Anmeldelse: Wake Up Dead Man – A Knives Out Mystery

Det viste seg, heldigvis, at Daniel Craig kunne ha en riktig så blomstrende skuespillerkarriere etter Bond-exiten!

Satt du, som oss, fjetret, smått i sjokk i kinosalen og bevitnet at den udødelige superspionen James Bond (Craig) ble blåst til himmels mot slutten av No Time to Die; og deretter funderte på hva Craig nå skulle bedrive dagene med?

Vel, et klart hint om det fikk vi faktisk allerede i 2019, med Rian Johnsons Knives Out. Her portretterte Craig en velutdannet, artikulert, sofistikert og lynende intelligent privatetterforsker, med dyp sørstatsaksent. I tospann med fyrrige Ana de Armas ble filmen en megasuksess – og vipps!, en ny franchise var født.

Så tok Netflix over hele konseptet, og lanserte i 2022 den høyst fornøyelige oppfølgeren Glass Onion: A Knives Out Mystery, der Craig nok en gang gestaltet den briljante etterforskeren Benoit Blanc; et slags bastardbarn av Sherlock Holmes og Hercule Poirot – og atter en gang gjorde han det med bravur!

 

Nytt mysterium – nytt ensemble

I Wake Up Dead Man møter vi, bortsett fra Blanc, et helt nytt ensemble, i en for så vidt fullstendig frittstående film; så her er det definitivt ikke en nødvendighet å ha sett de to foregående for å komme inn i historien. Men bevares, har du ennå ikke sett dem, så anbefales forgjengerne.

Rian Johnson returnerer som regissør og manusforfatter, og tar oss denne runden med på en mørk rundreise i moderne folkeforførere, blind tro, forbannelsen ved sosiale medier, gammelt nag og arvesynd. Det hele elegant pakket inn i vintage krim av ypperste sort, toppet av et lag med stjerneskuespillere.

I andre akt av Netflix-opuset The Crown ble vi introdusert for den unge, fremadstormende skuespilleren Josh O’Connor. Han gestaltet her den usikre prins Charles med bravur, og fikk med en subtil teknikk frem hele tronarvingens komplekse følelsesregister.

I Wake Up Dead Man treffer vi igjen dyktige O’Connor, denne gangen som en ung prestestudent med et (tidvis) fyrrige temperament. Etter en voldsom hendelse i bokseringen søkte unge Jud åndelige svar og hengav seg til religionstudiet. Men i det han slår ned en av diakonene blir han beordret til den bittelille menigheten «Our Lady of Perpetual Fortitude» i New York-småbyen Chimney Rock.

Karismatisk forkynner

I den gotiske, Disneyland-aktige kirken styrer den inspirerende og forførende monsignor Jefferson Wicks (Josh Brolin). Wicks er av den gammeltestamentlige skole, som forakter den «moderne» kristendommen der alt skal poleres, forstås og aksepteres.

I hans verden er alenemødre skjøger, homofile syndere og folk som velger seg ut det beste fra Bibelen (minste motstands vei) har intet å gjøre i hans kirke. Skam og anger har en sentral plass i hans forkynnelse, der han sprer frykt blant sine kirkegjengere. Trumps geistlige lakeier ville applaudert ham. I Jud ser Wicks en ung, svak og ettergivende person – og de havner da også i klinsj fra første dag.

I det karismatiske Wicks faller død om på kirkegulvet er det umiddelbart Jud som vekker førsteinteresse for politisjef Geraldine Scott (Mila Kunis). Men i en øyensynlig umulig, og uløselig, sak trenger Scott ekstern kompetanse.

Først etter førti minutters spilletid trer fyrverkeriet Blanc inn i manesjen – men da setter også showet i gang!

Utsøkt ensemble

Johnson har trommet sammen et fantastisk, og spennende ensemble av skuespillere, som portretterer den harde kjerne av Wicks brogete menighet. De fleste andre har blitt skremt bort etter første seanse, enten ved at de æreskjelles eller ikke kan utså hans karakteristikk av sin mor som horete skjøge.

Vi treffer den pertentlige advokaten Vera (Kerry Washington), som har et komplisert forhold til sin adoptivbror, den enkle youtuberen Cy (Daryl McCormack). I småbyen finnes det også en fallert sci-fi-forfatter, Lee (Andrew Scott, Ripley) som drømmer om en ny bestselger, samt den miserable tusseladden av en landsbylege, Nat (Jeremy Renner) som ikke kommer seg på bena etter at fruen dumpet ham. Menighetens største privatdonor er den unge cellisten Simone (Cailee Spaeny), som håper på frelse etter en ulykke.

Navet som historien spinnes rundt er kirkens primus motor, Martha (Glenn Close). Hun har vært med siden Wicks farfar grunnla kirken, og kjenner alle dens (og Wicks-familiens) hemmeligheter. En hard negl av den gamle skole, som har et godt øye til stedets vaktmester, den tørrlagte alkoholikeren Sam (Thomas H. Church).

Midt inn i denne tette og lukkede gjengen trer Blanc inn – for å avkle dem alle, avsløre deres innerste hemmeligheter – og fakke en morder (-e?). Og den godeste Benoit Blanc er så visst ikke en troende person, men en som sverger til vitenskapens alter.

Mørkere

Tredjefilmen er ikke så lettlivet og tidvis sleivete i humoren som sine forgjengere. Det sagt så har Johnson nok en gang ført i pennen et utmerket manus, som forbilledlig mikser menneskelig drama med skarp humor og et skråblikk på det ukjente.

Undertonen er mer dyster der han tar for seg iboende ondskap, begjær og fordervede lyster hos menneskeheten. Samtidig så er persongalleriet sine helt egne karakterer, med menneskelige svakheter, mangler og hemmeligheter.

Brolin er formidabel som den sinte, utilgivelige pastoren – som skal piske sin menighet på plass. Hans innerste krets av fargerike kirkegjengere sitter da også der som lydige lam og tar imot skyllebøttene.

Men den beske humoren er definitivt til stede, i alt fra den stakkarslige fremtoningen til Renner, som lar seg hundse rundt av det svake kjønn, til en bus Brolin som i detalj forklarer alle måtene han har onanert på i sin ukentlige syndsforlatelse.

Mannen som orkestrerer det hele er en herlig Craig, som hårfint balanserer på kanten av parodi, i det han briljerer i rollen som den verdensvante besserwisser-detektiven. Men den som gjør størst inntrykk er Glenn Close i en så sterk skuespillerprestasjon som vi ikke kan huske å ha sett fra henne på tiår. Hun skinner, skremmer og imponerer som den forknytte personen med et vell av indre uro og følelser.

Den eneste blant karakterene som dessverre ikke får anledning til å skinne, er en altfor anonym Kunis i rollen som politisjef; hennes rolle burde Johnson gjort langt mer ut av.

Fortreffelig mordgåte

Selvsagt er det rikelig av personer som både ønsket, og hadde muligheten til, Wicks død, og Johnson mikser gjenkjennelig Agatha Christie med klassiske krimbøker, og krydrer det hele med moderne teknologi samt elegante islett av nagende tvil. For kan virkelige hissigproppen av en prestejypling være uskyldig?

Han bygger da også opp sin intrikate krimgåte sten for sten, der intet er overflødig eller overlatt til tilfeldighetene. Og når klimakset inntreffer, og alt skal avsløres, så sitter du ikke igjen med en følelse av å ha blitt snytt.

De mange trådene som til slutt skal knyte krimgåten sammen kommer som perler på en snor, og er langt mer intelligente enn en gjennomsnittlig Christie-krim.

Når man i tillegg serveres et såpass fascinerende persongalleri, med fremragende skuespill er det ingen tvil om karakteren. 5 skinnende stjerner til Blanc & Co – denne underholdende, og stekt vanedannende, gjengen tar vi mer enn gjerne flere runder med.

Global Netflix-premiere var den 12. desember.