: Flickan

Men alle de andre rundt henne er navngitt. Heller ikke forteller filmen når vi er, uten at det spiller noen stor rolle, men ut fra bilmodellene å spore, skulle man tro et sted på åttitallet. Men sommer og sol er det, akkurat som vi helst vil huske barndommens ferie på landet, med bad og svømming, hoppe i høyet på låven og innsamling av rumpetroll på glass, så varmt og godt og presist skildret alt sammen.

Vi møter jenta dagen før det er meningen at hele familien skal reise til Afrika i et nødhjelpsprosjekt for å hjelpe sultende barn. Men så kommer en telefon, hun får ikke lov til å være med av en eller annen grunn, og en ung tante blir tilkalt som barnevakt for sommeren. Familien reiser, og det varer ikke mange dager før den fest og vinglade tanten finner en kjekk ung mann med fin bil hun stikker av gårde med. Dermed sitter jenta igjen alene, og hun vokter seg vel for å fortelle de voksne rundt om sin eneboerstatus. I møtet med to litt eldre jenter som nok spiller mye mer seksuelt erfarne enn de er, vokser hun plutselig opp denne sommeren. Og på nabogården holder det til en jevnaldrende gutt hun blir venn med.

Mye sier ikke jenta, som er med i omtrent hvert eneste bilde av filmen, men hun registrerer verden med vidåpne øyne. Dette ikke helt realistisk fortalt, men nesten som en fabel, hele tiden vart og forsiktig med en varm humor. Tradisjonen fra skildringen av den nordiske natur gjennom hele filmhistorien er vakkert videreført. Flickan herved anbefalt for hele familiens samlingsstund. En virkelig nytelse, fortjent belønnet med en haug priser fra en rekke festivaler, også barnefilmfestivalen i Kristiansand. Filmen får fem stjerner. Det får også lyd og bilde.