TEST: Cayin Jazz 80

Jeg tar neppe feil når jeg tenker at Cayin må ha eksistert i veldig lang tid. Eller rettere sagt tenkte jeg noenlunde slik: at Cayin må ha vært et av de første “helkinesiske” merkene som begynte å bli solgt på det vestlige markedet.

Ja, allerede omkring midten/slutten av 90-tallet var det mest alminnelig at vestlige virksomheter plasserte produksjonen – og noen ganger også utvikling – i Fjern Østen, men markedsførte produsentene som europeiske eller amerikanske.

Sådan er det i høy grad fortsatt i dag, men Cayin var uten tvil en av de helkinesiske pionerer da moderselskapet Zhuhai Spark Electronic Equipment Co. Ltd., startet virksomheten allerede i 1993, og har dermed vært en del av (lyd)bildet gjennom hele min profesjonelle karriere som techjournalist.

Produktsortimentet har utviklet seg gjennom årene og omfatter i dag alle typer (rør)forsterkere, inklusive avanserte for- og effektforsterkerløsninger, men også CD-spillere, høyttalere, desktop-hi-fi og små bærbare musikkavspillere (DAP).

Cayin Jazz 80

Men først og fremst integrerte forsterkere. Jeg teller hele 16 på hjemmesiden, hvor denne testede, nyeste og minste modellen – Jazz 80 i den nye serien bare er én – men som det skulle vise sig: ikke en hvilken som helst liten forsterker!

Vi begynner med det grunnleggende, nemlig selve konstruksjonen som er spesielt solid med tykk aluminiumfront i enten sort eller sølv samt matchende lakkerte metalldetaljer som for eksempel den beskyttende, avtakbare hetten som beskytter rørene – og på den andre siden beskytter nysgjerrige fingre fra å brenne seg!

Effektrørene er fire i alt, to per kanal i push-pull-kobling, og her kan man før kjøp velge mellom klassiske EL34 eller de mer kraftige KT88-rørene, i begge tilfeller fra den store, velrenommerede kinesiske rørprodusenten Psvane.

Hvilken rørtype man velger er i høy grad en smakssak. EL34 oppfattes ofte som mer “britiske” i lyden med fokus på mellomtone, mens KT88 mer går i en “amerikansk” retning med en mer dynamisk og transparent hi-fi-lyd. I ultralineær drift er det 4 watt forskjell til fordel for KT88.

Vi valgte EL34

Vi valgte at få testeksemplaret med EL34-elementer, som også er et par tusen kroner billigere.

Før effektrørene sitter fire småsignalrør i form av to 12AX7-forforsterkerrør og to 12AU7-driverør, alle fire nøye utvalgte NOS-rør (new old stock) utvalgt av Cayin. Forsterkeren veier en del og er som nesten alle rørforsterkere baktung, primært på grunn av den innkapslede strømforsyningen og utgangstransformatorene som er produsert på fabrikken.

Rørene er naturligvis biasjustert fra fabrikken, men kan lett etterjusteres og kontrolleres med en liten skruetrekker – raskt gjort og nødvendig ved rørskifte.

Forsterkeren kan kjøre enten i ultralineær tilstand med 2 x 36 watt eller i triode-tilstand, som ifølge spesifikasjonene gir akkurat halvdelen: 2 x 18 watt. Skiftet samt biasjustering skjer via kontakter på toppen.

På fronten finnes en normal stor hodetelefonkontakt som kan håndtere hodetelefoner fra 16 til 300 Ohm. Baksiden rommer høyttalerterminaler med valg mellom 4 og 8 Ohm via dobbelte plusspoler. Det er tre par RCA-innganger samt en Bluetooth-antenne. Bluetooth er versjon 5.0 og støtter både AptX HD og LDAC.

Det er i dag vanlig å bygge inn en Bluetooth-chip for å muliggjøre trådløs musikkavspilling, men jeg vil gjerne understreke at det i høy grad er en nødløsning – den typen man bruker når man har gjester og ikke vil dele Wifi-passordet sitt.

Bevares, det låter på ingen måte dårlig når jeg veldig lett kobler meg på (det er bare å skru inngangsvelgeren til BT-tilstand, som så blinker, og så finne forsterkeren på telefonen), men selv med den mindre komprimerte LDAC-forbindelsen låter det – ikke overraskende – ganske trist, flatt og uten kontur sammenlignet med den Wifi-avslipningen som etterhvert tar over.

Som sagt: en nødløsning – eventuelt også til hytta uten nettverk.

Noen nødløsning er frontens hodetelefonutgang derimot ikke – langt fra. Hvis jeg skal gjette er også denne rørbasert som antydes av et litt høyt støynivå, men spesielt av det høye output! Her må man passe på, for allerede ved kl. 9 er nivået altfor høyt til å være sunt – men den kan til gjengjeld drive det meste.

Lyden er også veldig god, om enn naturligvis ikke på nivå med en ambisiøs, separat hodetelefonforsterker. Sammenlignet med en slik er lyden via Jazz 80 først og fremst litt lettere og en anelse mer slank.

Betjeningen er veldig intuitiv, både i det små og det store – og det gjelder også den medfølgende fjernkontrollen i aluminium som gjør det mulig å skifte inngang og justere volumet.

Starter med Soft Collective

Testen av Cayin Jazz 80 innledes med de åpne, svenske høyttalerne Soft Collective SC-05, som jeg har skrevet om tidligere. Her og den gang avløste denne lille rørforsterkeren den langt dyrere og mere kraftfulle transistorforsterker H590 fra norske Hegel.

Forestill deg min overraskelse da musikken presenteres … minst like godt!

Det gjelder ikke minst sparsom, men taktfast jazz som hos duoen Houston Person & Ron Carter med perfekt plassering av de bølgende saksofontoner, men også fokus på det stramt svingende basspillet. Eller Roxy Musics storslåtte Avalon – hele albumet, men spesielt tittelnummeret som gjengis nettopp så storslått, varmt innbydende og omsluttende som det opprinnelig ble mikset og produsert. Kropp, varme og størrelse skrev jeg i anmeldelsen av SC-05, og det passer minst like godt her!

Jo, Hegel er (fortsatt) strammere og mere kraftfull, men annet ville også være merkelig. Å skifte fra ultralineær til triode-tilstand med disse høyttalerne var derimot ikke noen god idé, da det mangler litt overskudd og kontroll i musikken. Høyttalerne er spesifisert til 4 Ohm, men skal også være forholdsvis rørvennlige, for ikke å si tilpassede, og å kjøre forsterkeren via 8-Ohms-uttaket er mindre problematisk – her er valget faktisk mest en smakssak.

Som det er typisk for rørforsterkere, fremhever den virkelig teksturen i bassen, og med de valgte EL34-rørene går tankene straks til Paul McCartney, Beatles og Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, og jeg blir ikke skuffet. Ikke minst med de nye miksene laget av George Martins sønn, Giles Martin.

Av “alminnelig” rock velger jeg London Calling med The Clash, som presenteres nettopp så rytmisk fremad drivende og engasjerende som den skal være.

Tid til Guru 28

Etter å ha sett – var det femte eller sjette avsnitt av Harry Hole-serien på Netflix? – går det opp for meg hvor lenge siden det er at jeg har lyttet til Violent Femmes’ klassiske debut – og spesielt den innledende, svingende Blister in the Sun. Faktisk er hele albumet litt av en skjult perle i den audiofile verden.

Her føler Jazz 80 seg helt hjemme, også med de mer “normale” Guru 28-kompakthøyttalerne. Det er uten tvil noe spesielt ved rørforsterkere og gjengivelsen av både elbass og akustisk (kontra)bass. Bassen trer tydelig frem og får en fremtredende rolle i lydbildet med både tekstur og klarhet.

Denne musikken er som kjent ganske rå, men også forholdsvis åpen og den gjengis veldig klart, flott og – viktigst – engasjerende av denne kombinasjonen.

Som jeg tidligere har nevnt har Jazz 80 ingen problemer med bassintensiv, mer elektronisk musikk som for eksempel Daft Punk eller Baxter Durys seneste, veldig dansbare album. Før testen avsluttes og Hegels transistorforsterker kobles på igjen, velger jeg noen mer klassiske rocknumre og noen litt mer kaotiske opptak.

Først Thin Lizzy og mega klassikeren Jailbreak, som gjengis flott og uten problemer. Det blir vanskeligere med Motörheads ekstremt rå liveopptak på No Sleep ’til Hammersmith. Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: det albumet er nesten umulig å gjengi ordentlig på et godt hi-fi-anlegg – men det kan gjøres bedre eller dårligere.

Og her kommer Jazz 80 litt til kort. Den klarer ikke helt å formidle den kompakte kraften som faktisk ligger i opptaket. Til gjengjeld er det mindre problematisk å skifte mellom ultralineær og triode her, selv om jeg fortsatt foretrekker ultralineær drift med Guru 28.

Forskjellen mellom tilstandene er imidlertid mindre enn med den åpne og mer krevende SC-05 fra Soft Collective. Pentode-tilstanden låter fortsatt større og har et markant bedre grep om både høyttalerne og Ron Carters bass – også med Guru 28.

Tid for å avslutte

Med den langt dyrere Hegel-forsterkeren tilbake i systemet blir det mer kontroll, kraft og fremdrift i musikken – helt klart. Det gjelder også Thin Lizzy som får mer drive med transistorforsterkeren.

Skarpt sagt kan man si at Cayin Jazz 80 har en fordel når musikken er mer åpen – som jazzduoer, trioer eller kvartetter – eller mindre kompleks, storskalet klassisk musikk, samt for eksempel Violent Femmes.

Akustisk musikk passer også spesielt godt hvor gjengivelsen er både tydelig, stor og luftig.

Det er imidlertid ingen problemer med moderne elektronisk musikk – spesielt hvis den er godt innspilt og produsert. På den andre siden gjelder det at jo mer kompleks, dynamisk og rotete produksjonen er, desto mer presses forsterkeren.

Konklusjon

Jeg vil ikke si at Cayin Jazz 80 er direkte varm i klangen, men den er fyldig, stor – ja, nesten storslått – i sin gjengivelse. Samtidig er den veldig tydelig.

Til prisen er Jazz 80 en imponerende liten forsterker, som spiller stort, presist og også slagkraftig – på en måte som (unnskyld ordspillet) i dobbelt forstand er bemerkelsesverdig “urørlig”.