: Knerten

Øynene satt på stilker og begeistringen var stor hos henne og alle de andre i den fullsatte salen. Etterpå har filmen vært en gigantsuksess, alle mødre og fedre måtte følge på kino, og oppfølgeren er allerede på vei.

Det er ikke bare flott, men også nødvendig at det lages norsk film for de nesten-minste fra vårt eget miljø til kinobruk. Anne-Cath Vestlys bøker er et glimrende utgangspunkt, og her blir hun fremstilt i en helt riktig tidsutgave. Animasjonen av trepinnen fungerer fint, selv om stemmen til Åsleik Engmark som også er regissør, blir litt skrikende. Gutten som spiller Lillebror er et virkelig funn, men hva så med resten? I dag tror vi lite på underbukseselgeren som slår seg ned i et falleferdig småbruk langt ute på landet med hele familien, det blir liksom for sært, og det blir ikke noe bedre ettersom historien ruller frem. Dessuten er dialogene slappe, og vi har aldri forstått at voksne på norsk barnefilm alltid skal fremstilles som parodier. Går det ikke an å snakke normalt til barn? I denne filmen hjelper det heller ikke at personinstruksjonen må ha vært helt fraværende. Det er virkelig pinlig å se på foreldreparet Pernille Sørensen og Jan G. Røise, uten at vi kan helt sikkert si hvem som er verst. Ja, den eneste som holder mål blant skuespillerne er Per Jansen. Når han er til stede har filmen liv. Det er Lillebror som må bære resten, og det er litt lite. Tre stjerner. Lyd og bilde får fire stjerner.