TEST: JBL L42ms

JBL har de siste årene funnet tilbake til røttene – og de fortsetter med å grave. Siden JBL L100 Classic for alvor satte i gang presset på nostalgien, har JBL lansert striper av nye modeller i retrodesign. Oftest med et ”Classic” eller ”Authentics” flettet inn i navnet for å understreke at vi her er tilbake til de opprinnelige dyder. Noen er gjennomtenkte moderniseringer av klassiske høyttalere fra 70-tallet, mens andre er helt nye konstruksjoner.

JBL L42ms tilhører kategorien helt nye produkter i gammel stil. Bokstavene ”ms” avslører at vi ikke bare har med en høyttaler å gjøre, men et komplett musikksystem. L42ms er ikke bare aktiv og trådløs, men har nettverks- og strømmefunksjoner innebygd. Slå på strømmen, og styr den med mobilen eller den medfølgende fjernkontrollen, så spiller musikken.

Høyttaleren eller anlegget er en bred og lav enhet i ekte valnøttfinér som ligner litt på en usedvanlig pen lydplanke. Som den også takket være en HDMI-inngang kan brukes som. Fronten er dekket av sort quadrex-skum på samme måte som de originale L100-høyttalerne fra den gang. Den buede fronten gir assosiasjoner til JBL Paragon. Hvis man ellers er gammel nok eller nerdet nok til å oppdage det.

Bak frontskummet finner man to firetommers bass/mellomtoneenheter, selvfølgelig med membraner i den riktige eggeskallshvite nyansen, samt to domediskanter i aluminium.

De fire høyttalerenhetene drives av en samlet forsterkereffekt på 200 W. 75 W til hver bassenhet og 25 W til hver av diskantene. Som deles elektronisk ved 5 kHz.

På baksiden av kabinettet finner man to bassrefleksporter samt et utvalg av inn- og utganger. På analogsiden er det RCA-linjeinngang og en 3,5 minijackinngang. Av digitalinnganger er det HDMI (ARC) til lyd fra TV-en. Det er hverken optisk eller koaksial digitalinngang. Noe de færreste noensinne vil skjenke en tanke. Det er også en USB-A-port og en ethernetport til kablet nettforbindelse. En utgang for subwoofer gjør det mulig å supplere kreftene i dypbassen. En liten skyveknapp kan justere frekvensgangen i bassen med 3 dB for å korrigere mot plassering nærme veggen.

Uferdig app

JBL L42ms styres med appen JBL Premium Audio, som også brukes til oppsett på nettverket. Det er ikke den appen som først dukker opp når man søker på JBL, men når man taster inn navnet, dukker den opp.

Oppsettet forløper ganske problemfritt, og man presenteres for en liste over lyd- og musikkilder, blant dem Qobuz, Amazon Music og lo-fi-tjenesten Spotify. Tidal er ikke umiddelbar å få øye på, men JBL L42ms støtter Tidal Connect, så man kan koble til høyttaleren via Tidals egen app. Avspilling via USB er også på menyen i appen, men det var ikke mulig å lese noen av de USB-mediene og eksterne harddiskene jeg satte i porten. Det er trolig en funksjon som ennå ikke er implementert, eller som er strøket fra listen.

Generelt virker appen litt uferdig. Den tilbyr ingen lydtilpasningsmuligheter, skjermen går uforklarlig i sort, høyttalerens firmware kan ikke oppdateres, og man kan ikke justere lydstyrken under avspilling via Tidal-appen. JBL-appen har versjonsnummer 0.0.550, som kan forklare en del.

Lyden av JBL L42ms

Plasseringen av JBL L42ms gir nesten seg selv: På et sofabord tar den for mye plass, og plassering på et stativ ville være latterlig. Den er skapt til å stå på en skjenk. Her ser den til gjengjeld også virkelig flott ut.

Men vi er ikke et interiørmagasin.

Lydmessig gjør JBL L42ms mange ting veldig bra. Men også noen ting på en mindre overbevisende måte.

Lydbildet som projiseres ut gjennom det firkantede quadrex-skummet er behagelig, klart og nærværende. Akkurat som man ville forestille seg fra en høyttaler som ser så forbistret retrosjarmerende ut.

Vi starter med den akustiske jazzklassikeren I’m Confessin‘ fra Jazz at the Pawnshop. Her er stemningen god, og vibrafon og saksofon står levende i stuen. Testeren begynner så smått å kaste kritiske blikk på det store anlegget i stuen …

Roger Waters’ Three Wishes gjengis direkte imponerende, og avslører at JBL må ha tryllet med stereobildet. Opptaket er i seg selv sterkt fasemanipulert, og det lykkes for den bare 60 centimeter brede høyttaleren å mane frem opplevelsen av at flaskeånden kommer helt ut i stuen.

MTV unplugged-opptaket av Eagles’ Hotel California går faktisk også ganske fint, men congaene mangler litt kropp.

Dynamisk underskudd

Med 75 W til hver bassenhet og 25 W til hver diskant burde det ikke være mangel på krefter i JBL L42ms. Men den effektmessige styrken kan ikke umiddelbart oversettes til overskudd.

Ved lav lydstyrke låter L42ms engasjert og levende. Og stemmer gjengis flott og rent. Men det må ikke skrus veldig mye opp før de dynamiske begrensningene setter inn. Verst i bassområdet, hvor de dypeste tonene glimrer med sitt fravær. Men er musikken bare litt kompleks, føles det som om en usynlig hånd skrur opp og ned lyden i takt med musikken. I hvert fall gjengis instrumentene nivåmessig veldig forskjellig.

Disturbed-utgaven av The Sound of Silence er en god stresstest. Og her dumper L42ms. Så snart orkesterbakkingen setter inn, drukner sang og akustisk gitar i kompresjon og vanlig forvirring.

Konkurrenter

To firetommers-enheter er ikke veien til konsertlydtrykk, og vi har med et bordanlegg å gjøre. Men L42ms synes å gi opp før kampen er kommet i gang. Ifølge manualen kan høyttaleren levere et maksimumslydtrykk på 102 dB. Og det var vi ikke i nærheten av under lyttingen.

JBL har helt avgjort større høyttalere, både passive og aktive, som klarer brasene. Og vi har med et kompakt bordanlegg å gjøre. Men vi har hørt det gjort så mye bedre til færre penger. Et meget nærliggende alternativ er Pinell Supersound 901, som på papiret har mindre effekt, men en langt mer dynamisk og fysisk gjengivelse.

JBL møter også konkurranse fra seg selv i form av JBL Authentics 500, som til en lavere pris har en mektigere gjengivelse, men samtidig også mer grovkornet.

Til slutt er Naim Mu-so 2 fortsatt noe av det beste vi har hørt. Og siden vi testet den for fem år siden, har den falt så mye i pris at den i butikkene koster det samme som L42ms.

Konklusjon

JBL L42ms er en lekker designet høyttaler/musikksystem med en grunnleggende behagelig lyd og med de funksjonene som de fleste vil ønske seg av et alt-i-et-system til stuen eller oppholdsrommet. JBL kan levere bakgrunnsmusikk, og vil også løfte lyden på den flate TV-en dramatisk. Jeg må imidlertid innrømme at jeg hadde ventet å få en mer dynamisk lyd og litt mer trøkk i den nederste enden fra nettopp JBL. Styre-appen virker uferdig og har bare de mest grunnleggende funksjonene. Lydjusteringer er det ingen av, men den kan brukes til å velge musikkilde og styre avspillingen. Stort sett.