TEST: Chord Electronics Alto

Det kan virke som det reneste vanvidd å skulle bruke over 50 000 kroner på en hodetelefonforsterker som Chord Alto. Og for de fleste er det nok også det. Men vi hi-fi-entusiaster er ikke «de fleste». Og dessuten: Et par velskrudde hodetelefoner avslører mer av musikken enn de fleste høyttalere til fem ganger prisen, fordi du slipper rommets akustiske begrensninger. For den som tar lyd på alvor – enten det er på hjemmekontoret, i studio, eller sent på kvelden når resten av huset sover – er en dedikert hodetelefonforsterker en investering som gir direkte avkastning i lytteglede. Og hva om den i tillegg kan drive et par høyttalere?

Britiske Chord Electronics har produsert forsterkerteknologi i over 35 år, og blant hodetelefonbrukere er de nok best kjent for sine kompakte DAC-er med forforsterker og påkostet hodetelefonutgang innebygd. Fra den bærbare Mojo 2 til den ikoniske Hugo 2 og toppmodellen DAVE. Men selskapets røtter ligger i analoge forsterkere for høyttalere, en kompetanse som faktisk er videreført i Alto. Her snakker vi om samme ULTIMA-teknologi som brukes i Chords største og dyreste effektforsterkere – krympet ned til en boks du kan ha på skrivebordet.

En ren analog konstruksjon

Alto har ingen digitale kretser. Ingen DAC, ingen digital prosessering. Den tar imot et analogt signal via enten XLR (balansert) eller RCA (ubalansert), og forsterker det – enkelt og greit. Det vil si, enkelt er det bare på papiret. I virkeligheten er det mye som kan gå feil når et svakt elektrisk signal skal forsterkes nok til at man hører musikk fra det.

ULTIMA-kretsen bruker såkalt dual-feed-forward feilkorreksjon, der to ekstra korreksjonskretser kontinuerlig overvåker og korrigerer signalet før det når utgangstrinnet. Resultatet er lav forvrengning og høy båndbredde.

Prinsippet er ikke ulikt Hegels SoundEngine, og jeg mimrer tilbake til 2002 da jeg som ung og lovende hi-fi-journalist intervjuet Leif Ernstsen i Dynamic Precision, som forklarte hvorfor han mente nøkkelen til ren musikkgjengivelse lå i å unngå negativ tilbakekobling. Han hadde jobbet med det lenge før resten av bransjen tok konseptet på alvor.

Svitsjet strøm

Forsterkerprinsippet i Chord Alto er klasse AB, men med glidende bias som gjør at utgangstrinnet opererer i klasse A ved normale nivåer og først trekker mer strøm ved høye belastninger.

Mange vil nok heve øyenbrynene av at Chord likevel bruker svitsjet strømforsyning som del av selve ULTIMA-teknologien, og ikke en tradisjonell lineær transformator. MOSFET-transistorene kjører på 80 kHz, som Chord hevder ikke forstyrrer lydsignalet. Det er nettopp denne kombinasjonen av svitsjing og klasse AB som gjør det mulig å presse 50 watt ut av en boks omtrent på størrelse med en pocketbok. Bare være klar over at den blir varm under drift.

Byggekvalitet og betjening

Kabinettet er frest ut av massiv aluminium, og alt føles solid og velbygget. På fronten finner du Chords signaturdesign: tre lysende glasskuler som indikerer strøm, inngang og utgang med fargekoder. Den motoriserte volumkontrollen sitter til venstre, med et lite spor til fingeren.

Fargekodingen krever litt tilvenning. Grønn betyr XLR-inngang, rød er RCA. For utganger betyr blått XLR, rødt høyttaler, og grønt hodetelefoner. Når du først har lært systemet, går det kjapt – men jeg skal innrømme at jeg i testperioden var fristet til å ha en utskrift av fargeoversikten liggende ved siden av forsterkeren. Den medfølgende fjernkontrollen gjør hverdagen enklere, med egne knapper for hver utgang og inngang. Fjernkontrollen er i metall og føles grei, om enn ikke spesielt luksuriøs.

En ting jeg merker meg, er at volumkontrollen går ganske fort fra stille til høyt. Mellom «for lavt» og «for høyt» skal det ikke mange graders vridning til. Så pass på.

Tilkoblinger i overflod

Alto ble opprinnelig utviklet for studiomarkedet, og det merkes på tilkoblingsmulighetene. Fire hodetelefonutganger sitter på fronten: en 3,5 mm, en 4,4 mm (pseudo-balansert, da forsterkeren i seg selv er single-ended), og to 6,35 mm. Alle kan brukes samtidig, noe som gjør den velegnet til å A/B-teste hodetelefoner.

På baksiden sitter bananpluggutganger for et par høyttalere, balansert XLR-utgang som kan fungerer som både forforsterkerutgang og linjeutgang, og en 12V likestrømsutgang. Denne sender strømmen fra den eksterne strømforsyningen gjennom, og kan for eksempel drive en ekstra Alto eller et annet produkt som ikke krever for mye. Jeg ville vært svært forsiktig med å drive et digitalt produkt som en DAC eller streamer, disse bør ha sin egen strømforsyning.

Lyden av Chord Alto

Mesteparten av testperioden har jeg brukt Chord Alto balansert tilkoblet Gold Note HP-10, som er både en DAC og forforsterker. Det er en kombinasjon som fungerer overraskende bra. Gold Note har flere analoge prosesseringsfunksjoner, blant annet crossfeed og tilpasset dempefaktor, og gjennom Alto blir effekten av disse enda tydeligere og mer raffinert enn gjennom Gold Notes egen hodetelefonutgang.

Crossfeed-funksjonen gir et bredere, mer naturlig lydbilde. Romlig lyd, om du vil. Med Gold Notes egen hodetelefonutgang er effekten godt merkbar. Gjennom Alto sementeres den. Stor og overbevisende. Alto forsterker det som er der, og legger til et smått romantisk filter på toppen. Jeg vil hevde intensjonen fra lydkilden ivaretas godt, inntil den siste lille tolkningen som legges til som småkrydder på toppen av det hele.

Når jeg bytter til den den dedikerte DAC-en Hegel D50, avsløres flere lag i lydbildet. Det er en av de aller beste DAC-ene jeg har hørt, og gjør noe med lyden sammenlignet med Gold Note.

Det blir litt som å oppdage at TV-en du har levd med i årevis fortsatt har plastfilmen på skjermen – du visste ikke at den var der, men når den først er borte, ser du plutselig flere detaljer, mer dybde, mer liv. Gold Note er en utmerket DAC, men Hegelen avslører lag i musikken du ikke visste fantes.

Alto er transparent nok til å avsløre forskjellen mellom to DAC-er øyeblikkelig. Samtidig har den hele tiden sin egen lille varme signatur som ligger der. Uten å forstyrre. Den bare er der.

For en bass!

Bassen er spesielt imponerende. På Marie Noregers «A Little Shy» sitter basstromma som skudd, med full kontroll uten at det går på bekostning av klarhet i mellomtone og diskant. Her skiller Alto seg fra andre varmere forsterkere jeg har prøvd, som for eksempel Burson Soloist 3X Grand Tourer. Burson er også detaljert nok, men ikke på samme måte. Den har også et mer hørbart støygulv sammen med følsomme hodetelefoner. Alto holder alt bedre på plass, også når sporene blir komplekse og dynamiske.

Olivia Rodrigos «Can’t Catch Me Now» står frem med stor klarhet i stemmen, sammen med en rik og stor mellomtone. Og på Ólafur Arnalds’ live fremførelse av «Back to the Sky» fra Sunrise Session evner forsterkeren å gjengi småprating og omgivelseslyd i starten av sangen, på en måte som skaper nærmest en surround-effekt. Og den stemmen! Fortell meg at du ikke kjenner gåsehuden nedover ryggen et halvt minutt uti låta …

Konkurrenter

I det daglige bruker jeg blant annet den helt analoge Auralic Taurus og Sennheiser HDV 820 med integrert DAC, som referanseforsterkere. Begge må finne seg i å bli målt mot Alto.

Sennheiser HDV 820 er designet for høyimpedans-hodetelefoner som HD 800 S, og den gjør en god jobb der. Men den har en mørkere, varmere karakter som lukker lydbildet noe. Kobler du til en tungdreven lavimpedans-hodetelefon som Audeze LCD-5, sliter Sennheiseren med å holde kontrollen. Alto er langt mer universell. Alt låter «større» gjennom Chord-forsterkeren. Der Sennheiser lukker rommet for å skape varme, åpner Alto dørene og veggene, men uten å gå over i det analytiske.

Auralic Taurus har mer råkraft, særlig på de krevende Sony MDR-Z1R. Dynamikken er nærmest spinnvill, med et fysisk trøkk som overgår Alto. Men det har sin pris: Alto er mer oppløst i overtonene. Taurus maler med bredere pensel. For kritisk lytting og innsikt er det Alto jeg velger.

Høyttalerdrift fra skrivebordet

Så har vi det ekstra esset. Høyttalerutgangen. Alto kan nemlig drive et par høyttalere direkte via bananpluggutgangene. Det er ikke førstevalget, og med 50 watt i 4 ohm og 25 watt i 8 ohm er den ikke en fullblods stueforsterker. Den skal derfor fortsatt oppfattes som en hodetelefon- og forforsterker fremfor en integrert forsterker. Men for desktop-lytting med kompakte bokhyllehøyttalere fungerer det mer enn bra nok. Tenk Dali Rubikore 2, B&W 705 S3 eller KEF Q Concerto Meta. For eksempel. I nærfeltsposisjon. Større høyttalere eller større rom blir ikke like kontrollert eller inspirerende.

For lydteknikere som helst mikser på hodetelefoner, men trenger å svitjse over til nærfeltsmonitorer innimellom, er dette derimot en genial løsning. Du slipper en ekstra forsterker på skrivebordet, og kan veksle mellom hodetelefoner og høyttalere med et trykk på en knapp – eller via fjernkontrollen.

Konklusjon

Chord Alto er en unik forsterker som beviser at kompakte mål ikke må bety kompromisser i lydkvalitet. Den kombinerer oppløst og engasjerende lyd med en forsiktig varme som gir musikken kropp, uten å miste kontroll i bassen eller klarhet i diskanten. Allsidigheten er i særklasse: fire hodetelefonutganger, høyttalerdrift, forforsterkerutgang og strømforsyning til eksternt utstyr – alt i en boks på størrelse med en pocketbok.

Prislappen er stiv, men du får en forsterker som kan være navet i hele systemet ditt. For den som søker en varm, men likevel teknisk briljant hodetelefonforsterker i high-end-klassen, er Alto vanskelig å slå. Og den gjør seg like godt i studioet som på hjemmekontoret. En ekte allrounder.