I forrige runde testet jeg åtte ørepropper under 2000 kroner. De beste budsjettmodellene har blitt imponerende bra. Men hva får du når du beveger deg opp i prisklassen 2000-3000 kroner?
De kjente merkene våkner
I lavere budsjettklasse er det sjelden de mest kjente merkene som leverer best. Der dominerer utfordrere som EarFun, Soundpeats og Supra, altså selskaper som fokuserer på produkt fremfor markedsføring. Men i prisklassen vi nå befinner oss, har de etablerte aktørene begynt å ta lyden på alvor. Sennheiser, Bose og Beyerdynamic møter Nothing og OnePlus på like vilkår.
Hvorfor trenger de kjente merkene høyere priser for å levere? Kanskje handler det om større marginer for å finansiere globale markedsavdelinger, lokaler og tusenvis av ansatte. Kanskje handler det om at premium-assosiasjoner krever premium-priser. Men i denne prisklassen er uansett min erfaring at kampen er jevnere enn i budsjettsegmentet.
Bedre elementer, bredere kodeker
Prissteget gir gjerne rom for større elementer, fra 8 til 10-12 mm. Et par av dem har til og med doble elementer for bedre kontroll: ett til bass og ett til diskant.
Kodek-utvalget er også bredere. LDAC og aptX er vanligere her enn i prisklassen under, noe som gir Android-brukere merkbart bedre lyd. iPhone-brukere må fortsatt nøye seg med AAC, men kvaliteten på selve elementene kompenserer for mye.
Støydempingen tar et steg opp. Der de billigste modellene ofte bare har på/av, finner man her oftere adaptiv ANC som justerer seg etter omgivelsene. Flere nivåer gir mulighet til å finne riktig balanse mellom stillhet og batteritid.

Tradisjon mot innovasjon
I denne testen kjemper etablerte merkevarer mot nyere utfordrere. Sennheiser og Beyerdynamic begge vært i gamet henholdsvis 80 og 100 år. Nothing og OnePlus har på sin side bare noen få år på baken hver. Men unge bein løper som kjent fort, så det trenger ikke være et hinder.
Prisforskjellene mellom modellene er mindre her enn forrige gruppetest. Billigste kandidat koster drøyt 2000 kroner, dyreste nesten 3000. Spørsmålet er om de dyreste leverer tilsvarende mer.
Det gjør de ikke alltid. Sist så vi at testvinneren fra EarFun faktisk var blant de billigste i testen. Det er også store forskjeller i hva de ulike modellene prioriterer. Noen satser på lydkvalitet og kodeker, andre på funksjoner og brukervennlighet. En av modellene har til og med en egen mikrofon i ladeetuiet.
Hvor er AirPods?
Noen vil savne AirPods Pro 3 i denne testen. Sannheten er at de er testet tidligere, og dessuten: De kjøpes nesten utelukkende av iPhone-brukere, som uansett ville valgt Apple. En gruppetest-plassering ville ikke endret det. Her fokuserer vi derfor på ørepropper som konkurrerer på tvers av plattformer. Av samme grunn har vi heller ikke tatt med ørepropper fra Google eller Samsung, som ofte er merketro motsatt vei. Også disse er testet tidligere.
Beyerdynamic Amiron 100
Grei nok til prisen
Amiron 100 er Beyerdynamics rimeligste trådløse ørepropper. De gjør mye riktig, men mangler detaljer.
Oneplus Buds Pro 3
Dynaudio-lyd til folkepris
OnePlus har hentet hjelp fra danske Dynaudio for å stille inn lyden i Buds Pro 3. Resultatet er ørepropper som matcher langt dyrere konkurrenter.
Sennheiser Accentum True Wireless
Flott lyd, frustrerende passform
Sennheiser Accentum True Wireless byr på lydkvalitet i toppklasse. Men du må kjempe med passformen for å oppleve den.
Nothing Ear (3)
Supermikrofon og super lyd
Nothing Ear (3) kombinerer fremragende lydkvalitet med innovativ mikrofon i ladeetuiet. Resultatet er nesten uslåelig.
Beyerdynamic Amiron 300
Mer kvalitet enn kvantitet
Beyerdynamic Amiron 300 byr på vesentlig bedre lyd enn lillebror, med LDAC-støtte og balansert tuning.
Bose QuietComfort Earbuds (andre generasjon)
Bose-lyd uten Ultra-prisen
Bose QuietComfort Earbuds koster vesentlig mindre enn Ultra-modellen. Lydkvaliteten er overraskende tett på – med noen forbehold.
JLab Epic Lab Edition
Sikter høyt, men bommer på EQ
JLab Epic Lab Edition utfordrer de etablerte med hybridelementer og USB-C dongle. Men EQ-systemet skuffer.
