det brygger til opprør, blir den eneveldige kansleren kurtisert av så vel høytstående amerikanske politikere (Martha Plimpton), som gjennomkorrupte kinesere, som ønsker en hånd på rattet i utvinningen av landets koboltgruver.

Stort sett hele handlingen foregår innenfor palassets klaustrofobiske vegger, der kansleren lever i en virkelighetsfjern boble, og kommanderer folk rundt seg, mens hun frykter bakterier, mugg, utro tjenere og et folkelig opprør.

Hun allierer seg med den tvers igjennom lojale soldaten Herbert Zubak (Matthias Schoenaerts, Den danske piken), som lystrer hennes minste vink – og mer enn gjerne tar seg en runde i sengehalmen med den fyrrige kansleren. Med ham ved sin side blir hun stadig mer paranoid, og diktatoren i hennes psyke tar stadig større plass.

I reneste McCarthy-stil (Putin?) overvåker, og rydder hun så unna sine fiender.

Innelåst i palassets fuktige kjeller befinner den kontroversielle politiske ideologen, og opposisjonslederen (Hugh Grant), seg. Han fôrer Zubak med «giftig» regimekritikk, mens administrasjonen er i ferd med å implodere.

Det er både en fascinerende, og fornøyelig, oppgave serieskaperen har kastet seg over. Når det gjelder populistiske politikere med diktatoriske preg, er det rikelig å ta for seg av. Den ene mer forkastelig absurd enn den andre. Lenge surfer da også serien på de overkarikerte stereotypiene, det absurde handlingsmønsteret til en stadig mer rusk, rivende gal maktpolitiker. Her får Winslet virkelig lekt seg i rollen, og vist frem helt andre sider av sitt skuespillerrinnetalent en hun for eksempel presenterte i den jordnære krimserien Mare of Easttown.

I tillegg til rått maktspill og eklatant politisk drama, serveres vi en heftig dose satirisk komikk. Serien er stappfull av bitende god satire, med kvasse replikker og fornøyelig komikk. Som i relasjonen med hennes godtroende fjott av en ektemann, hennes absurde dialog med «sønnen», og kanslerens møte med folk på gulvet, og en (stinkende) bete…

Men etter hvert går serien litt for mye i sirkel, gjentar seg selv og overdrivelsene blir i overkant absurde. Midtpartiet blir nesten stillestående, med unntak av en herlig episode med en gnistrende Grant i fokus. Synd at det ikke er satt av mer tid til hans karakter, som gir kansleren etterlengt mostand.

Mer vind i seilene blir det når den allmektige Elena, som reneste Elena Petrescu, plutselig befinner seg på ukjent, og utrygg, grunn, og fremstår fullstendig avkledd og hjelpeløs i kontakt med den brutale virkeligheten.

The Regime har blitt en morsom og, dessverre, dagsaktuell politisk serie. Det er ikke alt som holder et like høyt nivå og dramaturgien fremstår etter hvert litt retningsløs. Men det her holder mer enn nok til en varm anbefaling, og 4 solide stjerner.

The Regime består av seks episoder, og får sin HBO Max-premiere den 4. mars. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.