TEST: Circle Labs A200

Fjorårets reportasjetur til Audio Video Show 2025 i Warszawa var på mange måter en øyeåpner, og i mange tilfeller også en fryd for øret. Hi-fi-messen som var fordelt på tre arenaer i byen, er Europas nest største. Og det er ikke sikkert at det er lenge til den er den aller største.

De fleste internasjonale selskapene var til stede, og ikke overraskende var det mange polske produsenter av hi-fi, som i overveiende grad produserer sine saker for hjemmemarkedet og nesten ikke har noe eksport.

Det har Circle Labs, som er et av mange nye polske foretak som sysler med hi-fi. Vårt første møte med Circle Labs og grunnleggerne Krzysztof Wilczyński og Krzysztof Lichoń, var på – du gjettet det sikkert, Audio Video Show-et i fjor.

De to gründerne spilte på forforsterkeren P300, effektforsterkeren M200, og den integrerte A200, og de vekslet mellom Dynaudio-høyttalere i Confidence- og Contour-serien. Som vi kjenner godt fra før. Det lød oppsiktsvekkende godt, selv i et stort rom på nasjonalstadion utenfor byens pulserende sentrum.

Circle Labs A200

Historien til Krzysztof og Krzysztof er ikke så ulik historien til mange andre hi-fi-selskaper. De driver egentlig med noe annet, utvikling og produksjon av måleinstrumenter til forskning blant annet, men er også forent i begges pasjon for musikk og hi-fi. 

Forsterkeren de lager er altså utviklet av to karer som vet hva de driver med, og kvalitetsinntrykket den integrerte A200 ga, står ikke noe tilbake for annen high-end vi har testet. En 15 mm tykk glassplate med sort lakk på baksiden, dekker den minimalistiske fronten, med lysdioder som viser valgt inngang og volum.

Snur man forsterkeren finner man fem analoge linjeinnnganger, den ene er balansert, og et par utganger for effektforsterker eller subwoofer. Det er alt. Ingen streaming, DAC eller platespillerinngang her altså. To par solide kabelterminaler fra WBT antyder at Krzysztof og Krzysztof har tenkt på alle detaljer.

Transistorer og rør

Innvendig er den bygget opp som en hybrid forsterker, med JFETs koblet i en push-pull-konfigurasjon på utgangstrinnet, og to ECC88 vakuumrør i forforsterkerdelen. Det er ikke en uvanlig løsning, vi har sett det samme hos mer kjente produsenter som McIntosh, og Luxman gjorde det samme for 50 år siden. Så noen ny idé er det ikke.

Men det er en god idé. Når det gjøres riktig, kan man få en glattere og litt mykere lyd ut av forsterkeren, uten at man må gå på akkord med effekten.

Som her er oppgitt til 120 W per kanal, i 8 Ohm, og 200 W i 4 Ohm. Et massivt kondensatorbatteri på 200,000 µF, vitner om rikelig med strømreserver, og under vår test var det ingenting som tydet på at den manglet krefter.

Som Geir undrende bemerket da vi satt og lyttet på A200 sammen med KLH Model Seven: -Jeg var sikker på at den var mye kraftigere. 

Nettopp. Den lyder ytterst potent, og selv om vår Hegel H600 til en del mer penger er enda kraftigere, opplevde vi aldri at forsterkeren manglet krefter, selv sammenlignet med H600.

De små rørene kan skimtes under grillen når forsterkeren er tent, men det man ikke kan se, er to knappebatterier som er plassert ved hvert rør. De har som oppgave å passe bias-strømmen til rørene, og det er det.

Silkemyk lyd med muskler

Med forsterkeren koblet til Model Seven i den ene enden, og en Hegel D50 DAC som mellomledd til en HiFi Rose RS451 i den andre enden, var det bare å vente på at releene skulle tenne forsterkeren når rørene var oppvarmet. Etter et lite halvminutt kom det et dempet knepp, og lysdiodene sluttet å blinke. Du hører releene når du bytter inngang også, og dreier du på volumkontrollen, kan du høre små klikkelyder. 

Volumpotmeteret er bygget opp med transistorer av Khozmo – som også lager sine egne forsterkere, med releer og en toleranse på 0.1 %.

Displayet kan dimmes og slukkes med den enkle fjernkontrollen som følger med, og musikken kan mutes fra sofakroken.

Store deler av vår test av KLH Model Seven, ble gjort på vår referanseforsterker fra Hegel, H600. Som har rikelig med krefter til selv de mest tungdrevne høyttalerne. Den sparker liv i livløse høyttalere, og styrer dem med jernhånd. Med 303 (!) W ombord og en massiv strømforsyning, heiser selv de mest gjenstridige høyttalere det hvite flagget når en H600 kobles til. 

Derfor var det ikke så rart at både Geir og jeg ble like forbauset over at A200 ikke så ut til å ha noen mindreverdighetskomplekser, da den erstattet H600 i anlegget. La gå, H600 har bedre kontroll over de 13 tommer store basselementene, når man spiller virkelig høyt. Men på Rage Against The Machine, var det ikke lett å merke forskjell på kontrollen når A200 ble koblet til.

Circle Labs-forsterkeren skapte et litt dypere lydbilde enn H600. Harry Belafontes Jamaica Farewell fra 1959, lød åpnere med mer luft i toppen når A200 styrte showet. Hegel-forsterkerens skarpe fokus var mykere på A200, som ga vokalen et lett strøk av varme. 

Det samme gjentok seg på Kari Bremnes vakre Det Kunne Skjedd. Her lød klaveret mektig dypt og klangfullt, det var som om det var mer farger i klangen med A200, i hvert fall varmere farger. Vokalen var silkemykt gjengitt, og lydbildet litt smalere, men igjen litt dypere enn på en H600.

Med A200 koblet til vår referanse toveis høyttaler, Dynaudio Contour 20 Black Edition, lød messingblåserne på Amundsen & Co’s Lill I Utsiktsveien 16a, tett og varmt, med en nydelig bunnklang. Klavertonene lød nesten bløtt, så myke var de, og lydbildet føltes som en varm klem. Black Edition er åpnere og mer korrekt enn Model Seven, og her var det enda tydeligere i hvilken retning klangen til A200 gikk.

Klaverklangen til Keith Jarrett, eller Jan Gunnar Hoff, lød varmere med A200 enn H600, og samtidig klarte forsterkeren å løfte fra den laveste oktaven på forbilledlig vis, i de mellomstore stativhøyttalerne.

En sammenligning med H400, eller Yamaha A-S3200 for den del, er mer nærliggende enn en H600. Som koster en del mer enn A200. I likhet med H600 har H400 bedre dynamisk kontrast, men den leverer ikke den samme lettflytende og luftige klangen som A200. Yamaha-forsterkeren kommer faktisk nærmere A200 i både ytelse og klang, og den koster mindre og inkluderer et glimrende MM/MC phonotrinn.

Sammenligner man A-S3200 med A200, er gitarklangen bedre fokusert og vokalen åpnere på Ambles Lonely Island, når Yamaha-forsterkeren er innkoblet, men A200 leverer et dypere lydbilde med litt mørkere klang. Begge lyder fabelaktig godt, bare forskjellig, så til syvende og sist koker det ned til hva man liker. 

Tiden med forsterkeren fra Circle Labs har vært givende og lærerik. At polsk hi-fi er å regne med visste vi fra før. Produsenter som Ferrum Audio, Unitra, Pylon, Lampizator, J. Sikora og Gigawatt blant mange, har bevist det til fulle. Nå kan vi føye Circle Labs til rekken av spennende polske hi-fi-produsenter som det er vel verdt å følge med.

Konklusjon

Circle Labs A200, en hybridforsterker med JFETs og ECC88 vakuumrør, leverer 120 W per kanal og har et dypt, varmt lydbilde med silkemyk vokal. Den er en interessant utfordrer til billigere og dyrere forsterkere som Yamaha A-S3200 og Hegel H600, og tilbyr en unik klangkarakter med en silkemyk klang i et åpent og luftig lydbilde. A200 er en forseggjort og bunnsolid konstruksjon som ser mye dyrere ut enn den er, og matchet med riktige høyttalere, er den i stand til å deg makeløse og minnerike musikkopplevelser. Varmt anbefalt.