TEST: Canor Virtus A3

Canor Virtus A3 er det nyeste og kanskje hittil mest spennende produktet i det slovakiske selskapets nå vel 30-årige historie, men la oss ta det fra begynnelsen.

Det hele begynte i 1995 med den egenutviklede rørforsterkeren Edgar TP101, og Edgar var navnet på selskapets egne produkter frem til 2007, hvor man skiftet til det mer slagkraftige Canor. Rørteknologien er virkelig grunnlaget for Canor, og man har utviklet eget utstyr for best mulig å teste og ikke minst matche rør med størst mulig nøyaktighet, som for eksempel Aladdin Vacuum Tube Measurement System.

Men man har også egne CNC-fresere og alle former for bearbeiding av aluminium, inkludert den vanskelige kunsten å anodisere materialet. Et stort produksjonsmessig og teknologisk gjennombrudd for virksomheten kom i 2014 med Milling PCB Technology – kretskortproduksjon med minimale tap i signalveiene, og som man uttrykker det, med yteevne ikke langt fra kabelforbindelse (hardwire), med de åpenlyse fordelene ved korte signalavstander, men fremfor alt repeterbarhet; det vil si at alle signalveier, ikke minst for venstre og høyre kanal, blir nøyaktig de samme.

Jeg har skrevet «egen» og «egne» flere gange ovenfor, og det er ikke en tilfeldighet. Canor har nemlig – i denne hi-fi-sammenhengen – et gigantisk produksjonsanlegg på 8000 kvadratmeter i slovakiske Prešov, og virksomheten har omkring 100 ansatte. Når man tenker på hvor ukjent Canor likevel er i hi-fi-verdenen, for slett ikke å snakke om blant ”helt vanlige mennesker”, forstår man at det ikke bare fremstilles Canor-produkter på deres fabrikk.

Og ja, du gjetter riktig: Canor er veldig stor innenfor OEM-produksjon, og blant kundene ses blant andre den engelske strømrensingsspesialisten Isotek, men også Pro-Ject (elektronikken, platespillerne fremstilles i Litovel, Tsjekkia) og Musical Fidelity (som i noen år, som Pro-Ject, har været eid av Heinz Lichtenegger). Man har gjennom alle år vært tro mot rørteknikken, men i 2014 ble den første transistorforsterkeren introdusert med AI 1.20. I dag består sortimentet fortsatt hovedsakelig av helrørskonstruksjoner, men også hybrider, som testens Virtus A3, og som sagt, rene solid state-varianter.

Canor Virtus A3

Sortimentet er oppdelt i fem forskjellige serier, eller skal vi si kvalitetsnivåer, og selv om alle mulige forskjellige forsterkere utgjør hovedparten av tilbudet, finnes det her også separate D/A-konvertere, RIAA-trinn, hodetelefonforsterkere samt CD-spillere. Testens Virtus A3 hører hjemme i mellomserien Performance Line.

I flere år har jeg sett og hørt Canor-produkter på High End-messen i München og Audio Video Show i Warszawa, og jeg har alltid vært imponert – både visuelt og lydmessig. Nå som jeg har hatt mulighet for å stifte nærmere bekjentskap med et av produktene, har min kjærlighet blitt enda større!

Både utseendet, som jeg synes er fantastisk avbalansert med et sobert formspråk og små, markante designdetaljer, som for eksempel den lange og relativt store, justerbare, bakgrunnsbelyste volumkontrollen, men også det flotte punktoppbygde displayet. Testeksemplaret er i sølvutførelse, og jeg synes faktisk at den er penere enn den helt sorte, med mer kontrast i helheten.

Prikken over i-en på Virtus A3 er helt klart det runde, lille 1,3 tommers touch-displayet i midten av volumknappen, som dessusen er ganske lett å håndtere, til tross for det lille formatet. Her styrer man inngangsvelger, standby, men også mer avanserte ting som å deaktivere ubrukte innganger og stille nivåer inn (+3 eller 6 dB), også på MM- eller MC-trinnet. Her finner man også hele ni forskjellige digitale filtre, som imidlertid er litt vanskelige å få adgang til; det hadde faktisk vært lettere på alle måter å styre fra fjernkontrollen. Men det er en bagatell.

Den taktile fornemmelsen når man håndterer Virtus A3, er, må jeg si, i verdensklasse. Et ekstra pluss går også til den litt mindre metallfjernkonrollen som supplerer den større systemkontrollen i konvensjonell plast.

Og så alle funksjonene, sist, men ikke minst, eller fire funksjoner i en og samme pakke, som Canor sier: Den grunnleggende forsterkningen, fullskala DAC-funksjonalitet, såvel MM- som MC-forsterkning til platespilleren, og sist, men ikke minst, en gjennomgående diskré og balansert oppbygget hodetelefonforsterker, inkludert balansert 4-pins XLR-kontakt ut over den vanlige 6,35 mm.

Helt Dual-Mono

I grunnen er forsterkeren helt dual-mono-konstruert, helt ned til de doble, 2-kanals ES9038Q2M-DAC-chipsene fra ESS. Dette er en hybridforsterker hvor rørdelen består av to E88CC-rør, som faktisk også står for en liten del av klasse A-driften ut over klasse AB-delen, som ivaretas av fire ganske kraftige par bipolære transistorer per kanal. På hver signalside er disse montert mot en kjøleprofil av kobber, som igjen er montert på en smart viftetunnel, som foran avsluttes med en nedovermontert, veldig støysvak vifte på hver side. Så støysvake at jeg under testperioden spekulerte i om det overhodet var noen vifter …

Apropos kjøling kan det lille displayet også vise den respektive kanalens temperatur samt viftehastighetene! De likeledes kanaloppdelte kondensatorbankene er solid dimensjonerte, og forsynes fra en midtplassert ringkjernetransformator lengst fremme i midten av forsterkeren.

Fyldig gjengivelse

Canor låter betydelig fyldigere tonalt sett sammenlignet med for eksempel en kraftig transistorforsterker som Hegel H590, som nesten føles spinkel ved en direkte sammenligning. Man kan også si at A3-eren er litt mørkere i tonen sammenlignet med en mer konvensjonell transistorforsterker. Karaktermessig er den også en anelse mer laidback, mens Hegel er klart mer fremadrettet og utfordrende i sin spillestil.

Det føles som om man får mer og fyldigere bass med Canor, med mer fyldig gjengivelse av stemmer og mindre aggressiv diskant. Jo, den har kanskje ikke det samme nesten 100-prosentgrepet om bassenhetene som Hegel, men den er langt fra slapp i bunnen, veldig langt fra. Virtus A3 er detaljert og presis i plasseringene, men kaster ikke detaljene i ansiktet på meg som lytter. Og ja, den er taktfast og spiller Baxter Durys seneste rytmiske utgivelse med glans, med deilig fast plassert vokal mellom høyttalerne. Canor A3 fremhever ikke detaljer like skarpt og tydelig som en forsterker, som er utstyrt med rene transistorer i samme eller høyere prisklasse, men i prinsippet er alt der bare ikke like lett å finne hver gang. Homogenitet og sammenheng har helt klart forrang.

Man kan spille nesten utrolig lavt med bevart kanalbalanse, selv om den i visse situasjoner slipper ekstremt lave nivåer igjennom, selv når den er helt dempet. Den passer rent karakter- og tonemessig helt klart ekstremt godt sammen med de nylig testede gulvhøyttalerne Prophecy7 fra engelske PMC, som får et lite ekstra, og slett ikke uvelkomment, tilskudd av kropp, varme og fylde.

DAC, RIAA og hodetelefoner

DAC-seksjonen har, ikke overraskende, stort sett samme lydideal som forsterkeren, og når jeg sammenligner med separate D/A-konvertere i 10 000-kronersklassen, blir det tydelig at det er mer å hente, da musikken presenteres med en mer håndfast, stram og slagkraftig pondus, og med enda mer skarphet i detaljegengivelsen og presentasjonen. Ikke minst bassen strammes kraftig opp.

Her finnes, som tidligere påpekt, hele ni digitale filtre, som er litt vanskelige å få fatt i, og som vanlig også er litt vanskelige å høre avgjørende forskjeller mellom. På et tidspunkt synes jeg at hybridfilteret kanskje låter bedre, men når jeg så vender tilbake til det forinnstilte faste roll-off-filteret, føles det likevel bedre og mer stabilt. Det niende filteret er et dedikert MQA-filter.

Det samme gjelder det innebygde RIAA-trinnet, som jeg har brukt sammen med en like avansert avspiller og en høyoppløst MC-pickup. Den forinnstilte MC-impedansen var 100 Ohm, noe som nok passer til de fleste, inkludert Lyra Delas som jeg bruker, men her er det valgfrihet fra 10 Ohm opp til 47 kOhm. Et valg som også gjelder kapasitansen på MM-pickuper. Det samme som jeg skrev ovenfor, betyr at karakteren av vinyllyden også følger forsterkerens overordnede ideal, og det motsatte ville naturligvis være merkelig.

Musikken spilles av med god skarphet og klarhet, men fremfor alt varme og god bass-støtte, selv om det aller siste i størrelse, stramhet og detaljering mangler sammenlignet med litt mer avanserte separate RIAA-trinn. Jeg prøvede også 1 kOhm, men det ble altfor høyt for Lyra Delos.

Sist, men ikke minst, har vi så hodetelefonforsterkerne, og for å gjøre referansetelefonene Sennheiser HD 800S full rettferdighet valgte jeg den balanserte tilkoblingen som gir betydelig mer effekt enn den utbalanserte ved 300 Ohm. Det står ganske raskt klart at det nok likevel er hodetelefonforsterkerne som er mest gjennomarbeidet av de tre ”ekstrafunksjonene” på denne forsterkeren. Fremfor alt er den stabil og klar og har god kontroll på HD 800S, samtidig med at man kan spille ekstremt høyt, selv med disse, for å være konvensjonelt dynamiske, ganske trege, men fremfor alt ekstremt høyoppløselige hodetelefoner. Og, vil jeg mene, lyden strammes også en del opp sammenlignet med den alminnelige forsterkingen, inkludert DAC og RIAA. Et ekstra pluss for touch-knappen ved siden av hodetelefonkontaktene som slår hodetelefonforsterkingen av og på, noe som betyr at hodetelefonene, hvis man vil, kan være koblet til hele tiden.

Hvordan ser rangordenen ut i kampen mellom den interne analoge DAC og RIAA? Jeg setter på Tunnel of Love med Bruce Springsteen på vinyl, en tynn litt flat 90-talls-utgave, og det låter faktisk veldig bra, storslått og livlig. Den samme musikken fra Qobuz i 24/44,1-utgave låter slett ikke så fet og storslått, om enn strammere, som det pleier å være med analogt kontra digitalt. Nok til at pickupen alene koster flere ganger mer enn den digitalt tilkoblede Wiim Ultra-spilleren, men jeg gir nok likevel sølvmedaljen til RIAA-forsterkeren, som en rimelig kresen vinylkjenner som undertegnede faktisk kan leve med!

5-i-1

Man kan med rette si at denne forsterkeren har fem, ikke ”bare” fire funksjoner i én pakke, da de variable linjeutgangene også tillater tilkobling av en ekstern effektforsterker eller aktive høyttalere (selvfølgelig også subwoofer), og at den kan kjøre som ren forforsterker eller i en bi-amp-konfigurasjon.

Den grunnleggende forsterkingen ligger på et veldig høyt nivå, ikke minst med tanke på funksjoner, betjening og byggekvalitet samt den ganske beskjedne prisen. At «ekstrafunksjonene» som DAC og RIAA ikke fullt ut kan konkurrere med separate enheter litt høyere oppe på prisskalaen, er ikke merkelig; det motsatte ville ha vært helt skjørt. Som jeg ser det, kan man leve fint med alle tre, og virkelig bra sammen med hodetelefonforsterkerne. Så må man prioritere; hvis enten vinyl- eller den digitale gjengivelsen er ekstra viktig, kan man jo kjøpe en ekstern enhet til det formålet.

Konklusjon

Jeg må innrømme at jeg har lengtet etter å få lov til å håndtere og lytte til en Canor-forsterker i ganske mange år etter hvert, og med dette første, litt mer intime bekjentskapet er respekten og kjærligheten dypere. Den forsterker musikken uten dikkedarer og har ingen problemer med å håndtere selv litt mer trege høyttalere. Grunnlyden går i retning av det litt varme, fyldige og storslåtte, men uten å miste hverken detaljskarphet eller kontroll over bassenhetene. Det er nesten slik at den innebygde DAC-en, RIAA-trinnet og hodetelefonforsterkerne må ses som ren bonus man får med på kjøpet! Og så var der den der overlegne, taktile fornemmelsen …

https://www.youtube.com/watch?v=