TEST: Sony ULT Field 7

De store partyhøyttalerne til Sony er noe av det feteste du kan ha, når det skal skapes skikkelig partystemning. De mindre Sony-høyttalerne derimot, har havnet litt i skyggen av konkurrentenes stadige søken etter mer lyd for pengene. For det må innrømmes, det handler ikke alltid om hi-fi når det dreier seg om bærbare høyttalere.

Det gjør det ikke her heller. Den skvett nye Sony ULT Field 7 er ikke laget for gullører som driver med finlytting i godstolen, slett ikke. Her handler det om bass, rytme, stemning og helst hele kvelden.

På dét området er det ingen tvil om at Sony-høyttaleren leverer varene, og endelig kan vi fastslå at Sony kan matche, ja så gar overgå, noen av konkurrentenes tøffeste høyttalermodeller.

Sony-høyttaleren er ganske stor, hele 51 cm i bredden, og vekten på 6,3 kg, gjør det i utgangspunktet lett å bære høyttaleren. Bortsett fra at håndtakene er på sidene, så da bærer man høyttaleren vertikalt altså.

På sidene finner man også bassradiatorene, som dunker i takt med bassen. Der er det også blinkende LED som blafrer i farger når musikken spilles. Lyset kan slukkes, hvis man synes at det er forstyrrende.

Høyttaleren har aktive høyttalerelementer også. To diskanter og to bass/mellomtoneelementer er skjult under den sprutsikre høyttalerens sorte trekk. Den leveres forøvrig bare i sort.

Batteritiden? Den oppgis til 30 timer. Med lysene av, og volum på trinn 16. Mindre selvfølgelig når man skrur opp volumet og slår på lysene for å lage stemning, men det skal bare ta 10 minutter å lade batteriet til tre nye timer med musikk. Om man skulle gå tom for strøm før festen er over.

ULTimate

For de med grått hår i tinningen, fremstår navnet sikkert som uklart, men forklaringen er enkel. ULT, er kortformen ungdommen bruker om ultimate, og er en slang man hører både i gaming, og hip-hop-miljøer, visstnok. 

Her er begrepet brukt – og dette er ifølge Sony selv – om den ultimate kraftfulle lyden for bassfanatikere. Her kunne man kanskje sagt bass man kan danse til, for alle vet jo at det er skikkelig vanskelig å få dansefoten til å vibrere uten bass. Eller? Jo.

Sony er også så pass sikker på Field 7, at de nærmest lover lyrisk klarhet, og et lydtrykk man kan føle. Det siste er i hvert fall sant.

Seriekobling

For maken til trøkk fra en høyttaler i denne størrelsen, har vi aldri hørt. Vår referanse i denne prisklassen, JBL Boombox 3 Wi-Fi, må se seg slått på lydtrykk av Sony-høyttaleren. Spesielt i bassen.

I likhet med JBL-høyttaleren, kan Sony-høyttaleren seriekobles med flere høyttalere – Party Connect . Opp til 100 stykker, og man kan koble to sammen i stereo, om man ønsker.

I motsetning til JBL-høyttaleren, kan man faktisk koble til andre lydkilder her. Det finnes en 3,5 mm minijack under et gummiert lokk på baksiden, for en ekstern lydkilde. Der er det også en inngang for gitar, eller mikrofon. Med egen volumkontroll for inngangen, ekko, og tonekontroll. Sånn kan Sony-høyttaleren fungere som en gitarforsterker også, eller som et lite sanganlegg for den neste Dagny eller Beyoncé. 

Helt vill lyd

Vi er ikke helt ferdig med ULT ennå. For på toppen av høyttaleren, der man finner av/på-knappen, BT-tilkobling, start/stopp og volum, er det sannelig en ULT-knapp også: Den må du ikke finne på å trykke på. Joda. Hvert fall hvis du digger bass, og det gjør du jo, ellers hadde du ikke lest så langt. 

ULT-funksjonen er egentlig såre enkel. Trykker du på den én gang, endres eq-en i bassen til fordel for mer dypbass (ULT 1). Trykker du enda en gang, økes trøkket i bassen og noe av dypbassen dempes (ULT 2). Det funker faktisk bedre enn fryktet. ULT-funksjonen kan også slås helt av. Noe jeg foretrakk på pianomusikk, men hvem i all verden kjøper en sånn høyttaler for å høre på Jan Gunnar Hoff?

Da ville jeg foretrukket UE Hyperboom, fordi den har en mindre farget mellomtone og bedre balanse i mellomregisteret. Men jeg skal innrømme at jeg ble overrasket over hvor godt Sony-høyttaleren gjenga lyden av kontrabass. Det store instrumentet kom virkelig til sin rett med den kraftfulle bassen i fra Field 7. 

En sammenligning med JBL-høyttaleren gikk i Sony-høyttalerens favør på to viktige områder: Bass og lydtrykk. Det er ikke noe galt med bassgjengivelsen i JBL-høyttaleren, men Sony-høyttaleren gjør det samme, bare med enda mer energi i bassen. Den spiller dessuten enda høyere, og sånn sett fyller den lettere et stort rom.

Bassen på Kehlanis After Hours smeller ut av høyttaleren og man skvetter nesten litt over hvor høyt høyttaleren liker å spille. Trykk på ULT-knappen til du finner din foretrukne basskulør, og skur opp volumet. For eksempel på Peggy Gous energiske 1+1=11, og du skjønner hva jeg mener. Du skal være bra gammel hvis det ikke rykker i skjelettet når Sony-høyttaleren får frie tøyler på den låten.

Det er akkurat på sånt at Sony-høyttaleren er i sitt ess. Raylees Diamond in the Rough, sitter som en påle i våt betong, og du kjenner bassen på kroppen. Gitaren på Beyoncés Texas Hold’em, lyder mer naturlig på UE Hyperboom. Det samme gjør vokalen, som er farget av en litt ullen klang og litt aggressiv bitt på s-lyder. Vokalgjengivelsen kunne vært bedre, synes jeg. Det gjelder ikke bare Beyoncé, det samme opplever jeg på Khalids nydelige Please Don’t Fall In Love With Me, og Radka Toneffs It’s Been A Long Long Day. 

Men som allerede nevnt, høyttalere i denne klassen, handler aldri om hi-fi-lyd.

Konklusjon

Hvis man tar Sony-høyttalerens primære målgruppe på alvor, er det ingen tvil om at de får alt de drømmer om i Sony ULT Field 7. Den leverer ikke hi-fi-korrekt lyd, men den leverer et klart lydbilde, også når det spilles høyt, og gudene skal vite at dét kan den. Den leverer også et stort, steintøft og engasjerende lydbilde. Med en bassdynamikk vi ikke har hørt maken til fra en høyttaler i denne størrelsen. Party? Ja takk, husk å ta med Sony-høyttaleren. Da blir det garantert god stemning.