Anmeldelse: The Harder They Fall

Men westerngenren var ikke død!

Etter en lang pause har westernfilmene fått en lille renessanse de siste årene. Og godt er det, for lite er like underholdende som en velkomponert western med arketypiske karakterer som vet å håndtere en seksløper.

 

Regissør Jeymes Samuel gir oss med The Harder They Fall en interessant vri på en klassisk western. I denne filmen er samtlige (med unntak av innbyggerne i «White Town»…) skuespillere svarte, og de portretterer ekte (hvite) personer som vandret rundt i det ville vesten den gang hestene løpt vilt på de endeløse prærieslettene i USAs Heartland.

Grunnplottet i seg selv er så absolutt ikke originalt, der protoganisten, Nat Love (Jonathan Majors, Lovecraft Country), som liten gutt opplever å få sine foreldre brutalt drept, og deretter vier livet sitt til hevntokt på morderen.

I spissen for bandittene finner vi den hensynsløse, og (tilsynelatende) emosjonelt tilbakestående, Rufus Buck – mesterlig portrettert av en iskald Idris Elba; en mann som lenge var spådd rollen som den nye James Bond.

Buck og hans gjeng av brogete sjarlataner livnærer seg ved å rane banker, tog og gledeshus – men Nat Love er på sporet av ham, og når han først får ferten av byttet, biter han seg fast som en hissig pitbull.

Samuel har kun én tidligere spillefilm på CV-en (også det en western), men beviser her sine solide ferdigheter som instruktør, dramaturg og et leken manusforfatter. Han benytter seg ufortrødent av de mest kjente elementene fra, den noget loslitte, westerngenren, tweaker de og lager sin helt egen vri på dem – og det fungere (stor sett) som bare pokker!

En ekstra dimensjon ligger i det faktum at heller ikke helten i historien, Love, er mors beste barn – han opererer som en småforbryter med en slags egenkomponert æreskodeks. Befriende at ikke karakterene er så sort hvite som en tradisjonell western á la John Wayne & Co

I tillegg til sterke cowboyer finner vi likeså sterke, og rappkjeftede, kvinner i The Harder They Fall. Trudy (Regina King) er trofast, beinhard, kompanjong til Buck, mens fyrrige Mary (Zazie Beetz) kan sin moves, samt håndtere et våpen eller to. I tillegg til nattklubbeier, sangerinne og danser, er hun tidligere sengepartner med Nat Love.

Deres nåværende, ikke-eksiterende forhold, er dog like fyrrig som entréscenen til Mary i det hun hamrer løs på en negro spiritual. En scene som gir herlig gåsehud over hele kroppen (så vel indre som ytre organer), og legger grunnlaget for det vedvarende heftige musikksporet der Jay Z har mer enn én finger med i spillet.

Dessverre lider filmen under et noget tamt, og for landrygt, midtparti, samt at Samuels åpenbare fascinasjon for Tarantinos blodsprutende tegneserievold med fordel kunne vært dempet. Her blir effekten mer forstyrrende enn virkningsfull.

Som en, lettere skjult, rød tråd ligger rasepolitikken og syder under overflaten; vi kunne godt tålt at Samuel trøkket den tydeligere midt i ansiktet vårt.

The Harder They Fall ser virkelig rålekker ut. En gjennomført visuell stil, kraftige farger, elegante, overdådige kostymer med nydelig belysing og subtilt fotografert (av Sean Bobbitt), med mange nærbilder av innbitte ansikter.

Den er ikke fullt på høyde med remaken av The Magnificent Seven (2017), men definitivt en særdeles habil westernfilm, med en uventet slutt, og gjennomgående topp skuespill som vi er overbevist om at man her har lekt seg igjennom innspillingen.

4 meget sterke stjerner til denne interessante vrien på western, krydret med kul komikk og en dypere mening. Anbefales!