TEST: Marantz Stereo 70s

Så du vil ha en forsterker? Skal det være til hi-fi eller til hjemmekino? Selv om begge deler i prinsippet burde handle om god lyd, er frontene trukket hardt opp. Så hardt at det i mange hi-fi-fora kan være utkastelsesgrunn å nevne ordet ”surround.”

Marantz Stereo 70s kan kanskje være en brobygger mellom de stridende partene. Som navnet antyder, er det snakk om en stereoreceiver. Og ”70s” markerer at den er en del av Marantz’ jubileumsserie, som markerer at det er 70 år siden Saul Marantz i 1953 grunnla selskapet. Det finnes også en rendyrket hjemmekinoreceiver i samme serie og med identisk design, kalt Cinema 70s. Men her ser vi på stereomodellen.

Halvparten av hver

Marantz Stereo 70s ligner resultatet av en het affære mellom en hjemmekinoreceiver og en klassisk hi-fi-forsterker. Og den har arvet inngangsdelen med masser av HDMI-innganger og strømmefunksjoner fra den ene og et godt, gammeldags klasse AB-utgangstrinn fra den andre. Utgangseffekten er oppgitt til 2 x 75 watt i 8 Ohm.

Stereo 70s er en lav og kompakt enhet i designen som bare kan kalles klassisk Marantz: Frontplaten er oppdelt i to nivåer, kabinettet har avrundede kanter, og et rundt ”koøye” midt på fronten viser hva som foregår.

Gjennomført

For en så billig receiver er det jobbet overraskende mye med detaljene: Frontplaten er helt symmetrisk, med to store skruknapper til inngangsvalg og lydstyrke, samt fire mindre til høyttalervelger, balanse, bass- og diskantjustering. Jeg kan ikke huske når jeg sist har sett en høyttaleromskifter, eller for den saks skyld en balansekontroll. Men det er superlekkert.

Det runde OLED-displayet er gjennomtenkt og elegant, og teksten har akkurat den samme champagnegylne fargen som frontplatene på Marantz’ klassiske modeller.

En annen lekker detalj er valg av høyttalere, som skjer med et tydelig og bestemt reléklikk for hver posisjon av omskifteren. Marantz kunne helt sikkert ha funnet et mer lydløst relé til oppgaven, men det hadde ikke virket på langt nær så overbevisende.

Masser av muligheter

Baksiden er dekket med det største utvalget av inn- og utganger jeg har sett i prisklassen: seks HDMI-innganger, hvor tre støtter 8K-video, tre analoge linjeinnganger og en platespillerinngang. Samt koaksialinngang og optisk Toslink. På utgangssiden er det nesten like overdådig: to par høyttalerutganger, to subwooferutganger, et par Pre Out til en ekstern stereoforsterker og en ”Zone 2”, som gjør det mulig å sende lyden til et annet rom. Der er også to innebygde antenner til Bluetooth og Wi-Fi, samt en gammeldags antenneinngang for FM-radio. Dette er jo en skikkelig receiver.

Ved siden av de fysiske inngangene har Marantz Stereo 70s alt som hører til faget når det gjelder trådløs strømming, inkludert de fleste relevante strømmetjenester via HEOS. Men bare de fleste. Apple Music og Qobuz mangler på listen. Det er heller ikke support for MQA, men med Tidals skifte til Flac-formatet blir dette et mindre problem i fremtiden.

Igangkjøring: Her må du bruke TV-en

Med så mange inn- og utganger, samt nettverk og strømming, er det nesten uunnværlig å ta TV-en i bruk til oppsettet av Marantz Stereo 70s. Man kan i prinsippet sette alt opp via koøye-displayet i fronten. Men det er omtrent like vanskelig som det er å male entreen gjennom hoveddørens brevluke!

Med skjermmenyer på TV-en til hjelp er oppsettet annerledes brukervennlig. Og Marantz skal ha ekstra ros for å ha innebygget en superpedagogisk og enkel guidefunksjon som kan forklare høyttaleroppsettet for selv absolutte hi-fi-begynnere.

Fullt så lett tilgjengelig er ikke HEOS-mobilappen. Og selv etter å ha brukt den i flere år går jeg meg fortsatt vill i appen av og til! Her kunne Marantz (og Denon, som er en del av samme konsern) lært noe om brukervennlighet av Sonos og Bluesound.

I løpet av en times tid fikk jeg imidlertid satt opp alle funksjonene og signalkildene på Marantz Stereo 70s, og fikk den innlemmet i multiromssystemet. Og kunne sette meg til rette for å lytte til musikk.

Lydkvaliteten

Marantz er kjent for sin ”sound” (og er ikke sene om å fremheve det). Og Stereo 70s skuffer ikke.

Lyden er varm og tiltalende, og lett å bli forelsket i. Bassen er solid og rund – og på ingen måte tilbaketrukket. Det gir lyst til å spille mer musikk – og se litt høyere opp.

Heftig dynamikk

Noe man trygt kan gjøre. Selv om utgangseffekten er moderate 75 watt, er dynamikken overraskende god. Faktisk har jeg ikke før opplevd en forsterker i denne pris- og vektklassen som leverer så mye trykk i bunnen på Johann Strauss’ Banditen Galopp – selvfølgelig i Telarc-utgaven, hvor man dukker for piskesmellene og hopper i setet når paukene drønner.

Bort fra spøk og moroavdelingen, og med litt mindre effektpregede musikkstykker på programmet, kommer litt flere nyanser for dagen. Hvis man ser bort fra prisen, kunne man godt ønske litt mer nyansering og oppløsning i toppen. Marantz Stereo 70s tegner en ganske pen og dyp akustisk scene, men stereoperspektivet er ikke så bredt som på dyrere forsterkere, og det er ikke så mye luft mellom instrumentene.

Mindre rom

Afenginns Skjälvtin innledes med et virkelig godt opptak av akustisk piano. Det låter fortsatt pent, men følelsen av å være til stede i et stort og levende rom er nedtonet.

Diskantgjengivelsen er helt i orden det meste av veien, men stemmer kan få en litt skarp kant som ikke pleier å være på opptaket.

Dette er imidlertid bare små tendenser, og realistisk sett må man regne med å betale det dobbelte eller mer hvis man vil stille den type krav til en forsterker – og forvente å få dem oppfylt. De fleste vil tvert imot kunne glede seg over den solide bunnen og flotte dynamikk som vil få festen til å fortsette. Og lydbildet vil fungere minst like godt til hjemmekinoen. I stereo, selvfølgelig.

Konklusjon

Marantz Stereo 70s er en usedvanlig konstruksjon som både gir oss alle bekvemmelighetene fra hjemmekinoreceiveren og et ”skikkelig” klasse AB-utgangstrinn. Til gjengjeld må du nøye deg med stereolyd til filmene. For det er ingen mulighet for å utvide antallet av kanaler på Stereo 70s. Men hvor mange av oss orker å fylle stuen med høyttalere, samt trekke et halvt hundre meter med kabel?

Marantz Stereo 70s er en virkelig vellykket receiver med mange funksjoner til en pris som er usedvanlig rimelig. Målt ut fra en Hi-fi-målestokk klarer den seg meget fint med varm og dynamisk gjengivelse som er lett å like, og som mange vil forbinde med klassisk Marantz-lyd. Diskanten kan være litt skarp til tider, og dybdeperspektivet er opplevd større. Men ikke i denne prisklassen. Skal vi peke på en umiddelbar konkurrent i fullt format, kan vi best nevne Marantz selv – i form av Marantz NR1200, som imidlertid ikke har samme dynamiske overskudd. Bluesound Powernode (N330) har like mange strømmemuligheter som Marantz, men mangler det lekre kabinettet og fysiske knapper.