Anmeldelse: Maratonmannen

Regissert av legenden John Schlesinger (Asfalt Cowboy) blir vi med inn i det ukompliserte livet til historiestudenten «Babe» (Dustin Hoffman). Et liv som snus fullstendig på hodet i det han vikles inn i sin brors hemmelige liv med spionasje og nazikontakter. Når broren brutalt stikkes ned på Manhattan og mennene bak er overbevist om at Babe vet noe, blir han fritt vilt – samtidig som han ikke lenger vet hvem han kan stole på, hverken myndigheter eller kjæreste. Eller er han i ferd med å bli paranoid?

Schlesinger serverer en tett og intens thriller, der alt oppleves fra perspektivet til Babe, den uskyldige, gjennomsnittlige amerikaner som plutselig mister all kontroll. Forskjellen fra dagens thrillere er påfallende, her tar man seg god tid til å bygge opp karakterene, og tempoet er behagelig sedat. Like fullt holder filmen igjennom en klar nerve og dramaturgien bygges sakte men sikkert opp mot klimaks. Hoffman er strålende som den joviale og litt naive Babe, og frykten i hans øyne under «tannlegebesøket» er vanvittig skremmende. Laurence Olivier, som den tvers igjennom følelseskalde og kyniske nazisten, er den perfekte skurk. Fremstår litt umoderne og langtekkelig sett med dagens filmøyne, og ville nok tjent på en runde til på klipperommet, men har tålt tidens tann usedvanlig godt. Fem stjerner.

En film fra 1976 forventer vi ikke at har billedkvalitet som en fra 2013, men BD-en imponerer. Lydsporet (dts-MA 5.1) holder meget god kvalitet. Dessverre intet bonusmateriell.