anmeldelse: Phantom Thread

Når vi ser Paul T. Anderson på plakaten, fanger det umiddelbart vår interesse. Regissøren har gitt oss mesterverk som There Will be Blood, Magnolia og Boogie Nights. Når han nok en gang slår pjaltene sammen med Daniel Day-Lewis, er forventningene skyhøye – og de innfris!

I 1950-tallets London befinner det seg en sosietetsskredder ved (det herlige) navn av Reynold Woodcock (Daniel Day-Lewis). Woodcock er av den meget pertentlige, korrekte sorten, hver eneste dag er full av manisk faste rutiner og ethvert avvik og/eller forstyrrelse får ham ut av balanse. Han driver skreddervirksomheten sammen med sin tilkneppede søster Cyril (Lesley Manville), og bruker kvinner som adspredelse – inntil han gir søsteren beskjed om å kaste dem ut.

Woodcock er perfeksjonist til fingerspissene, og vant til at alle lystrer hans minste vink, men i det han trekker til seg den unge servitrisen Alma (Vicky Krieps) inn i det fasjonable huset, og søknenes kompliserte liv, settes han på prøve. Alma har tro på at hun kan omvende den følelseskalde mannen og få ham til å virkelig elske henne, men veien ditt er lang og brolagt med torner og fornedrelse.

Vi kommer ikke på en skuespiller som er mer tilstede, stjeler enhver scene han er med i, og kun med blikket kan formidle et vell av følelser. Skredderhistorien i Phantom Thread er kun et bakteppe for den virkelige historien, om en fullstendig innesluttet, selvhøytidelig og forstokket mann som er høy på seg selv og ikke evner å elske eller vise følelser. Noe ingen formidler bedre enn nettopp Day-Lewis, og dialogene hans med Alma er til å får frysninger av. En fornøyelse av en filmperle. 5 stjerner.

Discen byr på flott billedkvalitet med skarpe og naturlige farger, men med sort som går litt for mye over i grått. Lydsporet (dts-X) formidler fortreffelig talen og musikken i et for øvrig lite innholdsrikt surroundspor. Bonusmaterialet gir oss fire korte, men meget informative, dokumentarer.