10 år etter det som skulle bli hans siste film, Gran Torino, er legenden Clint Eastwood fortsatt aktiv både foran og bak kamera. Basert på en sann historie spiller Clinter’n nok en gang Korea-veteran, litt i utakt med sin tid og på kant med familien. Ved tilfeldigheter ender han med å spe på pensjonen som kokainkurer fra sitt hjem i Texas til storbyen Chicago. En biinntekt som går på skinner inntil DEA, ved Bradley Cooper, kommer på sporet.

The Mule er Eastwoods åttende film som regissør siden Gran Torino, og vi skal ikke stikke under stol at det har vært et ujevnt tiår for den litt mutte regissøren, med høydepunkter som American Sniper og Sully, men også skivebom som The 15:17 to Paris.

Filmens mest interessante aspekt er den aldrende mannens relasjon (eller mangel på sådan) til sin dysfunksjonelle familie, som han sier: «I havn’t talked to my daughter in twelve and a half years». Forsøksvis prøver Eastwood å bygge det opp til en parallell spenningsfilm, med narkokartellet som truer ham og DEA som stadig kommer nærmere sitt bytte – på dette planet flopper filmen, både med mangel på troverdighet, haltende dramaturgi og uinteressante karakterer.

Selve handlingen er relativt langtekkelig og repeterende, det er Eastwood som habil, og særdeles sjarmerende, skuespiller som bærer filmen. Det er en fryd å se 88-åringen nynne til countrymusikk på landeveien og gi faen i konvensjoner og normer. Han er blitt så gammel at han ikke lar seg affisere av noe, og skuespillergleden og den intense tilstedeværelsen skinner igjennom. 3 sterke stjerner til en lett forglemmelig film.