Anmeldelse: Kastanjemannen, sesong 2 – Telle til én, telle til to

Det er kun gått noen uker siden Netflix blåste oss av banen med serieversjonen av Jo Nesbøs dystre krimunivers i Jo Nebøs Harry Hole, sesong 1. Nå er strømmegiganten her med nok en nordisk krimserie – og oppfølgeren til Kastanjemannen imponerer på det mest uhyggelige vis!

Det er fem år siden vi stiftet bekjentskap med den dedikerte politietterforsker Naia Thulin (Danica Curcic), i København-politiet, samt Mark Hess (Mikkel Boe Følsgaard) fra Europol. Sammen måtte de løse en bestialsk seriemordergåte.

Serien var basert på den medrivende debutromanen til Søren Sveistrup. Vi ble invitert med på en uhyggelig klassisk nordic noir krimreise, med et bakteppe av dysfunksjonelle familier, barnemishandling, familietragedier og bestialske drap – der ethvert åsted var «signert» med en uhyggelig kastanjemann.

Den andre sesongen er basert på Sveistrups «Teller til én, teller til to», og foregår i samme krimunivers med manus av serieskaperne Dorte W. Høgh og Emilie Lebech Kaae.

Oppfølgersesongen er basert på Sveistrups «Tælle til en, tælle til to», og foregår i samme krimunivers, med et manus ført i pennen av serieskaperne Dorte W. Høgh og Emilie Lebech Kaae.

 

Hatsdrap?

I det vi på nytt treffer på Thulin har det gått ca. to år etter den fryktinngytende drapssaken. Forholdet til Hess havarerte etter kort tid, men nå er han tilbake i København for å se til sin meget syke bror. Kort tid etter ankomst Kongens by begynner en broget forsamling å bli tatt livet av – nok en gang på bestialsk vis.

Det er i begynnelsen vanskelig å se likhetstrekk mellom ofrene, men de har alle over tid blitt trakassert av en ukjent stalker – og de har alle vært utro og kjørt kjernefamilielivet til helvete. Ofrene blir funnet ille tilredt og torturert, med tegn på en drapsmann som bærer på mye hat og sinne.

Et smått uhyggelig barnerim synes å binde drapsgåtene sammen, der gjerningsmannen har teppebombet ofrene med infantile barneregler.

Men kan den nye drapsbølgen ha sammenheng med en over to år gammel drapssak på tenåringsjenten Emma, datteren til Marie Holst (Sofie Gråbøl) – og hva fant egentlig sted i de dype skoger den gangen tilbake i 1992?

Thulin og Hess får hendene fulle, med en stadig mer pågående presse, en kravstor sjef og en tilsynelatende uforklarlig drapsgåte. Samtidig beslutter riksadvokaten å henlegge drapsetterforskningen av Emma Holst – men en insiterende Hess vil straks gjenåpne den.

Mellommenneskelig drama

Denne runden er det et mer personlig drama vi serveres, der ikke minst det kompliserte forholdet mellom Hess og Thulin står i fokus. Begge emosjonelt skadeskutte sjeler som søker etter en større mening med tilværelsen.

Hess er ikke like tørst som sin norske kollega, Harry Hole, men definitivt like inkompetent når det kommer til menneskelige relasjoner. Blir det vanskelig – så stikker han med halen mellom bena; noe ikke minst den sårbare datteren til Naia, Le, fikk føle på kroppen.

Ofrene har blitt forfulgt over tid, trakassert med grimme bilder og videosnutter som viser at stalkeren følger med dem – inn i de innerste gemakker. Mobilen blir noe langt mer enn et kommunikasjonsmiddel, og trer frem som et middel for terror og angstskapende frykt.

Sakte men sikkert retter så etterforskerne blikket mot dagsaktuelle familiekonflikter i de danske kjernefamilier, preget av utroskap, partnervold og påfølgende stygge og bitre skilsmisser. Kan det være så enkelt at det kun er forsmådde partnere som søker hevn, eller er det et større mønster i de brutale drapene. Og hvilken rolle spiller Familievernkontoret?

På det personlige plan slites familien Holst i stykker i det eksmann og barn forsøker å gå videre med livet, men mor insisterer på å fylle hverdagen med minner om Emma og søken på en forløsning etter det traumatiserende drapet på sin datter. Men hennes vedvarende gruppeterapi ser ikke ut til å gi henne ro og sette strek, snarere fange henne i en ond sirkel av status quo. Sorgen er det eneste hun har igjen, som hun klynger seg til og holder henne flytende

Intrikat drapsgåte

Høgh og Lebech har skrevet et intrikat og tidsaktuelt drapsplott der stadig nye tråder tilføres puslespillet, samtidig er det en langt mer personlig sesong enn originalen. Noe som er en styrke for serien, og gir både Curcic og Boe Følsgaard anledning til å spille på et adskillig større register – og du verden som samspillet dem imellom gnistrer.

Begge baler med sine egne indre demoner, mens de drukner problemene i jobben og forsaker famlielivet, og uunngåelig forholdet. De er som to besatt dyr som ikke kan gi slipp på byttet, og går med skylapper gjennom livet.

I kjent stil briljerer Sofie Gråbøl – og beviser nok en gang at hun er en av Nordens fremste, og mest versatile, karakterskuespillere. Hennes sorgansikt er medrivende og genuint, samtidig som hun med enkel mimikk får frem styrken i den sårede moren.

Det er ikke alle etterforskningsgrepene som sitter helt, og tidvis blir noe lettvinte, samtidig ender noen av handlingstrådene opp i intet. Det sagt så makter serieskaperne å komme med uventede vendinger og elegante plottvister. Den fremste krimklisjeen av dem alle, med forfyllet etterforsker, styrer serien heldigvis klar av; det sagt så er det en rekke krim-stereotypier til stede, som en inkompetent sjef og åpenbare avledningsmanøvre.

Kastanjemannen, sesong 2 oser av høy produksjonskvalitet i alle ledd. Det er en langt mer jordnær både historie og produksjonsdesign enn førnevnte Harry Hole, men det kler den mer subtile serien. Et fortreffelig foto, der vi ofte «kikker» inn i handlingen som fra et overvåkningskamera suger oss inn i den intense handlingen.

Nok en gang bekrefter Netflix hvilke unike posisjon nordisk krim har fått i serieverdenen, og Kastanjemannen er blant de fremste ambassadørene. Vi tar mer enn gjerne nok en runde med dette sterke og engasjerende ensemblet! 5 sterke stjerner.

Global Netflix-premiere blir den 7. mai, for en andresesong bestående av seks episoder – hvorav anmeldelsen er basert på samtlige.