Anmeldelse: Resident Evil – Afterlife

Følelsen man sitter igjen med etter gjennomsyn er at man har blitt audiovisuelt voldtatt på en meningsløs reise med en manisk depressiv.

Etter å ha gått til angrep på hovedkontoret til Umbrella Corporations, selskapet som har spredd viruset som forvandler mennesker til onde zombier, mister Alice (Jovovich) sine overmenneskelige krefter og må begi seg på flukt med to andre personer for å finne fristedet Arcadia. De ender opp på et forlatt fengsel med andre overlevende som prøver å komme seg vekk fra enorme mengder med ville udyr som omringer dem.

Resident Evil: Afterlife er en slitsom opplevelse. Man blir overlesset med “Matrix-action” og øredøvende musikk innimellom gørrkjedelige scener hvor utrykksløse skuespillerer lir er av seg den ene latterlige replikken etter den andre. Nesten halvparten av filmen inneholder null og niks og det er vel derfor produsentene har klart å komme seg over 90 minutter med ferdig film: De har fylt tomrommet med intet. Selvfølgelig har den noen underholdende scener og for fansen er det sikkert bra nok. For oss andre “dødelige” er det best å styre unna! To stjerner.

Hvis man av en eller annen grunn ønsker å plante denne filmen i samlingen blir man faktisk meget fornøyd med ekstramaterielet. Den har “movie-IQ”, kommentarspor, bakomfilmer og slettede scener. BD-en har også meget bra bilde og lyden er nesten helt på topp. Det eneste er at den er så høy at det ble nødvendig å sette ned volumet med nesten 50 % for ikke å blåse ut vinduene til naboen. Filmen slippes også i egen 3D-versjon.