Anmeldelse: Candy Cane Lane

Det vil vel være en overdrivelse å hevde at det har gnistret av Eddie «Beverly Hills Cop» Murphys karriere det siste tiåret. Rekken med middelmådige, tretten-på-dusinet, komedier virker endeløs.

I det førjulstiden ringes inn, gir han et nytt forsøk på å revitalisere sin karriere, i Prime Videos Candy Cane Lane. Men blir det tradisjonstungt førjulskos med Murphy, eller meningsløst, generisk glitter & glam?

 

Manuset er skrevet av Kelly Younger, som visstnok har hentet inspirasjon fra sin egen barndoms ferieopplevelser i Candy Cane Lane i El Segundo, California. Personlig aner vi også noen likhetstrekk med juleklassikeren National Lampoon’s Christmas Vacation (tidenes beste julefilm!). Men i Murphys film er hele konseptet basert på den ca. 250 år gamle, britiske, julesangen The Twelve Days of Christmas. Så allerede fra hoppkanten stiler filmen med et «handikapp» i Norden, rett og slett fordi dette ikke er en veldig mye brukt julesang her hjemme.

Noe som gav oss et snev av tro på prosjektet, er at Candy Cane Lane gjenforener regissør Hudlin, Murphy og produsent Brian Grazer for første gang siden Boomerang (1992) – og det var slettes ikke en dårlig komedie.

Vi kastet rett inn i en hektisk førjulstid i sunny California, der familiene i forstadsidyllen Candy Cane Lane nok en gang kjemper om å ha den flotteste, heftigste, mest glorete og ekstravagante juleutsmykningen av sine hus og hager. En ekstra spiss i år er at den lokale TV-stasjonen lover $ 100.000,- til det mest imponerende julehuset.

Og, i og med at erke-familiemannen Chris Carver (Murphy) nylig har mistet jobben, så vil pengepremien komme godt med, for å skape den beste familiejulen noensinne.

Chris har en mer forkjærlighet for tradisjonell julepynt, helst utskåret i tre, i motsetning til hans mer harry nabo som satser på oppblåsbare nisser og reinsdyr. Når han så besøker den merkelige julebutikken «Kringle» går kredittkortet varmt, og i det han signerer på kvitteringen har han bundet seg til en runddans med nisse-djevelen Pepper (Jillian Bell).

Etter at Pepper har Carver-familien i sin hule hånd, slipper hun løs alle juleornamentene fra The Twelve Days of Christmas, som terroriserer julegaten, familien, byen og endelig truer med å omdanne Chris til en julefigur i porselen. Og nei, du får ikke 10 poeng for å gjette hvordan dette ender…

Det er lett å sable ned denne filmen. Handlingen er særs forutsigbar, persongalleriet flommer over av sjablongmessige karikaturer, dialogen er i beste fall småteit og plump, i andre tilfeller håpløs. For eksempel har samtlige av Carvers barn navn knyttet til julesanger – uten at de selv er klar over det…

Men så er det det da, at Candy Cane Lane aldri forsøker å utgi seg for noe annet enn det den er, en koselig, «enkel» familiefilm for førjulstiden, som skal tikke av på alle de «julete» boksene. Og sett fra det ståstedet er faktisk ikke Murphys julehygge helt håpløs.

Til tross for mangel på snø og en forutsigbar handling, så er det noe julekosete, og sjarmerende tradisjonelt mad Candy Cane Lane. En slags ufarlig guilty pleasure, som nok vil appellere mest til de minste i familien – men de skal da også ha noe å se til jul.

Vi legger Grinchen i oss litt til side, og honorerer (under tvil) Murphy & Co med 3, høyst middelmådige, julestjerner.

Filmen får global strømmerpremiere, på Prime Video, den 1. desember. Ho, ho, ho. God jul!