Anmeldelse: A Knight of the Seven Kingdoms, sesong 1

Tidenes største seriesuksess, det episke fantasydramaet Game of Thrones, måtte det selvsagt spinnes videre på. Sagaen om maktkampene, intrigene, blodsutgytelse, komplottene og sexorgiene i de syv rikene i Westeros ble en av de mest populære seriene noensinne; den siste episoden av sesong 8 var den mest sette episoden av noen HBO-serie, noen gang.

Diverse planlagte prequel- og sequel-serier har siden blitt lansert – brorparten av dem skutt ned og eller kansellert innen de så dagens lys. Men i 2022 kunne vi endelig vende tilbake til dekadente Westeros, med nye fascinerende karakter, maktkamp, incest og spektakulære drager.

Prequel-serien House of the Dragon var en meget verdig GoT-arvtager, der andresesongen ble sluppet i forfjor.

Akkurat i det HBO Max er i ferd med å bli slukt av sin største konkurrent, Netflix (eller, Paramount…), slipper strømmetjenesten en av sine største nysatsinger på seriefronten. Den andre prequel-serien fra Game of Thrones, A Knight of the Seven Kingdoms, tar oss med tilbake til Westeros ett århundre før hendelsene i Game of Thrones; det vil si ca. 70 år etter House of the Dragon.

 

Buskridderen

Første sesong av serien er basert på George R. R. Martins roman The Hedge Knight. Boken er den første i Dunk and Egg-serien, der Targaryen-slekten fremdeles besitter Jerntronen, mens minnene om de mektige dragene fordufter dag for dag.

Etter å ha sett den siste traileren var vi avventede skeptisk til nyvinningen, men etter å ha tilbrakt tre og en halv time med den særs umake duoen Ser Duncan the Tall (Peter Claffey), en godhjertet men akk så naiv ridder, og hans lille væpner, Egg (Dexter Sol Ansell) har vi latt oss forføre.

Til dem som venter seg en «ny» Game of Thrones vil nok skuffelsen velte inn allerede etter første episode. For jo visst er handlingen satt til Westeros, og vi får rikelig gjensyn med riddere, fagre jomfruer, heltemodige turneringer, Baratheon- og Targaryen-familiene – men A Knight of the Seven Kingdoms er i stil og tone en helt annen serie enn GoT.

Umake duo

På en regntung dag på hedene i Westeros møter vi den unge væpneren Duncan i det han er i ferd med å gravlegge sin Herre, den forfyllede, fargerike buskridderen Ser Arlan of Pennytree (Danny Webb). Mange år tidligere reddet han, og tok til seg, den foreldreløse guttevalpen Duncan. Siden har Dunk gått livets harde skole, med mang en ørefik og raseriutbrudd – men på bunnen var Arlan en ridder preget av rettferdighetssans og anstendighet.

Etter Herrens død beslutter Duncan seg for å videreføre riddergjerningen, og setter kursen mot en grandios turnering – med mål om heder, ære og mulig innpass i et stort Familiehus.

I et stakkarslig vertshus langs veien møter han på guttepjokken Egg. Skallede, kortvokste Egg er en plagsom besserwisser, rappkjeftet, påståelig og irriterende verdensvant. Han tilbyr sine tjenester som væpner – noe Duncan kategorisk avviser.

Men 10-åringen Egg er ikke en som tar et nei for et nei; og etter dagers insisterende mas vinner han, noget motvillig, Duncans tillit. Sammen legger de ut på en eventyrlig reise…

Bitende og småklein humor

Den ene er høy som et redwood-tre, forbilledlig godtroene, uerfaren i sine riddergjerninger og latterlig blåøyd. Den andre bitteliten, verdensvant og klok, men håpløst uegnet som væpner. I kontrastene mellom den umake duoen finner serieskaperne Ira Parker og Martin sjarmerende gull.

Humoren er besk, ironisk og tidvis infantil barnslig. Her er det sprutbærsj, promp og hengende kjønnsorganer. Det hele dandert med hjertevarm, uskyldig og lun humor i en fortelling om ekte vennskap og den evigvarende kampen mellom det gode og det onde.

Det onde åpenbart representert ved råtne elementer fra den regjerende Targaryen-slekten – i fremste rekke personifisert av prins Aerion «Brightflame» Targaryen (Finn Bennett, True Detective: Night Country). Aerion er den arrogante, bortskjemte og bestialske sønnen til Maekar Targaryan. Han går ikke av veien for å bruke skitne knep uner ridderturneringen, eller å lemleste uskyldige teaterskuespillere som «nedverdiger» drager.

I det Dunkan går ham i rette, i forsvar av de uskyldige, besegler han sin skjebne. Anklaget for vold mot en kongelig må han stå til rette – og ender opp i en blodig syvkamp for å forsvare sitt liv og levnet.

Brutalt og ekte

Som i moderserien er livsforholdene i middelalderske Westeros brutale og harde – der den sterkestes rett rår. Et menneskeliv, spesielt blant dem nederst på stigen, er ikke verdt mer enn en fluelort og sverdene er flittig i bruk.

Én episode tar oss med til Duncans stakkarslige og voldsomme barndomsår. Preget av mangel på omsorgspersoner, mat og et sted å være. Kampen for overlevelse var konstant, og frykten altoverskyggende. En oppvekst han har i bagasjen, og som har gjort han til den mannen, og endelig, ridderen, han er.

Mye å lære ja visst, men med det moralske kompasset på plass. I kampen mot Targaryen-sadisten rekrutterer han en outrert, fargerik gruppe av villige hjelpere – som er villig til å gå i døden for ham. Så blir da også kampen blant de mest kaotiske, hensynsløse og genuine vi har sett i en serie.

Med hodet «klemt» inn i en stålkjele, knapt mulig å puste og med sterkt begrenset syn, møter han sine overmenn. En intenst brutal scene, og «herlig» ubarmhjertig, der også glimrende et foto og klipp bidrar til spenningen.

På sidelinjen står en oppildnet Egg og heier på sitt idol…

 

Forfriskende nytt

Der House of the Dragon stort sett følger i de samme opptråkkede sporene som moderserien, har Martin med A Knight våget å fornye franchisen. Om ikke nødvendigvis til det bedre, så i det minste positivt annerledes og originalt.

HBO har lyktes godt med å ekspandere GoT-universet og samtidig beholdt kjerneessensen fra originalserien – samt tilført seriefranchisen noe forfriskende nytt. Det sagt, så en nok A Knight of the Seven Kingdoms en serie som vi splitte fansen, der mange vil savne intrigemakeriet, de storslagne kampene, blodsutgytelsen og de fandenivoldske familiekampene som definerte Game of Thrones. Heller ikke humoren er nok alles «kopp med te».

Den er langt fra like storslagen og episk, der brorparten av handlingen her finner sted i en liten landsby fylt med gjørme og skitt, med mennesker på jakt etter et lysglimt i en grå hverdag.

Både Claffey og Ansell, på hver sin måte, leverer topp skuespillerprestasjoner, og får frem det helt unike ved akkurat sin karakter. Dialogen er solid, om tidvis smått enfoldig og lite subtil. Og til tross for en treg start suges du til gangs inn i dette lille universet når det først eksploderer.

Det er virkelig blitt en litt sær og annerledes serie, og det pakket inn i en helt annen målestokk enn Game of Thrones. Men annerledes på en god måte, og mer en god nok til å fortjene en score på 5 stjerner.

Prequel-serien består av seks halvtimeslange episoder, der én ny episode slippes hver mandag. HBO Max-premieren blir den 19. januar. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.