Anmeldelse: Jo Nesbøs Harry Hole, sesong 1

Av mange har krimromaner i årevis blitt sett på som litt annenrangs litteratur. Riktignok ikke helt ubegrunnet etter vår mening, for det er voldsomt mye generisk, klisjéfylt, lettvint og forutsigbar kiosklitteratur-krim som pøses ut av forlagene.

Like fullt topper nettopp krimbøkene bokhandlernes salgslister, år etter år. Og en av forfatterne som virkelig har maktet å fenge både publikum og et nærmest samlet anmelderkorps er den norske krimkongen Jo Nesbø (66).

Samlet sett har Nesbøs krimromaner solgt over 60 millioner eksemplarer på verdensbasis – oversatt som de er til 50 språk i 180 land.

Og multikunstneren har skrevet 13 romaner (1997-2022) om den ærgjerrige og iherdig rettferdighetssøkende drapsetterforskeren Harry Hole (Tobias Santelmann, Exit) i Oslo-politiet, som sliter med sine indre demoner og tidvis eksessive alkoholforbruk.

 

Fra Sambandsstatene til Oslo

Når vi fikk nyss om at newjerseyeren Ted Sarandos kom med et tilnærmet ubegrenset budsjett, den særegne og kompromissløse regissøren Øystein Karlsen (Exit) stilte seg til disposisjon – og, de fritt fikk leke seg med det fascinerende krimuniverset til Jo Nesbøs Harry Hole var våre forventinger skrudd i taket.

Opprinnelig var Netflix’ plan å lage en amerikansk serie, satt til USA med lokale skuespillere. Heldigvis fikk Nesbø snakket dem fra den ideen. I perioden 2024 filmet Netflix-teamet on location i Oslo-området, samt i Filmparken på Jar. Innspillingen fant sted på mer enn 160 ulike steder i Oslo, inkludert ikoniske Harry Hole-lokasjoner som Harrys stamsted «Restaurant Schrøder» og Frognerbadet.

Nesbø og Karlsen har kjent hverandre i over 20 år og har tidligere samarbeidet på blant annet Exit og So Long Marianne, med Nesbø som en av manusforfatterne. På Harry Hole er Nesbø selv både serieskaper, utøvende produsent og manusforfatter, mens Karlsen har fått med seg Anna Zackrisson som medregissør.

Dog var vi lettere tilbakeholdne på grunn av hva som utspant seg med Snømannen; med meget dyktige og kompetente folk både foran og bak kamera. Men etter å ha tilbrakt over syv timer i Oslos mørke bakgater kan vi gledelig konkludere med at Jo Nesbøs Harry Hole er noe av det beste som noensinne er produsert av nordiske serier, og definitivt den mest vellykkede krimserien – med potensial til å nå et bredt, internasjonalt publikum.

Seriemorder i brennhet hovedstad

Førstesesongen av den påkostede Netflix-produksjonen er i all hovedsak basert på Marekors (2003), men har også i seg elementer fra Rødstrupe og Sorgenfri.

Nesbøs skarpe penn kjennetegnes av hans psykologiske innsikt i de mangefasetterte karakterene, et fargerikt persongalleri og romaner som ikke skygger unna eksplisitt og grov vold. En stil som serien definitivt tar vare på og utvider.

Vi hensettes til Oslo midtsommers, preget av fellesferie, stillhet i de skitne gatene og en kokende hetebølge. Hole er personlig og profesjonelt på bunnen etter et brudd med kjæresten Rakel (Pia Tjelta, Made in Oslo) og tapet av en god kollega – så begynner lik å dukke opp på forskjellige adresser i Oslo, alle med en stjerneformet rød diamant og en avkappet finger…

Holes kollega, den hemmelighetsfulle overbetjent Tom Waaler (Joel Kinnaman, For All Mankind) settes til å lede etterforskingen av den intrikate seriemordersaken. Han er kjent for å tøye lovens grenser, men hans litt servile sjef ser igjennom fingeren på grunn av hans gode resultater.

Hole derimot er hellig overbevist om at Waaler er fullstendig gjennomkorrupt, og at han også står bak det brutale drapet på deres felles kollega. Men når Hole tar med seg fylla på jobb henger troverdigheten og den allerede frynsete karrieren i en tynn tråd.

To besatte menn

Selve krimgåten som utfolder seg er intrikat, spennende og byr på flere overraskelser og uventede vendinger. Men det er hele tiden persongalleriet som bærer serien og løfter dramaturgien fremover.

Kinnaman er briljant som den iskalde, kyniske psykopaten – som kun er ute etter å mele sin egen kake, uavhengig av konsekvensene for de rundt seg. Han går herlig og lekende lett fra godsnakkende, tilsynelatende jovial til fullstendig rabiat galning på et fingerknips.

Åpenbart motpoler, både privat og på jobb, der den ene flasher sin rikdom i designerdresser og nypolert Lotus, mens likegyldige Hole loffer rundt i slitte dongeribukser, alltid med en sneip i munnviken, og fraktes tilforlatelig fra A til B i sin årgangsbil av en Ford Escort.

En av de mest inngrodde klisjeene i krimbøker er om den ensomme, nedbrutte og kraftig alkoholiserte etterforskeren eller detektiven. En klisjé Nesbø så visst ikke styrer klar av. Med både regissør Karlsen og Santelmann gjør Hole til en sterkt menneskelig og relaterbar person.

Med det litt forsofne uttrykket til en avdanket bokser som har gått litt for mange runder i ringen er allsidige Santelmann en perfekt match som etterforskeren som baler med sine indre demoner, skrantende privatliv og søken etter rettferdighet for ofrene. Tøff på utsiden, men myk på innsiden. Smertene og kvalene døyver han med alkohol, og blir demonene for pågående kan han alltids be sin gode venn, taxisjåføren (Kristoffer Joner), om noen piller som knocker ham helt ut.

Det gnistrer av samspillet mellom Santelmann og Kinnaman, der Waaler vet eksakt hvilke knapper han skal trykke på for å komme under huden på Hole; som når han utbroderer hvor herlig det er å kjenne på et blodferskt lik der energien sakte men sikkert ebber ut.

Jobben er avhengighetsskapende og altoppslukende for dem begge to – på hver sin dysfunksjonelle måte.

Teknisk briljant

Fra foto, forbilledlig lyssetting og klipp til detaljerte rekvisitter (i en tidløs nåtid) og spesialeffekter, imponerer serien virkelig med å sette stemmingen i et smått dystopisk, nedslitt og forsoffent Oslo. Den ser forbannet bra ut, men vi mistenker at turistsjefen i hovedstaden ikke akkurat vil gni seg i hendene.

Det grelle grønngule, sepiabrune lyset gjennomsyrer de fleste av scenene, og spesielt ser Oslos nattverden grim og lite tilforlatelig ut. Nesbø selv har uuttalt at de hadde en ambisjon om å fremstille Oslo som mørkere enn mange er vant til å se. Fotograf Ronald Plante (Reacher) gir hovedstaden et uttrykk som en krysning mellom «Detroit-slum» og det dystopiske bylandskapet i Blade Runner. Her er Oslo ikke bare kulisse, men en egen karakter – konstant badet i skygger.

I kjent stil går ikke Nesbø av veien for å beskrive eksplisitt vold, noe serien har rikelig av. Det til tross, det fremstår aldri spekulativt eller voldsforherligende, kun som en klinisk, kjølig observasjon av hvor jævlig mennesker kan være mot hverandre.

Karlsen er ikke en direkte subtil regissør, og liker å male med bred pensel; men han har sansen for detaljer, den særegne kameravinklingen og å zoome inn personene på nært hold – både med kamera, men også på det emosjonelle plan. Sammen med Nesbø tar han krimhistorien og gjør den til noe langt større, der det er mennesker av kjøtt og blod som står i sentrum, og som vi evner å bry oss om.

 

Og det dystre krimuniverset kunne ikke funnet seg en bedre musikalsk partner en «mørkets mester», australieren Nick Cave. Med Cave og Warren Ellis som ansvarlige for seriens originalmusikk har serieskaper Nesbø funnet sine perfekte «partners in crime». Duoens melankolske musikkspor er som skapt for holes univers.

Stort sett sitter også de mange spesialeffektene som et skudd, og er fullt ut på høyde med det beste vi ser fra amerikanskproduserte serier og filmer. Det skurrer dog litt med enkelte av de mange green screen-scenene fra Harrys terrasse, samt noen nærmeste karikerte skuddsår og en bisarr plassering av huset til en av hovedmennene midt på sentralbanen. Enkelte av karakterene fremstår også i overkant outrert karikerte.

 

Broget persongalleri

Det er mange drap å hanskes med, og mange bihistorier som skal flettes inn i et

usedvanlig bredt og mangefasettert persongalleri – preget av et overflødighetshorn av diverse dialekter.

Her kunne man med fordel ha kuttet ned litt på den imponerende rollelisten, som nærmest nærmer seg en gjettekonkurranse i «hvilken skandinavisk skuespiller er ikke med». Ikke alltid lett å «kill your darlings», men ofte en dyd av nødvendighet.

Dog befriende å endelig se en «normal» politisjef, her i form av sindige Anders Baasmo (Harald og Sonja), som ikke faller inn under klisjeen brølende, usympatisk drittsekk. Mens Frank Kjosås er fullstendig ubetalelig som den dypt emosjonelle teaterprodusenten som får sin livs kjærlighet revet bort fra seg.

Versatile Kristoffer Joner på sin side, er som skapt for rollen som den lyssky taxisjåføren og langeren til Hole, mens karakterskuespilleren Jesper Christensen glimter til med besk humor. Og Dagny beviser nok en gang at hun har et mer allsidig talent enn å fremføre fengende poplåter. Dessverre får bunnsolide Tjelta litt for lite å spille på, mens Anne Dahl Torp har vi knapt sett bedre.

Elegant balansert

Serien balanserer godt den intense maktkampen mellom to politimenn på hver sin side av loven, med diffuse grenser, og den sitrende spenningsjakten på en bestialsk morder. Det hele krydret med et usedvanlig medrivende persongalleri.

Klimaks i saken blir i overkant spektakulær, men Nesbø har sydd sammen en eklatant elegant løsning på drapsgåten.

Ikke lytefri, men definitivt noe av det beste vi har sett fra krimfronten. Politifaglig får vi et snev av Harry Bosch, men i et langt mer brutalt, komplekst og fascinerende univers.

Med enestående produksjonskvaliteter i alle ledd og et stjernegalleri som alle overpresterer har Netflix skutt innertier med Nesbøs verk. 6 svake stjerner til Nesbø, Karlsen & Co. Vi ser allerede frem til andresesongen!

Serien blir årets påskekrim, når den lanseres med ni episoder, på Netflix den 26. mars. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.