Anmeldelse: The Killer

David Fincher er så visst ikke blant verdens meste produktive regissører. Han er for eksempel milevis unna Woody Allens årlige filmmeritter, men når amerikaneren først byr opp til dans, lar vi oss alltid imponere – og fascinere.

61-åringen står blant annet bak skremmende gode filmer som Seven, The Game, Fight Club, Zodiac, The Social Network, Gone Girl og Mank. Med The Killer tar han for seg tegneserien til franske Alexis Nolent, på en reise inn i det bisarre sinnet til en meget dedikert leiemorder.

 

Som en metodisk, kalkulerende maskin skjøtter den navnløse drapsmannen (Michael Fassbender) sitt yrke. En jobb han stiller seg fullstendig nøytral til, og aldri har en mening hverken om ofret fortjener det eller politikken rundt det hele. Han gjør rett og slett det han blir betalt for, stiller ingen spørsmål, og leverer kvalitet i verdensklasse.

Han tar på seg oppdrag verden rundt, har perfeksjonert sine spesielle «ferdigheter» til det ytterste, og tar seg klekkelig betalt for et drapsoppdrag. Innimellom slagene trekker han seg tilbake, med sin kjære, på sin fasjonable strandvilla i Den Dominikanske republikk.

Oppdraget i Paris, der han til det kjedsommelige venter på sitt rike offer, skulle være et rent rutineoppdrag. Etter noen dagers ørkesløs venting, hvorpå han får rikelig tid til å filosofere rundt sitt yrke, personlighet og lytte til musikk av the Smiths, så dukker offeret endelig opp – men, for første gang i karrierene bommer han, og helvete er løs.

På vei bort fra det mislykkede åstedet stiller han seg det betimelige spørsmålet: «WWJWBD: What Would John Wilkes Booth Do?». Akkurat dét er ikke godt å si, men instinktivt kommer han seg så raskt som mulig hjem, samtidig som han konstant ser seg over skulderen.

I det han ankommer det tropiske paradiset aner han umiddelbart uråd, og finner da også sin kjære ille tilredt, så vidt i live. Jakten er i gang – både for å hevne seg, men samtidig sikre at han skal slippe å leve under konstant frykt resten av livet.

Tiden da strømmetjenestenes egenproduksjoner ble fylt opp av B-skuespillere og -regissører er definitivt forbi. Når kanoner som Martine Scorsese, Alfonso Cuarón, Paul Greengrass, Steven Soderbergh, Denis Villeneuve og Coen-brødrene etter hvert har omfavnet strømmetjenestene, og levert knallgode filmer, har de «renvasket» den tidligere B-plattformen. Riktignok slipper Netflix The Killer først på kino (noen dager), men det er kun for å være en potensiell Oscar-kandidat.

Fincher, med sin første strømmefilm, leverer da nok en gang en helstøpt filmopplevelse. The Killer er kanskje ikke Finchers meste minneverdige film, eller den mest sjokkerende, men muligens blant de mer stilsikre; og den bærer definitivt et umiskjennelig Fincher-preg med særegent foto (Erik Messerschmidt), den skittengulbrune noiraktige fargepaletten, distinkt klipping og den dystre tematikken.

Fassbender gjør her sin første hovedrolle siden den mislykkede Snømannen, og han reiser da så til gangs kjerringa! Den irsk-tyske karakterskuespilleren er som skapt for å spille en iskaldt kalkulerende psykopat med ståldisiplin, som utad kan fremstå sjarmerende og omgjengelig. Hver minste kroppsbevegelse antyder en mann med fullstendig kontroll på kropp, lemmer og sjel. Og hans stadig repeterende monologer om å ikke stole på noen, aldri miste fokus, forvente det uventede og ikke lar seg påvirke av følelser gjentas manisk, som en messende tibetanermunk.

Så står og faller da også hele filmen med og rundt hans karakter. Alle andre spiller biroller, for å komplettere leiemorderens unike reise. Fra det uendelige antallet sjekk inn-damer på flyplasser og bilutleiefirmaer, til «advokaten» i New Orleans som tilrettelegger mordraidene, og milliardæren som booket leiemordet.

Det sagt, så vil vi i lang tid huske den infamt herlige dialogscenen med Tilda Swinton (en «kollega»), samt en heidundrende intens slåsscene mot mannen med større muskler enn hjerne, i fuktige Florida; muligens en av filmhistoriens beste nærkampscener.

Det er ikke en film som raser av gårde, med tar seg tid til å bygge opp rundt det narrative og den metodiske planen til leiemorderen. Dramaturgien er smått seig, men kommer med en velkomponert belønning, krydret med bittersøte, ironiske anekdoter. Enkelte av handlingsgrepene kan føles litt i overkant utrolige, og hva kroppen tåler av slag og spark tas til ytterpunktene; men dette er for småpirk å regne, fra en umiddelbar thrillerklassiker. 5 bunnsolide stjerner til drømmeduoen Fincher og Fassbender.

The Killer får sin Netflix-premiere den 10. november – sett av datoen!