TEST: Soft Collective SC-05

Det er kanskje ikke så mange som har hørt om Gunnar Hildén og hans åpne Soft Collective-høyttalere, men besøker man hi-fi-messer i Stockholm, har man kunnet følge med.

Det hele startet imidlertid allerede i 2009 med den aller første egenkonstruerte modellen – en mer konvensjonell (nåja …) kabinettkonstruksjon som via enkle grep kunne konfigureres som enten lukket kabinett, bassrefleks eller slavebass. Frontbaffelen besto av 140 mm tykk CNC-frest kryssfiner med finérens årer vendt «feil vei».

Den kunne rotere på en stålaksel montert på en sokkel som var fylt med sandsekker. Det var med andre ord en tung sak, og selv den gang i starten av høyttalerkarrieren var det ikke akkurat en metervare!

 

 

Åpent for alle pengene

Siden da har det utelukkende handlet om åpne konstruksjoner, men i starten var de laget i stål. Model 2 ble en veldig kostbar konstruksjon i 8 mm vannskåret og bukket stål med en 18-tommer aktiv bass, en 12-tommer elektromagnetisk mellomtone/mellombass og en stor AMT-diskant, spesielt tilpasset til montering uten baffel.

Gunnar fortsatte med stålkonstruksjonene i Model 3 og 4, men i en konstruksjon som var betydelig lettere å serieprodusere, og med doble stållag med dempemasse imellom.

De hadde fire 10-tommer basser og en fulltoneenhet per høyttaler. Disse var (inntil videre) de klart billigste høyttalerne å produsere.

Det må legges til at høyttalerne i denne perioden gikk under det litt finurlige navnet Oido.

 

 

Den femte modellen

Den nye modellen er således nummer fem i rekken, og navnet er nå endret til det – trolig mer kommersielt gangbare – Soft Collective, og selve modellen heter nå SC-05.

Ifølge Gunnar er denne femte modellen den nest mest kostbare å produsere, og den er nå uført i massivt tre. Den avspeiler et mer modent og samtidig mer avdempet formspråk med sterk referanse til mid-century modern-stilen. Vi ”alminnelig dødelige” ville kanskje kalle det ”less is more”!

Gunnars sans for design og teknikk stammer fra hans arkitektutdannelse, supplert med et år i Ferrara i Italia, som har preget formspråket.

Interessen for lyd ble for alvor vakt under verneplikten, hvor arbeidet med å oppspore svake signaler i støy skjerpet fokuset hans. Samtidig ble han inspirert av erfarne kolleger som fremhevet rørteknikkens lydkvalitet – en interesse han siden har fastholdt.

Musikkinteressen startet – som for mange andre – på musikkskolen, i rockeband og med en storebror som inspirasjon.

Han forklarer at det spesielt er jobben som arkitekt som har gitt ham redskapene til å samle sine interesser i ferdige produkter. Her jobber man konstant med å forme alt fra møbler til bygninger og finne nye løsninger, hvor funksjon, teknikk og form går opp i en helhet.

 

Soft Collective SC-05

Men la oss gå raskt videre til testobjektet SC-05. Det første som slår én, er hvor flotte, diskré og innredningsvennlige disse høyttalerne er. De er ikke spesielt høye og slett ikke dype, men de er til gjengjeld brede. Allikevel føles de hjemme i en typisk, lett avlang stue på omkring 25 kvadratmeter.

Selve ”yttersiden”, som man ser med frontstoffet montert, er utført i massiv, klarlakkert bjørk, mens de doble baflene hvor enhetene er montert, er laget av bjørkekryssfiner. Selv om de ligner konvensjonelle høyttalere, er de i prinsippet så åpne og baffelløse som en høyttaler kan være, noe man tydelig ser når front- og bakstoffet tas av.

På forsiden møter man baksiden av bassenheten med den gigantiske ferritmagneten samt doble mellomtoneenheter med lave kurver og bånddiskanten plassert tettest mot midten. Høyttalerne er speilvendte med diskantene innover. Dessuten består høyttalernes topp og sider av kraftige bjørkestaver med mellomrom for å oppnå denne usedvanlig åpne konstruksjonen.

Gunnar Hildén ønsker ikke å avsløre produsentene av enhetene, men samlet sett er det snakk om tre forskjellige land/verdensdeler: USA, Europa og Asia. Årsaken til hemmelighetskremmeriet er at det er lagt ned mye tid og arbeid på å finne nettopp disse enhetene, og at de dessusen passer så godt sammen i denne konstruksjonen.

En bærende grunntanke er at høyttalerne skal ha en naturlig fremtoning rent formmessig (der kom ordet «gestaltning» igjen!) og en naturlig gjengivelse rent lydmessig. I Gunnar Hildéns fortolkning innebærer det lyst, klarlakkert massivt tre med tekstilfronter (både foran og bak), og både trekonstruksjonen og stoffet er hentet fra Sverige.

Mer konkret innebærer det også samme funksjonsprinsipp hele veien gjennom og lignende spredningsvinkler i hele frekvensområdet – det vil si uten overganger fra én typologi til en annen – samt bruken av ”myke” materialer i samtlige enheter. I begrepet naturlig gjengivelse legger Gunnar og Soft Collective også rørteknikk og muligheten for å drive høyttalerne med SET-forsterkere (Single-Ended Triode).

 

Enheter og filter

Enhetene består av en 18-tommer bass, to 7-tommer mellomtoneenheter samt en 2-tommer stor bånddiskant.

Soft Collective unngår harde membraner av metall eller enda stivere materialer, delvis for å kunne bruke flate filtre (lav orden) og gjennom det holde følsomheten så høy som mulig og bevare en optimalt transientrespons.

Mange moderne høyttalerkonstruktører har valgt den motsatte veien og bruker superstive membranmaterialer og bratte filtre: ”Det mener jeg personlig dreper en del av ”livet” i musikken og gjør det dessuten umulig å bruke effektforlatte rørforsterkere”, påpeker Gunnar Hildén.

Snakker vi om delefrekvenser, ligger de ved 400 og 4000 Hz, med filtre av første og annen orden (6 og 12 dB/oktav). Det brukes ingen sugekretser (konjugaltet) eller annen linearisering i filteret, noe som likevel resulterer i et relativt ukomplisert impedansforløp.

Filteret er hardwired uten kretskort med få, men gjennomgående både høyklassige og kostbare komponenter, som for eksempel den store spolen til bassfiltreringen med 0,1 Ohms seriemotstand og en effektholdbarhet på 3 kW.

Det som til slutt skulle bli SC-05 ble demonstrert for første gang på HEM i Stockholm 2024, men i en (enda … ) mer endelig utførelse på eksempelvis Warszawa-messen høsten 2025.

Forsterkerne under testen har vært den kraftige transistorforsterkeren Hegel H590 og den prisvennlige rørforsterkeren Cayin Jazz 80. D/A-konverteringen har skjedd internt i H590 samt med en Volumio Preciso. Både sistnevnte og Cayin-forsterkeren er kommende testobjekter.

 

 

 

Lyttingen begynner

Soft Collective låter fantastisk åpne, frigjorte og fremstår generelt nesten helt ukomprimerte. De føles virkelig så åpne og uhindrede i lyden som den helt åpne konstruksjon også er! Legg til en fantastisk sammenheng og en nesten perfekt balansert tonal karakter.

Men det er kanskje likevel bassen som imponerer mest, og hvor uproblematisk den kobler til lytterommet. Eller rettere sagt: hvordan den ikke støler sammen med det normale hverdagsrommets sedvanlige begrensninger med utfasinger og bassnoter på stripe i den romlige frekvensgangen. Man kunne si at høyttalerne spiller med, ikke mot rommet.

Jeg har neppe opplevd et så homogent stereobilde tegnet opp foran meg, uten så mye som en antydning til hull eller slipp, samtidig med at den dipolære, omsluttende lyden sprer seg i lytterommet.

Med mindre det skal være et hull naturligvis, som i innledningen på tittelsporet til Deacon Blues fantastiske Fellow Hoodlums med kun Ricky Ross’ stemme i midten og en enslig akustisk gitar til venstre …

Eller den intime duo-innspilningen med kun bass og saksofon med Ron Carter og Houston Person på Now’s the Time/Something in Common, som presenteres akkurat så tett og intimt som den i sin tid ble innspilt, hvor ikke minst basspillet fremstår tydelig og følsomt.

Jeg er allerede frelst og har sett lyset, selv om det selvfølgelig er langt fra første gang jeg lytter til en høyklassisk åpen konstruksjon.

De er nærmest helt likegyldige til hvilken musikk de blir foret med – fra jazzkvartetter og symfoniorkestre til moderne elektronisk musikk med tung synthbass – for eksempel Baxter Dury (sønn av Ian Dury, sjekk ham ut!).

Jeg merker at glassdørene i vitrineskapet ikke klirrer når den tunge og intensive bassgangen på Dry Cleanings Anna Calls from the Arctic går i gang, noe som ellers pleier å være normalen med et par ”alminnelige” bassrefleks-høyttalere, som for eksempel de Rauna Oden, som SC-05 avløste i lytterommet.

Det kommer også en herlig ”swing” over Chuck Prophets siste album, men også sangen Bobby Fuller Died for Your Sins blir naturligvis spilt helt riktig – rytmisk og generelt engasjerende.

Åpne konstruksjoner pleier å ha en akilleshæl: dypbass. Ikke her. Ok, de spiller selvfølgelig ikke hele veien ned i kjelleren, men de går rikelig dypt til at man aldri sitter og savner noe i bassgjengivelsen, som dessuten er luftig omsluttende og ekstremt tilgivende overfor rommets begrensninger.

Skifte til rørforsterker

På dette tidspunktet skiftet jeg til den relativt prisgunstige rørforsterkeren Cayin Jazz 80, og det låter minst like bra! En forsterker til omkring en fjerdedel av prisen spiller selvfølgelig musikken – som Gunnars egen favorittplate med Houston Person & Ron Carter, Roxy Musics ”Avalon”, Deacon Blue, you name it – med kropp, varme og storhet, men også med detaljer i musikken som plutselig løftes frem på en (enda) mer selvfølgelig måte.

Ok, størstedelen av Hegel-lyttingen foregikk også uten den nå tilføyde, separate Volumio-DAC-en, men likevel – prisforskjellen er fortsatt betydelig.

Bassgjengivelsen på tittelsporet fra Deacon Blues Fellow Hoodlums var nok litt strammere og mer strikt med Hegel, men det finnes annet her i livet enn 100 prosent stram bass!

Triode-innstillingen er derimot ikke noe for meg eller høyttalerne, da musikken i mine ører nesten helt mister rytmen og tråden. Men det er klart at med en større, mer bekostet og sannsynligvis 2-delt Triode-forsterkning, som under Warszawa-messen, fungerer det også.

Å skifte mellom 8- og 4-Ohm-terminalene på forsterkeren er mer ukomplisert, hvor jeg synes at sistnevnte muligens gjør at musikken presenteres litt mer skarpskårent, men heller ikke like livlig. Men som sagt, disse forskjellene er betydelig mindre.

 

Lange lytteøkter

Jeg kunne sittet i en evighet og lyttet til Deacon Blue, som gjengis så fantastisk tydelig, klart og rytmisk drivende, men også storslått med SC-05.

Med rørforsterkeren tilkoblet, minner opplevelsen meg om en integrert VTL-forsterker og det fokus den satte på Paul McCartneys basspill. Jeg setter derfor på ”Sgt. Pepper”, og det passer virkelig som fot i hose. Også her løftes Pauls basspill frem, om kanskje ikke like kraftfullt som med VTL og konvensjonell bassrefleks. Det er dessuten bra trøkk i stortrommen i Lucy in the Sky with Diamonds!

Jeg fortsetter å spille alle typer av musikk, inkludert gamle hi-fi-favoritter som både ”Communiqué” og ”Brothers in Arms” med Dire Straits, som presenteres med all den skarpskårne presisjonen og størrelsen på lydbildet som de virkelig fortjener.

Finnes det overhodet ingen musikk som ikke passer? For eksempel er den ekstremt grumsete ”No Sleep til Hammersmith” med Motörhead nok ikke førstevalget – men på den annen side: for hvilken høyttaler er den det?

Mer ”normal” rock med mer rytmisk driv, som for eksempel Thin Lizzy og The Clashs fantastiske dobbeltalbum ”London Calling”, presenteres derimot på best mulige måte, med takt og engasjement i behold.

 

Jeg kunne tenke meg å dra en parallell til den på visse punkter lignende Audiovector Trapeze Ri. Lignende i den forstand at også denne bygger mer i bredden og i forhold til konfigurasjon. Men det er en bassreflekskonstruksjon som gir mer trykk i gjengivelsen og for eksempel kan spille ”Holidays in the Sun” med Sex Pistols med en brutal kraft, som Soft Collective SC-05 av naturlige årsaker ikke fullt ut kan matche. Det er ikke noe problem å spille denne typen musikk på SC-05, men musikken presenteres likevel litt penere og nydeligere.

En liten sidemerknad til en for øvrig nesten 100 prosent fullendt konstruksjon med ytterst få kompromisser i bagasjen. De koster litt mer, men gir til gjengjeld en helt uproblematisk installasjon, lett vinklet et stykke ut fra bakveggen. Og en helt grenseløs musikkgjengivelse med luft, en homogent sammenhengende presisjon og storhet, men også med rytme og drive intakt.

Konklusjon

Jeg våger å påstå at Soft Collective SC-05 er en unik høyttaler. Dens åpne konstruksjon med dynamiske enheter klarer å kombinere presisjon, størrelse og luftighet med et rytmisk driv og en bassgjengivelse som virkelig imponerer. Ja, spesielt sistnevnte er nesten vanskelig å forklare, ikke minst i lyset av den relativt beskjedne størrelsen vi snakker om her. Det er også et par av de flotteste høyttalerne jeg noensinne har møtt, som virkelig passer inn i alminnelige rom – noe som i høy grad også gjelder hvor godt de spiller med, ikke mot rommets normale begrensninger.

https://www.youtube.com/watch?v=