annonse
annonse

Konsertanmeldelse: Prophets of Rage

- Fuck you, I won't do what you tell me! Det var full fest da Prophets of Rage spilte for et utsolgt Sentrum Scene mandag.

Jeg må ærlig innrømme at mine forventninger til mandagens konsert av Prophets of Rage var temmelig lave. Ikke fordi jeg hadde tvil om at den instrumentale delen av bandet ville prestere. Gitarist Tom Morello holder fortsatt et skyhøyt nivå live, sist sett 2014 av vår kanskje litt for store Springsteen-fan av en daglig leder, i New Orleans med Sjefen sjæl. Og samspillet mellom Morello og resten av instrumentrekka visste jeg på forhånd ville sitte. Bassist Tim Commerford, trommis Brad Wilk og han selv har holdt sammen i tykt og tynt, gjennom både Rage Against the Machine og senere Audioslave med Chris Cornell som frontfigur.

Det som senket forventningene mine var derimot de to rapperne, Chuck D (Public Enemy) og B-Real (Cypress Hill). La gå, jeg har aldri sett Cypress Hill live, og jeg har ikke hatt forutsetninger for å gjette B-Reals nåtidige form og lungekapasitet, i en alder av 48 år. Men Chuck er nå 58, og jeg har sett Public Enemy ved to anledninger tidligere. Først på Cosmopolite i Oslo i 1999, og sist på et glissent Rockefeller i 2007. Ingen av gangene imponerte de, med mer pauseprat enn spilling. Og begge ganger med halvtamme rytmer fra DJ Lord, som også er med i Prophets of Rage.

Men, boy, som mine fordommer ble gjort til skamme.

Prophets of Rage har så langt et særdeles forglemmelig album på samvittigheten. Derimot var det ikke dette låtmaterialet jeg kom for å høre, men snarere gamle slagere fra Rage Against the Machine og Public Enemy. Ok, da, Cypress Hill også, selv om jeg aldri har falt for den legalize it-greia (som vi heller ikke skulle slippe helt unna i kveld).

Festen starter

Det starter passende med en opprocka versjon av Public Enemy-låta Prophets of Rage (om du skulle lure på hvor bandnavnet kommer fra). Deretter smeller bandet til med kveldens første Rage-låt, Testify. Vi går raskt over i Take the Power Back, og det er her taket løfter seg, for aldri å komme ned igjen i løpet av konserten.

Chuck D, Prophets of Rage
Chuck D var i storform. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Den fjerde låta i settet er den første Prophets-sangen, Hail to the Chief, en av få låter fra skiva deres som ikke låter som den er jammet frem i øvingslokalet i løpet av en klam ettermiddag. Den klarer likevel ikke å stå seg mot Public Enemy-klassikeren Fight the Power som kommer etterpå. Om du skulle tro energinivået var på lavmål hos en gjeng gubber med en gjennomsnittlig alder på drøyt 50 år, så er det bare å tro om igjen.

Ikoniske gitarsoloer

Nå kunne riktignok Chuck D og B-Real bytte på å være frontvokalist og dermed ta seg noen pust i bakken innimellom. Det var noe annet enn hva instrumentrekka kunne. For makan til aktivitet spesielt hos gitarist Tom Morello var av det sjeldne. For selv med to rappere skulle det bli Morello som skinte som den egentlige frontfiguren. Hans ikoniske gitarsoloer kom på løpende bånd (han dro til og med en Hendrix og spilte med tennene), og klart det var fett. Men det er faktisk rytmegitarferdighetene hans som imponerer mest. Mer taktfast enn en gardesoldat, med god hjelp fra den spretne men velkontrollerte Timmy Commerford, alias Timmy C, på bass og den rytmiske dæljingen til Brad Wilk – som forøvrig har sixpacken til en attenåring.

Tom Morello, Prophets of Rage
Tom Morello sparte ikke på gitarkruttet. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Hits på løpende bånd

Vi var innom Cypress Hill-slagere som Insane in the Brain og I Ain’t Going Out Like That, på hver sin side i en rendyrka hip-hop-medley med P.E.’s Bring the Noise, under DJ Lords raske scratche-hender (men hvorfor i alle dager spilte man ikke Anthrax-versjonen av sistnevnte?). Lord må forøvrig få skryt for å komme langt bedre til sin rett i denne konstellasjonen enn han gjorde som Terminator X’s arvtaker i Public Enemy. Andre Cypress-låter var How I Could Just Kill a Man, og Dr. Greenthumb som hektet seg sømløst til Public Enemy-klassikeren Can’t Truss It.

RATM-høydepunkt

Men det var Rage Against the Machine-materialet som gjorde at jeg denne kvelden følte jeg kunne dø lykkelig. For når det braka løs med låter som Guerilla Radio, Bullet in the Head, Know Your Enemy, Bulls On Parade, Sleep Now In the Fire, Freedom og ikke minst avslutningslåta Killing in the Name, så var det så steike fett at (sett inn journalistisk ordgyteri her!). Og selv om det var enda heftigere da originalbesetningen med Zack de la Rocha spilte på Kalvøya i 1996, så tviler jeg på om dagens 48 år gammel Zack hadde gjort det særlig bedre enn Chuck og B-Real.

 

En noe malplassert Jump Around av House of Pain hadde også sneket seg inn i settet. Hvorfor vet jeg ikke, det blir litt som om Christina Aguilera plutselig skulle spilt Baby One More Time av Britney. Men det var fett, så hvem bryr seg.

Jeg har egentlig slått meg til ro med at jeg har blitt for gammel for å stå fremst på rockekonsert. Jeg og kompisene gjorde et unntak denne kvelden, og kom oss helt frem til forreste pulje hvor vi ble hoppende fra begynnelse til slutt.

 

Moshpit

Du kan forresten ikke rocke for et publikum av generasjon X uten en skikkelig moshpit! Noe det ble for ramme alvor, med undertegnede i midten. Jeg tror det tok rundt 20 sekunder før jeg ble takla over og gikk på ryggen i gulvet. Og selv om det så mørkt ut noen sekunder grunnet trengsel og galskap, kom det raskt en hjelpende hånd til. Dette var jeg i hvert fall for gammel til.

Politikk

Du kan selvsagt ikke være et band som Prophets of Rage uten å gjøre litt politikk ut av konserten. Det er tross alt en gjeng temmelig venstrevendte individer. Men det som kunne blitt småkleint utdatert politisk oppgulp (min generasjon har tross alt blitt voksne nå, og mye av den ungdommelige, naive sulten etter rettferdighet som selvsagt burde kunne løses i all enkelhet er nokså redusert), føltes i stedet helt riktig. Vi har nemlig fått en felles fiende siden sist; Donald Trumps Amerika. Og plutselig har mye av det ungdommelige raseriet blusset opp igjen.

I glansdagene til RATM, P.E. og Cypress Hill appellerte man til ungdommen, til å gjøre opprør mot en foreldregenerasjon som, spurte du oss da, raserte verden med sine dårlige ideer. Mens vi nå selv har blitt foreldregenerasjonen, så kunne man trodd at budskapet stilnet. Men selv om tekstene er de samme, så handler det nå om å få oss som foreldre til å oppdra ungene våre med ekte verdier, og unngå å gjøre våre tabber. Jeg veit, Kumba-fucking-ya, men det var en følelse som slo meg under konserten, at det fortsatt hadde sin relevans. Uansett, fuck Trump, som klisjeen heter, og som det så fint sto skrevet på baksiden av gitaren til Morello.

Det er lenge siden jeg ble så gjennomsvett på konsert, med rustent stemmebånd etter masse roping. Jeg angrer ingenting, men håper det blir lenge til neste gang tilsvarende eskapader. Hvis noensinne.

5/6

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-