Anmeldelse: DTF St. Louis

Nylig så vi versatile Jason Bateman briljerer i den bekmørke krimthrilleren Black Rabbit på Netflix.

Nå er newyorkeren Bateman (Ozark) her med en ny HBO-serie – i en helt annen genre. Sammen med David Harbour (Stranger Things) tar han et dypdykk ned i den trøblete midtlivskrisen til helt ordinære par.

Serieskaper Steven Conrad (Perpetual Grace, LTD) har skrevet og regissert et underfundig, lavmælt og nedstrippet mellommenneskelig drama. Der vi møter de helt gjennomsnittlige forstadsekteparene Forrest og Smernitch.

 

Clark Forrest (Bateman) er suksessfull værmelder på en lokal TV-stasjon i St. Louis. Alltid uklanderlig velkledd og med en smittende smil om munnen presenterer han daglig lokalværet for Missouri, på WTGK – mens han på fritiden cruiser rundt på sin teite trehjulssykkel. Hjemme sitter to døtre og en vakker kone, der dessverre trangen til seksuelle eskapader har tørket inn.

Hans nye makker er tegnspråkoversetteren Floyd Smernitch. Lettere overvektige Floyd har tidligere vært gift med en spåkone og har ingen egne barn. Hans andre ekteskap er med Carol (Linda Cardellini, Bloodline). Men midt-i-livet er Carol er mest opptatt av egen jobb, samt foreldreinnsatsen på det lokale baseballaget – i en latterlig uniform til Floyds store ergrelse.

Floyd er en så irriterende høflig tøffel, attpåtil med medisinsk skjev penis, at det grenser til selvutslettende. Han gjør alltid sitt ytterste for å ikke fornærme folk eller skape ubehagelig diskusjon og konflikt. Derfor backer han da også konsekvent av når han forsøker å irettesette sin eklatant introverte nerde-stesønn. Han overtar dansetimene til stesønnen for å ikke kaste bort kurspengene, mens han ender opp med å kysse en transvestitt for å ikke såre hens følelser.

For å sprite opp hverandres (fraværende) sexliv introduserer Clark så Floyd for den nye datingappen DTF («Down To Fuck») – som i bunn og grunn er en app for uforpliktende seksuelle treff gifte folk imellom. I begynnelsen skeptisk, men etter at han blir klar over at Clark har et forhold til Carol (som han flagrant ikke konfronterer ham med) hopper han i det. Selvsagt går det til helvete, og et dødsfall eskalerer trekantforholdet til nye høyder.

Inn på banen kommer den erfarne, forutinntatt politietterforskeren Homer (Richard Jenkins, Olive Kitteridge). Etter ti minutter på åstedet er han overbevist om handlingsforløpet og dødsårsaken, mens lokalpolitiet, representert ved Jodie Plumb (Joy Sunday) vil grave videre. Hvem var det egentlig Floyd skulle møte på dette DTF-treffet, og hvorfor i all verden hadde han med seg et Playgirlbilde av en naken mann i Indiana Jones-hatt…

Dette er en dramaserie uten staffasje og spesialeffekter, den har knapt nok et musikkspor. Vi får lange, dvelende scener der Clark og Floyd bonder, diskuterer sine hjelpeløse ekteskap og den større meningen med livet. Definitivt ikke en serie som vil fenge et bredt publikum, men gi historien og karakterene tid til å vokse på deg.

Kameraet står stort sett i ro og det minimalistiske uttrykket forsterkes av nakne rom med enten betong eller uten dekorasjon. Lyssettingen er kald og nærmest klinisk. Det er personene, og deres indre demoner alt handler om.

Conrad krydrer med skarp og intelligent dialog mens den ene fullstendig ordinære scenen etter den andre avløses av letter absurd komikk og bitende sarkasme. I bunn og grunn er det en menneskelig historie om mennesker på avveie, der de har nådd et likegyldig punkt i livet som ikke fører noe sted – og nå går til ekstreme ytterkanter for å skape etterlengte ny gnist i tilværelsens uutholdelige letthet.

Samspillet mellom Bateman og den sindige Harbour er til å ta av seg hatten for, de bringer hver for seg dyp menneskelighet og empati inn i sine triste karakter, og sammen skaper de en helhet. Men bevares, det er intet gråtende, nitrist «finsk fjernsynsteater» vi utsettes for, humoren ligger alltid i bakgrunnen og skaper lidderlig liv i dramaturgien. Fire sterke stjerner.

Strømmepremieren er den 2. mars, med ukentlige episodeslipp. Miniserien består av syv episoder, hvorav anmeldelsen er basert de de fire første.