TEST: Sonus faber Olympica I G3

Ved en tilfeldighet rullet Dave Brubecks « Take Five» ut av høyttalerne, men jeg var opptatt med noe annet som slett ikke innebar koselytting i sofaen. Den umiskjennelige 5/4-taktens dragning mot anlegget, og Paul Desmonds sarte saksofonklang fikk meg til å spisse ørene. Før jeg visste ordet av det, satt jeg i sofaen med fjernkontrollen i hånden.

Sonus faber Olympica I G3 er nemlig en sånn høyttaler som drar deg inn i musikken, og ikke slipper taket før musikken stopper. Jeg tok meg i å lukke øynene under Joe Morellos trommesolo, og da jeg åpnet dem etter at Take Five tonet ut, kjente jeg på et gryende begjær for de små høyttalerne.

En var det at de leverte musikk med en så organisk og naturlig flyt at man ble forhekset; de var sannelig smellvakre å hvile øynene på også. Som mange andre høyttalere fra Sonus faber er også de nye Olympica I G3, vakkert laget for hånd i Italia. 

Det er i det hele tatt mange positive ting å fortelle om Olympica I G3.

Sonus faber Olympica I G3

Som de andre modellene i G3-serien kan de leveres i en lys valnøttfinér eller en mørk wengefinér. Topp- og bunnplaten er laget i mattlakkert aluminium. Det samme er den vertikale grillen bak som skjuler bassrefleksporten, og de leveres med Sonus fabers signaturgrill med vertikale tråder i stoff.

Olympica I G3 er den eneste stativhøyttaleren i serien, og med de siste tiders prisøkninger i mange ledd har også disse rykket opp en prisklasse eller to.

De nærmeste konkurrentene i denne klassen er Bowers & Wilkins 805 D5, Dali Epikore 3, Dynaudio Confidence 20, og KEF Reference 1 Meta.

Sonus faber-høyttalerne står godt på egne stativer i denne sammenhengen og har noen kvaliteter som ikke alle konkurrentene matcher.

Nyutviklet toveis konstruksjon

Den nye G3-generasjonen med Olympica-høyttalere har Sonus fabers nye Camelia-element, som med en hvit papirfibermembran enkelt skiller G3 fra G2.

Camelia-elementet er 16,5 cm og brukes som mellomtone på de gulvstående modellene i serien, og som kombinert mellomtone- og basselement i Olympica I G3 og Wall G3.

Den hvite membranen henter inspirasjon fra kameliablomsten, og den spesielle formen skal redusere resonanser og gi en jevnere spredning av lydbølgene, ifølge Sonus faber. Bak membranen skjuler det seg et nytt chassis som er formet for optimal strukturell stivhet, og som hindrer diffraksjoner bak membranen. Sonus faber oppgir høyttalerens nedre effektive frekvens til 57 hz.

I diskanten er det Sonus fabers Arrow Point DAD (Dampet Apex Dome) som er partner til Camelia-elementet. En 28 mm klassisk domediskant i vevd silke, med ringradiator, kan strekke seg så høyt som 40 kHz.

Som resten av høyttalerne i Olympica G3-serien, har også disse Sonus fabers Phase Coherent delefilter, som først ble introdusert på flaggskipet Suprema og den mindre Amati Supreme. 

Høyttaleren har delefrekvens på 2300 Hz, og følsomheten er oppgitt til 87 dB, med en nominell impedans på 4 Ohm.

Forførende lydbilde   

Man kan innvende at Take Five er et altfor tilgivende opptak som får lyden fra alle høyttalere til å høres flatterende ut. I beg to differ, for enten du streamer eller bruker et fysisk format, vil Take Five være i stand til å avsløre en og annen ting om klangdybde og dynamikk.

Slagverkets dynamiske kontrast maskeres av dårligere høyttalere. Noen høyttalere klarer ikke å finne ut av om Paul Desmond spiller på en tenor- eller altsaksofon, og klangen fra Brubecks klaver lyder ofte tynn og fargeløs.

Men ikke her. De små høyttalerne griper tak i tonene fra slagverket med en smittende entusiasme, og Morellos solo får god vekt – og dynamikken er om ikke like gnistrende som fra et par 805 D5, full av nyanser og kontrast. Det er ingen tvil om at låtskriveren spiller på en Selmer altsaksofon, og Brubecks venstre hånd gjengis med en autoritet som er sjelden for så små høyttalere.

Mens man blir fanget i lydbildet på sånne opptak, er høyttalerne litt mindre glade i låter som Skunk Anansies Hedonism. Hvis man ønsker å spille høyt, og denne skal jo spilles høyt, stritter høyttalerne imot. Når slagverket dundrer løs på refrenget, later høyttalerne som de er med på leken, men de gidder ikke brette ut lydbildet på samme måte som et par 805 D5, eller Confidence 20 gjerne gjør.

Olympica I G3 er snarere høyttalere for mer intim lytting, hvor man gir mer oppmerksomhet til klanger, nyanser, fokus, balanse og spilleglede, enn hardtslående bass og dynamikk som føles på kroppen. Høyttalerne er balsam for ørene, snarere enn massasje for kroppen.

Den fenomenalt potente Hegel H200 drev høyttalerne med største selvfølgelighet og ga dem en stramt kontrollert bassgjengivelse. En McIntosh MA2375 tilførte musikken mer varme og glød (!), mens det fantastiske forsterkersettet fra Audio Research – LS2 og D-80, åpnet opp lydbildet og tilførte det flere nyanser.

Alle høyttalere har sine begrensninger, så også disse, men de har også sine styrker. De kompakte Olympica I G3 skinner på akustisk musikk og vokaler. Heller Mozart, Taylor Swift og Dave Brubeck enn Metallica, Kygo og AC/DC, for å sette det på spissen.

Hvis man liker klubbstemning, triojazz og voksenpop, er Olympica I G3 de perfekte kompakthøyttalerne. 

Atmosfæren på Geoffrey Oryemas Makambo fyller rommet, og vokalklangens varme kommer gripende godt fra det. Klangen fra høyttalerne gir gitarene en praktfull fylde. Vokalen på Amber Rubarths Full Moon in Paris lyder forførende og er godt oppløst. Strykerne i Scarlattis sonate K 406 i C-dur gjengis kanskje med større grad av oppløsning på et par 805 D5 eller Epikore 3, men Sonus faber-høyttalerne gir strykerne mer bunnklang og varme. Og på Rossinis sonate 2 i A-dur kommer klangen fra orkesteret så langt ut i rommet at lydbildet overgår høyttalernes ringe størrelse i høy grad.

De henger lett med på dypbassen på Kari Bremnes Spor, men graver ikke like dypt som de større 805 D5 eller Reference 1 Meta klarer. Igjen skinner høyttalerne i mellomtonen, og de som har en affeksjon for Bremnes’ silkemyke og kjølige vokal, får knapt en bedre kompakthøyttaler enn akkurat disse.

Konklusjon

Vær klar til å bli forført av Sonus faber Olympica I G3. Som er et par håndlagde stativhøyttalere i en utførelse som oser kvalitet. Sonus fabers Camelia-element og Arrow Point DAD-diskanten, gir deg organisk lyd og nydelig varm klang fra topp til bunn. De utmerker seg på akustisk musikk og vokaler, men har sine naturlige begrensninger ved høy lydstyrke og dypbassen er ikke noe å skrive hjem om. Høyttalerne er laget for å nytes, og det lykkes de over all forventning med. Et par man må høre før man velger nye høyttalere i denne klassen.