: Faneflukt

Sammen flykter de til det nøytrale Sverige som likevel ikke var så veldig nøytralt. Han blir avvist flere ganger og de gjemmer seg i skogen rundt grensen der paret hjelper til som loser for andre flyktninger. Det er en bra fortalt historie, litt stivt regissert kanskje, og godt fotografert av Erling T. Andersen, bortsett fra noen skjemmende og tydelige dag for natt opptak. Likevel tar ikke filmen av. Først og fremst savner vi okkupasjonens nærhet i Norge, filmen blir for snill. Kjærlighetsforholdet mellom de unge, Aina Walle og Siemen Rübaak, kommer for fort og ukomplisert i gang.

Selv om skuespillerne er greit flinke, det gløder ikke akkurat av forholdet, varme og erotikk mangler. Det hele virker merkelig nok ganske kaldt. Her har nok, ved siden av regien, manuskriptet mye av skylden som ikke skildrer de elskende som annet enn sjablonger, og etter hvert blir flukten på kryss og tvers av grensen dessverre ganske likegyldig for oss. Vi gir filmen tre stjerner, lyd og bilde fire.

Det kommer altså 21 norske filmer i serien, mange av dem under etiketten Norske Klassikere. Hvor klassiske de er får det være opp til enhver å ha en mening om. Men mange av dem er hvert å se. Ikke bare for gjensynet med kjente og kjære skuespillere, filmer vi har gode kinominner om. Noen av dem holder fremdeles, selv om de selvfølgelig for oss rastløse mediemennesker kan virke litt seine i takten. På listen trekker vi gjerne frem både De dødes tjern, Herren og hans tjenere og Gategutter – den siste av helt spesielle årsaker.