TEST: Astell&Kern Virtuoso

Astell&Kern holder til i verdenen av høyoppløste musikkspillere og hodetelefon-DAC-er i toppsjiktet, men deres erfaringer med hodetelefoner er begrenset. Derfor har de for anledningen slått hodene sammen med tyske Ultrasone, som har håndmontert hodetelefoner på egen fabrikk i Bayern siden 1989. Med hodetelefonene Virtuoso har man tatt utgangspunkt i Ultrasone Signature Master MKII, og forvandlet dem til et produkt som er mer forenelig med Astell&Kerns klangideal. Videreutviklet med 4,4 mm balansert kabel, og både puter og hodebøyle trukket i Alcantara. Ultrasone har gjort lignende samarbeid med andre merker før, blant annet Adam Audio SP-5.

Oppbygning

På innsiden av hver øreklokke sitter et element med 40 mm titanbelagt Mylar-membran og neodymmagnet. Men det mest spennende med Ultrasone-teknologien er hva de kaller S-Logic: Ultrasones signaturteknologi, hvor driverne er plassert og vinklet slik at lyden reflekteres via ytterøret før den når øregangen. Øret brukes dermed mer aktivt i lydgjengivelsen, noe som skal gi større romfølelse, bedre dybde og et mer høyttalerliknende lydbilde enn fra vanlige hodetelefoner.

Virtuoso bruker siste versjon, S-Logic 3, som ifølge produsenten også senker lydtrykket inn i øregangen med opptil 40 prosent ved samme opplevde lydnivå. Dette kan redusere lyttetretthet over tid. En spesiell teknologi kalt DDF («Double Deflector Fin») skjermer deler av nedre mellomtone for å rendyrke retningsinformasjonen i diskanten. Summen er en eksepsjonelt god separasjon og gjengivelse av de ulike lagene i musikken, som er svært vrient å få til i en lukket konstruksjon.

Her er det på tide å ta forbehold om at jeg ikke har testet Ultrasone Signature Master MKII, og ikke kan uttale meg subjektivt om ulikhetene. Men redaktøren testet Signature Pro i sin tid, til stor suksess.

Prislappen på Virtuoso er høyere enn på sin stamfar, ferdig importert fra nettbutikk ser vi på rundt 11.000 kroner. En seriøs slant med penger, men overkommelig for den som virkelig vil.

Komplett lyd fra lukkede klokker

Virtuoso er lynkjappe på transienter, mye kjappere enn det jeg er vant til fra lukkede hodetelefoner. Selv mine dobbelt så dyre Sony MDR-Z1R føles tregere i sammenligning. I tillegg har du et basstrykk som svært få hodetelefoner – åpne som lukkede – er i stand til å levere, kombinert med en dynamikk som står fjellstøtt på tvers av sjangre.

Mest slående er kombinasjonen av åpen diskant og dyp, kontrollert bass. Stereolydbildet har en bredde og romfølelse som minner mer om et par åpne hodetelefoner enn lukkede, trolig mye takket være S-Logic 3-teknologien. Og de spiller høyt uten at folk rundt deg skjønner hvor høyt.

Mellomtonen er på sin side litt tilbakeholden. Den er ikke daff eller tilslørt, men mangler den siste biten av presens og tilstedeværelse som enkelte konkurrenter byr på. Stemmen til David Gilmour på Pink Floyds Hey You kunne gjerne stått enda bedre fram i lydbildet. Heldigvis smeller trommene hardt som en slegge når de kommer inn etter introen, så dynamikken er det ingenting i veien med. Men jeg foretrekker stemmene mine litt mer frempå enn dette.

Min egen Sony ble parkert

Så var det bassen. Min referanse i den lukkede klassen er Sony MDR-Z1R, som har nettopp bass og fysikk som deres styrke. Men Sonyene har til tross for de store 70 mm membranene flyttet bassenergien opp i frekvens, for å gi trøkk i mellombassen. Virtuoso har i stedet fokuset lenger ned. På en mindre kontrollert forsterker vil Sonyene oppleves større og kraftigere. Men med skikkelige saker som Burson Conductor GT4 og Chord Alto smeller Virtuoso hardere og tyngre. Samtidig har de vesentlig mer å by på i diskanten enn Sonyene. Etter noen dager med Virtuoso ble jeg faktisk litt skuffet over mine egne Sony-klokker.

Sony har derimot et annet ess i ermet, nemlig den langt rimeligere studiomodellen MDR-M1 til halve prisen av Virtuoso. M1 har eksepsjonell mellomtonedynamikk, og i akkurat den disiplinen kommer Virtuoso til kort. Sonyene er mer tilstedeværende og har et dynamisk overskudd akkurat i det området, som gjør at stemmer og akustiske instrumenter klinger mer direkte gjennom MDR-M1. Det er derfor jeg er stor fan av akkurat de hodetelefonene.

Virtuoso har til gjengjeld et dypere og fyldigere basstrøkk, en mer energisk detaljgjengivelse i diskanten og et større stereolydbilde. Foretrekker du en polert hi-fi-presentasjon framfor studiomonitor-ærlighet, vil jeg anbefale å låne ørene til Virtuoso.

Ferskt i minnet sitter Focal Azurys, som legger seg imellom Sony M1 og Virtuoso i pris. Også de byr på et uvanlig åpent lydbilde til å være lukkede hodetelefoner. Mellomtonen er sprekere og mer frempå enn hos Virtuoso, og Azurys sitter minst like komfortabelt. Til gjengjeld har Virtuoso en dypere bass og et bredere stereolydbilde. Azurys støtter heller ikke balansert kabel, noe som følger med Virtuoso som standard.

Industriell – ikke vakker

Utseendet er funksjonelt fremfor vakkert. Klokkene er festet i hengsler av ønskekvisttypen (yoke), som gir god dreining i flere retninger, slik at de passer de fleste hodeformer. Byggekvaliteten er et tydelig hakk over rimeligere bestselgere som Audio-Technica ATH-M50X, med detaljer i metall der andre bruker plastikk. Men estetisk minner de mer om en funksjonelt utformet DJ-klokke enn om en våt high-end-drøm. Ingen kjøper Virtuoso for utseendet sitt.

På ørene sitter de derimot som støpt. Det Alcantara-polstrede hodebåndet hviler silkemykt på hodet, og Ultrasones FGC-design avlaster midtpartiet av issen. Øreputene, også i Alcantara, omfavner øret tett. Tettere enn de romsligere Sony MDR-Z1R, og over lengre økter kan det derfor bli noe klammere rundt øret. Og har du briller eller ørepynt, kan det være du foretrekker enda større klokker. Til gjengjeld er isolasjonen fra omgivelsene meget god.

Kofferten burde vært bransjestandard

Så må jeg få rose kofferten. Virtuoso leveres i en hard reisekoffert i børstet aluminium, og det er en innpakning jeg gjerne skulle sett på flere kostbare hodetelefoner. Altfor mange dyre modeller følges av pappkartong eller en treeske som ser fin ut på hylla, men ikke tåler herjing på reise. Forskjellen i kostnad mellom en velformet plastikkeske og en skikkelig aluminiumkoffert utgjør neppe mange hundrelappene. Forskjellen i bruksverdi er langt større. Det holder lengre, og det viser at produsenten tar kunden på alvor.

Gi dem en skikkelig forsterker

Med 32 ohm impedans og 98 dB følsomhet er Virtuoso ikke spesielt krevende å drive. De kan plugges rett i en MacBook og gi nok lydnivå. Men det er ikke der de hører hjemme. En ordentlig hodetelefonforsterker med en god DAC foran gjør underverker. Den kan gjerne være bærbar, som Chord Mojo 2, men den må være god. Da får du frem klangfarger og basskontroll på en helt annen måte.

Kabelen som følger med er bare 1,3 meter lang, åpenbart ment for bærbart bruk. Den er terminert i 4,4 mm Pentaconn, og består av sølvbelagt OFC-kobber kombinert med 5N OCC-kobber. I venstre ørekopp skrus den inn i en vanlig 3,5 mm jack som fører både venstre og høyre signal. Men hvorfor er kabelen så kort? Hvor blir det av 3-meteren, og hvorfor i all verden følger det ikke med en ubalansert kabel? Svært mange forsterkere har kun 3,5 eller 6,3 mm ubalansert utgang. Det betyr at du må kjøpe en ubalansert kabel ved siden av, noe som heldigvis er enkelt takket være den universelle termineringen i hodetelefonenden.

Når det er sagt, hvis du har muligheten bør du definitivt kjøre balansert ut. Ikke fordi du får den samme typen støykansellering som i en ekte balansert forsterkerstruktur, men fordi venstre og høyre kanal får hver sin separate jord. Det gir bedre kanalseparasjon, fordi du slipper ukontrollert kanalblødning via jordingspunktet. Når folk sier at «lydbildet åpner seg» ved balansert kobling til hodetelefoner, er det ikke et senket støygulv eller noe magisk som skjer med signalet. Det er rett og slett at de to kanalene ikke lenger blør over i hverandre. Ultrasones S-Logic 3-teknologi yter ikke helt maksimalt med ubalansert kobling.

Konklusjon

Astell&Kern Virtuoso er et par hodetelefoner som helt klart gjør noe eget med lyden, og som derfor enten treffer deg eller bommer. Til premiumprisen får du et par lukkede hi-fi-hodetelefoner som spiller med lynkjappe transienter, dyp og kontrollert bass og en overraskende detaljert og luftig diskant. Designen er industriell heller enn forførende, men håndverket solid og lyden gjennomarbeidet. Aluminiumkofferten er også en detalj flere burde kopiere.

Gi hodetelefonene en skikkelig forsterker for å yte sitt beste, helst en som passer den medfølgende balanserte kabelen. Da har du et par klokker som løfter musikken godt utover det man forventer fra lukkede klokker.

Noen vil savne en mer utagerende mellomtone. Selv savner jeg mest en ubalansert kabel.