Anmeldelse: Fatal Attraction

I en av de mest minneverdige scenene fra det smått vulgære 1980-tallet ser vi filmlegenden Michael Douglas gå fullstendig av skaftet i det han søker å forsvare seg selv og sin familie mot den åpenbart ustabile stalkeren Glenn Close. Fatal Attraction (Farlig begjær) ble en umiddelbar klassiker innenfor genren.

Paramount sitter fortsatt (36 år etter!) på filmrettighetene, og mente åpenbart at det ville være en god idé å spinne en serie ut av utroskaps-thriller-konseptet. Mon det?

 

Den nye serien er ikke en direkte remake, mer enn ny versjon basert på det identiske grunnmaterialet. I begivenhetenes sentrum finner vi fortsatt de samme hovedpersonene, og den intense romansen, som sporer av som et løpsk ekspresstog, er den oppbyggende tråden.

Den fremtredende statsadvokaten i LA, Dan Gallagher (Joshua Jackson) lever et tilsynelatende perfekt liv, med en hengiven kone (Amanda Peet), en bedårende datter og en lekkert forstadshus. Karrieren blomstrer, og veien ligger åpen for et etterlengtet dommerembete.

Hva som ligger bak den fatale utroskapsaffæren vites ikke, men Dan går i alle fall i kjelleren når han ikke får den forventede dommerjobben. Har tyr til selvmedlidenhet og flasken – og ligger vidåpen, og sårbar, for den utilslørte, intense flørten fra den sexy, sjarmerende (og heftig manipulerende) advokatsekretærens, Alex (Lizzy Caplan), side.

Som den uspiselige ekteskapsknuseren Alex Forrest mottok Glenn Close etter premieren, på slutten av 1980-tallet, hatbrev og spottende blikk – for i så stor grad sympatiserte publikum med den utro «perfekte» ektemannen, med sin perfekte, jobb, hus og kone, som fikk livet urettmessig ødelagt av den onde «heksen».

Close har i ettertid sagt at hun angret på hvor overfladisk filmen fremstilte psykisk sykdom, i så måte er serien langt mer balansert, der vi tar et dypdykk ned i psyken, og bakgrunnshistorien, til femme fatale Alex Forrest.

Men det hele iscenesettes med en nedbrutt og desillusjonert Dan Gallagher, som i rettssalen femten år etter at han ble dømt for mordet på Alex, ydmykt ber retten om prøveløslatelse. Under tvil settes han fri, og han begynner umiddelbart med et maratonløp for å renvaske seg (!).

Men tok ikke Gallagher (Michael Douglas) så ettertrykkelig livet av den gale kvinnen i filmversjonen da? Glem det, her deles kortene ut på nytt, eller?…

Miniserien bruker mye tid på bakgrunnshistorien til karakterene, i særdeleshet Alex. Vi får flashbacks fra hennes mildt sagt krevende oppvekst, og en slags «forklaring» på hennes iboende usikkerhet og kompliserte forhold til det annet kjønn. Her gjør virkelig Caplan (Fleishman is in Trouble, Masters of Sex) en bunnsolid, og overbevisende, rolleprestasjon.

Da er det verre stilt med resten av det, stort sett, sjablongmessige og karikerte, rollegalleriet. Joshua Jackson har ikke nærheten av den udefinerbare karismaen som legenden Michael Douglas. Han fremstår som en litt stakkarslig, tafatt tusseladd som føler at samfunnet har bedratt ham, og at han deretter har lagt seg ned for å ta imot alle slag og spark.

Om han er uskyldig i drapet eller ei skal ikke vi avsløre, men folkene som fikk satt ham bak lås og slå er stereotype så det holder, og er tildelt en haltende, usannsynlig dialog og handlingsmønster. Puslespillet avdekkes lag for lag, men bitene henger ikke helt sammen, eller gir tilfredsstillende mening.

Plottet er ikke intrikat nok, men virker oppkonstruert og noget halvhjertet. I tillegg har man ikke maktet å fremstille karakterene utseendemessig nok forskjellige fra 2023-perioden til 2008; slik at man stundom tar seg i å undres over hvilket tiår vi nå befinner oss i.

Noen av de herligste øyeblikkene er når de mest minneverdige scenene fra filmen nærmest kopieres, men det alene holder ikke intensiteten opp over syv og en halv time. Da er bihistorien med Gallaghers fremmedgjorte, gåte av en datter, Ellen (Alyssa Jirrels), å foretrekke. Det ligger mer psykologisk undring, og underliggende spenning, i hennes reise enn hvem som drepte Alex.

Nei, her har produksjonsselskap og serieskapere utilslørt forsøkt å kapitalisere på en stor klassiker, ved å presse noe ut av historien som ikke er der. De skal ha for forsøket, og for oss som husker filmklassikeren fra ungdomsårene er det definitivt et nostalgisk pluss med gjensynet, men byggverket holder rett og slett ikke mål til mer enn tre stakkarslige stjerner.

Fatal Attracion får premiere på SkyShowtime den 22. mai, da slippes de tre første episodene. Anmeldelsen er basert på samtlige åtte episoder.

PS! Er det dampende sexscener du er ute etter? Se heller den nokså middelmådige Obsession (på Netflix). Så absolutt intet mesterverk, men i det minste mestrer filmen pirrende (ulovlig) sex. Psykologisk drama, med brennende begjær og thrillerelementer? Se Hitchcock-klassikeren Vertigo!