annonse
annonse

Vienna Acoustics Liszt

Fløyelskledd lyd med brutal dynamikk

Unik østerriksk høyttaler, med lyd i toppklassen, som du blir avhengig av.

Lyd & Bilde mener

Fantastisk festlig lyd med en uvanlig massiv dynamisk kontrast. Liszt-høyttalerne er en superspennende utfordrer til mer etablerte merker, og bør lyttes på hvis prislappen ikke er avskrekkende. Du kommer neppe til å angre.
Den krever et nøye oppsett for å spille optimalt, og man må passe på at de vribare toppkabinettene ikke kommer ut av stilling.

Disse høyttalerne burde komme med en advarsel. For du risikerer å bli blåst overende med blåveis og blødende ører, hvis du ikke er forsiktig. De slanke østerriske høyttalerne spiller så overveldende dynamisk, at man nesten mister pusten.

Men det handler ikke om et par brutale beist med basselementer på størrelse med grytelokk.

Snarere snakker vi om et par slanke gulvhøyttalere det har tatt flere år å utvikle. Et par av den sorten både audiofile og vanlige folk med over snittet musikkinteresse, godt kunne finne på å innlemme i møblementet i stuen. Både fordi de ser snasne ut, og fordi de spiller med et sjeldent smittende engasjement.

Aus Wien – Österreich
Musikken blir ikke kjedelig et sekund med Vienna Acoustics første høyttaler, i den nye Imperial-serien.

De makter å smelle bassen i trynet på deg så det gjør vondt, samtidig som de lekent kiler øregangene dine med liflige toner, i et raffinert og massivt lydbilde.

Å komme dit har ikke vært gratis. Første gangen undertegnede så en prototype på høyttaleren som senere ble hetende Liszt – etter komponisten, var de bare en kasse, nærmest tom, og i høyeste grad et uferdig produkt.

Det er nesten to år siden, og nå kan vi endelig fortelle hvordan Vienna Acoustics Liszt spiller.

Krevende oppsett
Den slanke gulvstående høyttaleren har mye til felles med toppmodellen Die Musik til 175.000 kr paret, og har tilsvarende vribare kabinetter på toppen av et basskabinett. Som kan vris mot lytteren for bedre balanse. Liszt er mye mindre og lettere å få plass til, men det betyr ikke at den er lett å sette opp. Den første plasseringen fungerte dårlig.

Da ble de stilt opp vinkelrett 70 cm fra bakveggen, med de vribare toppkabinettene vendt innover mot midten av Ekornes-stolene i lytterommet vårt. Høyttalerne består nemlig av et basskabinett med tre av Viennas egne 18 cm store basselementer, og et kabinett på toppen med et 15 cm koaksialelement.

Det øverste kabinettet kan vris slik at man kan rette spredningen fra mellomtone og diskant, rett mot lytteren. Ideen er at lytteren selv skal kunne stille inn en vinkel som passer smak og behag, og samtidig stå litt friere til å plassere høyttalerne i stuen.

Min erfaring ble at den vinkelrette plasseringen med toppene vendt mot midten, ga et alt for ubalansert lydbilde, med et hull i lydbildet mellom bassene og mellomtonen, samt en alt for skrikende og skarp diskant.

Da var det bare å dra frem tommestokken og forsøke seg frem. Etter litt frem og tilbake, ulike vinkler og avstander, havnet jeg på nærmere meteren fra bakveggen. Med basskassene vendt svakt innover, og toppene litt mer vinklet innover. Da falt balansen i lydbildet på plass, den skrikende diskanten forsvant og alt som gjenstod, var å vri volumet til 11.

Liszt_Detail_029
Det er tidkrevende på sette opp Liszt-høyttalerne, men belønningen er verdt det. Bare pass på at toppene ikke vinkles for mye.

Balansert dynamikk
En remastret versjon av Dire Straits Love Over Gold, satte skapet på plass umiddelbart. Musikken spilte jeg av fra en MacBook Air via en Entreq USB-kabel.

Etter at jeg hadde plaget meg selv med stadige flyttinger av høyttaleren for å få den rette balansen i lydbildet, ble jeg belønnet med en eksplosiv dynamikk. Små transienter spratt lynraskt ut i rommet, og trommene dundret i mellomgulvet. Da spilte jeg ikke en gang særlig høyt.

Vienna oppgir nedre frekvens til 25 Hz, og det virker ikke å være langt fra sannheten. 30 Hz er hvert fall realistisk i et vanlig boligrom, for Liszt-høyttaleren strekker seg virkelig dypere enn det meste vi har testet i denne klassen. Unntatt PMC Fact12, som har en uvanlig dyp bass.

Høyttaleren har samtidig en svært stram og kontrollert bass. Selv da jeg koblet inn McIntosh MHA100 på 50 W, og registrerte 105 dB lydtrykk uten nevneverdig forvrengning! Noe som også forteller at høyttaleren er relativt lett å drive.

Bassen ble enda strammere da jeg koblet inn Hegel P30 og H20 på 200 W, som i kombinasjon med Electrocompaniet ECD2 DA-konverteren, mer enn doblet innsatsen i form av drøye 90.000 kr for oppsettet. Sammenlignet med MHA100 til 40.000 kr.

Da fikk jeg også et litt mer gjennomsiktig lydbilde, med mer raffinement enn i Fact12, men ikke like silkeglatt som fra Sonus faber Olympica III. Gitarsoloen fra Love Over Gold, lyder varmere fra Sonus-høyttalerne, men ikke like skarpt fokusert som på Liszt. Det tilskriver jeg Viennas spesielle koaksialelement med diskantkalott i sentrum, og mellomtone som en flat smultring rundt.

Høyttalerne kan lyde litt skarpt i øvre mellomtone, særlig hvis man vinkler toppene for mye mot midten. Og her kan et potensielt problem utvikle seg. Toppene kan nemlig ikke låses på noen måte. Noe som sikkert ikke er et problem hvis høyttalerne står i et eget rom, men en uskyldig støvtørk er nok til at de havner ut av stilling. Da er det frem med målebånd og dobbelsjekking av lyden, for å få lydbildet på plass igjen.

Det er merkelig at ingen hos Vienna har sett problemstillingen.

Men altså, når alt er på plass, er det en fest å lytte til Liszt-høyttalerne. Hélène Grimauds tolkning av Beethovens pianokonserter viste at høyttalerne behersket klassisk til fingerspissene. Ikke én tone fra klaveret kom ut med skarpe kanter, eller ubehagelige noter. Den dynamiske kontrasten var så stor at jeg måtte skru opp lyden for å få med de svakeste partiene, for så å skru ned igjen fordi de sterkeste partiene ble for høye.

Raffinement altså, og en enormt stor klangrikdom. Man hører langt bakover i lydbildet, og slik sett er høyttalerne noe av det mest gjennomsiktige vi har testet i denne prisklassen.

Eric Claptons samling av artister på Crossroads-prosjektet passet fortreffelig for Liszt-høyttalerne, som koste seg med drivende bluesrock, og lot det smitte over  på lytteren. Det spesielle koaksialelementet kom god fra vokaltesten, hvor et utvalgt vokalister fra Sondre Bratland, Solveig Slettahjell, Johnny Cash og Adele fikk bryne seg på delefilteret til høyttalerne. Elementet klart seg bra særlig på kvinnevokalen, men lød ikke så varmt og fyldig på mannlig vokal, som jeg personlig hadde ønsket.

For mange er det uansett flisespikkeri, fordi de uvanlige Liszt-høyttalerne fra Vienna Acoustics, leverer et sjeldent stort og tredimensjonalt lydbilde. Man må jobbe for det, men belønningen gjør det absolutt verdt det.

De tåler sammenligning med Dali Epicon, B&Ws 800-serie og Sonus fabers Olympica, men selv i den påkostede rosentreutførelsen (100.000 kr), når de ikke helt opp til kvalitetsinntrykket de rimeligere Olympica III gir.

Liszt_Rosewood_2_3
I denne rosentreutførelsen øker prisen til 100.000 kr.

Eksplosiv og raffinert
Liszt føyer seg inn i en lang rekke fantastiske høyttalere fra østerrikske Vienna Acoustics. De er en sann glede å lytte til, uansett hva slags musikk man spiller. De krever et nøye oppsett, og trives aller best på påkostet elektronikk, men vil selv med en liten forsterker, være i stand til å smekke igjen kjeften på vennene dine. Dynamikken er nesten brutal og de klarer kunststykket å både spille himmelhøyt og klokkeklart. Noe som er svært sjeldent i denne prisklassen.

Unik bestykning
For de teknisk interesserte kan det være nyttig å vite at Vienna ikke lager høyttalere med samme teknikk som alle andre. Liszt er ikke noe unntak.

De slanke basskabinettene er satt opp med tre 17,8 cm store elementer, som strekker seg fra 25 til 280 Hz. De spiller i et todelt bassreflekskabinett med portene vendt bakover. De tre elementenes gjennomsiktige membraner, er forsterket med glassfiber og bruker et selvdempende polymermateriale kalt X3P.

Som er forsterket med 12 stykk 16 mm ribber som stråler ut fra midten for å forsterke det tynne membranen.

Det separate toppkabinettet huser den unike koaksiale konstruksjonen, hvor en 30 mm diskant utviklet av Vienna, og laget av ScanSpeak, sitter i sentrum av en sirkulær 15 cm flat mellomtone.
Delefrekvensen er 2700 Hz, så mellomtonen dekker et bredt register, før diskantelementet overtar.

Høyttalernes oppgitte elektriske motstand er oppgitt til 4 ohm og synker ikke under 3,1 ohm (100 Hz) og holder seg temmelig flatt under belastning.

Franz Ferenc Liszt – 1811-1886
Edvard Grieg og Richard Wagner skal ha vært inspirert av Liszt, sies det. Den ungarskfødte komponisten startet karrieren som pianist, og ble senere kjent som en virtuos tekniker.

Liszt kom fra en musikalsk familie, med en far som spilte piano, cello, orgel og fiolin, og kjente store komponister som Beethoven og Haydn.

Unge Franz begynte tidlig å komponere bare 11 år gammel, og ble senere kjent som en komponist av pianostykker. Han skrev også sanger for pianoakkompagnement og orgelmusikk, men også orkestermusikk.

Blant Liszt mest kjente komposisjoner er Matteus-pasjonen, Liebestraum og Ungarsk Rapsodi.

Disse høyttalerne burde komme med en advarsel. For du risikerer å bli blåst overende med blåveis og blødende ører, hvis du ikke er forsiktig. De slanke østerriske høyttalerne spiller så overveldende dynamisk, at man nesten mister pusten. Men det handler ikke om et par brutale beist med basselementer på størrelse med grytelokk. Snarere snakker vi om et par slanke gulvhøyttalere det har tatt flere år å utvikle. Et par av den sorten både audiofile og vanlige folk med over snittet musikkinteresse, godt kunne finne på å innlemme i møblementet i stuen. Både fordi de ser snasne ut, og fordi de spiller med et sjeldent smittende engasjement. Aus Wien – Österreich Musikken blir ikke kjedelig et sekund med Vienna Acoustics første høyttaler, i den nye Imperial-serien. De makter å smelle bassen i trynet på deg så det gjør vondt, samtidig som de lekent kiler øregangene dine med liflige toner, i et raffinert og massivt lydbilde. Å komme dit har ikke vært gratis. Første gangen undertegnede så en prototype på høyttaleren som senere ble hetende Liszt – etter komponisten, var de bare en kasse, nærmest tom, og i høyeste grad et uferdig produkt. Det er nesten to år siden, og nå kan vi endelig fortelle hvordan Vienna Acoustics Liszt spiller. Krevende oppsett Den slanke gulvstående høyttaleren har mye til felles med toppmodellen Die Musik til 175.000 kr paret, og har tilsvarende vribare kabinetter på toppen av et basskabinett. Som kan vris mot lytteren for bedre balanse. Liszt er mye mindre og lettere å få plass til, men det betyr ikke at den er lett å sette opp. Den første plasseringen fungerte dårlig. Da ble de stilt opp vinkelrett 70 cm fra bakveggen, med de vribare toppkabinettene vendt innover mot midten av Ekornes-stolene i lytterommet vårt. Høyttalerne består nemlig av et basskabinett med tre av Viennas egne 18 cm store basselementer, og et kabinett på toppen med et 15 cm koaksialelement. Det øverste kabinettet kan vris slik at man kan rette spredningen fra mellomtone og diskant, rett mot lytteren. Ideen er at lytteren selv skal kunne stille inn en vinkel som passer smak og behag, og samtidig stå litt friere til å plassere høyttalerne i stuen. Min erfaring ble at den vinkelrette plasseringen med toppene vendt mot midten, ga et alt for ubalansert lydbilde, med et hull i lydbildet mellom bassene og mellomtonen, samt en alt for skrikende og skarp diskant. Da var det bare å dra frem tommestokken og forsøke seg frem. Etter litt frem og tilbake, ulike vinkler og avstander, havnet jeg på nærmere meteren fra bakveggen. Med basskassene vendt svakt innover, og toppene litt mer vinklet innover. Da falt balansen i lydbildet på plass, den skrikende diskanten forsvant og alt som gjenstod, var å vri volumet til 11. Liszt_Detail_029 Det er tidkrevende på sette opp Liszt-høyttalerne, men belønningen er verdt det. Bare pass på at toppene ikke vinkles for mye. Balansert dynamikk En remastret versjon av Dire Straits Love Over Gold, satte skapet på plass umiddelbart. Musikken spilte jeg av fra en MacBook Air via en Entreq USB-kabel. Etter at jeg hadde plaget meg selv med stadige flyttinger av høyttaleren for å få den rette balansen i lydbildet, ble jeg belønnet med en eksplosiv dynamikk. Små transienter spratt lynraskt ut i rommet, og trommene dundret i mellomgulvet. Da spilte jeg ikke en gang særlig høyt. Vienna oppgir nedre frekvens til 25 Hz, og det virker ikke å være langt fra sannheten. 30 Hz er hvert fall realistisk i et vanlig boligrom, for Liszt-høyttaleren strekker seg virkelig dypere enn det meste vi har testet i denne klassen. Unntatt PMC Fact12, som har en uvanlig dyp bass. Høyttaleren har samtidig en svært stram og kontrollert bass. Selv da jeg koblet inn McIntosh MHA100 på 50 W, og registrerte 105 dB lydtrykk uten nevneverdig forvrengning! Noe som også forteller at høyttaleren er relativt lett å drive. Bassen ble enda strammere da jeg koblet inn Hegel P30 og H20 på 200 W, som i kombinasjon med Electrocompaniet ECD2 DA-konverteren, mer enn doblet innsatsen i form av drøye 90.000 kr for oppsettet. Sammenlignet med MHA100 til 40.000 kr. Da fikk jeg også et litt mer gjennomsiktig lydbilde, med mer raffinement enn i Fact12, men ikke like silkeglatt som fra Sonus faber Olympica III. Gitarsoloen fra Love Over Gold, lyder varmere fra Sonus-høyttalerne, men ikke like skarpt fokusert som på Liszt. Det tilskriver jeg Viennas spesielle koaksialelement med diskantkalott i sentrum, og mellomtone som en flat smultring rundt. Høyttalerne kan lyde litt skarpt i øvre mellomtone, særlig hvis man vinkler toppene for mye mot midten. Og her kan et potensielt problem utvikle seg. Toppene kan nemlig ikke låses på noen måte. Noe som sikkert ikke er et problem hvis høyttalerne står i et eget rom, men en uskyldig støvtørk er nok til at de havner ut av stilling. Da er det frem med målebånd og dobbelsjekking av lyden, for å få lydbildet på plass igjen. Det er merkelig at ingen hos Vienna har sett problemstillingen. Men altså, når alt er på plass, er det en fest å lytte til Liszt-høyttalerne. Hélène Grimauds tolkning av Beethovens pianokonserter viste at høyttalerne behersket klassisk til fingerspissene. Ikke én tone fra klaveret kom ut med skarpe kanter, eller ubehagelige noter. Den dynamiske kontrasten var så stor at jeg måtte skru opp lyden for å få med de svakeste partiene, for så å skru ned igjen fordi de sterkeste partiene ble for høye. Raffinement altså, og en enormt stor klangrikdom. Man hører langt bakover i lydbildet, og slik sett er høyttalerne noe av det mest gjennomsiktige vi har testet i denne prisklassen. Eric Claptons samling av artister på Crossroads-prosjektet passet fortreffelig for Liszt-høyttalerne, som koste seg med drivende bluesrock, og lot det smitte over  på lytteren. Det spesielle koaksialelementet kom god fra vokaltesten, hvor et utvalgt vokalister fra Sondre Bratland, Solveig Slettahjell, Johnny Cash og Adele fikk bryne seg på delefilteret til høyttalerne. Elementet klart seg bra særlig på kvinnevokalen, men lød ikke så varmt og fyldig på mannlig vokal, som jeg personlig hadde ønsket. For mange er det uansett flisespikkeri, fordi de uvanlige Liszt-høyttalerne fra Vienna Acoustics, leverer et sjeldent stort og tredimensjonalt lydbilde. Man må jobbe for det, men belønningen gjør det absolutt verdt det. De tåler sammenligning med Dali Epicon, B&Ws 800-serie og Sonus fabers Olympica, men selv i den påkostede rosentreutførelsen (100.000 kr), når de ikke helt opp til kvalitetsinntrykket de rimeligere Olympica III gir. Liszt_Rosewood_2_3 I denne rosentreutførelsen øker prisen til 100.000 kr. Eksplosiv og raffinert Liszt føyer seg inn i en lang rekke fantastiske høyttalere fra østerrikske Vienna Acoustics. De er en sann glede å lytte til, uansett hva slags musikk man spiller. De krever et nøye oppsett, og trives aller best på påkostet elektronikk, men vil selv med en liten forsterker, være i stand til å smekke igjen kjeften på vennene dine. Dynamikken er nesten brutal og de klarer kunststykket å både spille himmelhøyt og klokkeklart. Noe som er svært sjeldent i denne prisklassen. Unik bestykning For de teknisk interesserte kan det være nyttig å vite at Vienna ikke lager høyttalere med samme teknikk som alle andre. Liszt er ikke noe unntak. De slanke basskabinettene er satt opp med tre 17,8 cm store elementer, som strekker seg fra 25 til 280 Hz. De spiller i et todelt bassreflekskabinett med portene vendt bakover. De tre elementenes gjennomsiktige membraner, er forsterket med glassfiber og bruker et selvdempende polymermateriale kalt X3P. Som er forsterket med 12 stykk 16 mm ribber som stråler ut fra midten for å forsterke det tynne membranen. Det separate toppkabinettet huser den unike koaksiale konstruksjonen, hvor en 30 mm diskant utviklet av Vienna, og laget av ScanSpeak, sitter i sentrum av en sirkulær 15 cm flat mellomtone. Delefrekvensen er 2700 Hz, så mellomtonen dekker et bredt register, før diskantelementet overtar. Høyttalernes oppgitte elektriske motstand er oppgitt til 4 ohm og synker ikke under 3,1 ohm (100 Hz) og holder seg temmelig flatt under belastning. Franz Ferenc Liszt – 1811-1886 Edvard Grieg og Richard Wagner skal ha vært inspirert av Liszt, sies det. Den ungarskfødte komponisten startet karrieren som pianist, og ble senere kjent som en virtuos tekniker. Liszt kom fra en musikalsk familie, med en far som spilte piano, cello, orgel og fiolin, og kjente store komponister som Beethoven og Haydn. Unge Franz begynte tidlig å komponere bare 11 år gammel, og ble senere kjent som en komponist av pianostykker. Han skrev også sanger for pianoakkompagnement og orgelmusikk, men også orkestermusikk. Blant Liszt mest kjente komposisjoner er Matteus-pasjonen, Liebestraum og Ungarsk Rapsodi.
Vi tester over 450 produkter i året, les denne testen og få full tilgang til Lyd & Bilde
Allerede abonnent? Logg inn.
Prøveabonnement
0,-
Fri tilgang til lydogbilde.no
Bronseabonnement
425,-pr/halvår
1/2 år (6 utgaver) Digitalutgaven Fri tilgang til lydogbilde.no
Sølvabonnement
749,-pr/år
Mest populær
1 år (11 utgaver) Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Gullabonnement
1149,-pr/år
1 år (11 utgaver) Ny digital film hver måned Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris: Måned kr 39,-

Med et abonnement på Lyd & Bilde får du:

Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgave (iPad/Android) hver måned Betydelig rabatt Velg selv lengden på ditt abonnement, med eller uten SF Anytime Flott velkomstgave på årsabonnement
  • Vienna Acoustics Liszt
  • Treveis gulvhøyttaler, bassrefleks
  • 3 x 18 cm X3P basselementer
  • Koaksialelement 15 cm flat mellomtone m. 3 cm diskant
  • 4 ohm/91 dB
  • 125 x 26,7 x 43,5 cm
  • Pris: fra 89.995 kr, 99.995 kr som testet i rosentre
  • Web: interconnect.no
Pris: 89995,-

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-