Philips Evnia 34M2C8600 er en lekker, sølvfarget 34-tommer i 21:9 bredskjermformat. Den har veldig mye til felles med MSI MEG-342C, med det samme 3440 x 1400 QD-OLED-panelet med kvanteprikker, samme oppgitt frekvens og lysstyrke, og veldig lik dekning av fargerommet. Også Philips har blank skjerm, men demper refleksjoner godt.

Der hvor MSI har RGB-lys på baksiden, tar Philips det et hakk videre med det de kaller Ambiglow. Det er noe lignende Ambilight, som brukes i Philips-TV-er, som er ambienslys på baksiden, som med en spesiell prosessor tilpasser fargen og lysintensitet til innholdet på skjermen. Definitivt en kul effekt, men det kan også gjøre opplevelsen mer behagelig for øyet, da det myker opp kontrasten om man bruker skjermen i et mørkt rom.

Tilkoblinger

I likhet med MSI har også Philips-skjermen fire USB 3.2-innganger, og dessuten USB-C med DisplayPort, og som kan fôre en tilkoblet enhet med inntil 90 watt med strøm. Heftig!

Der hvor MSI-stativet kun kan heises opp og ned og tiltes frem og tilbake, så kan Philips-stativet i tillegg dreies sidelengs. Som gjør plasseringen mer fleksibel.

Bildekvaliteten

Philips-skjermen har ingen individuell RGB-justering, bare forhåndsprogrammerte fargetemperaturer. 6500K ser heldigvis veldig bra ut rett ut av esken i vanlig SDR-modus. Når HDR aktiveres i Windows, åpner det seg flere bildemoduser, hvor HDR Game er standard. Det ser derimot enda litt bedre ut i True Black-modus, og jeg liker selv å aktivere sRGB. Da blir fargene mindre dype, men samtidig ser det mer korrekt ut. Du får et snevrere fargerom, men til gjengjeld ser fargene på SDR-innhold mer korrekt ut. Dermed kan man enklere skifte mellom HDR- og SDR-innhold, uten å aktivere og deaktivere HDR-modus i Windows. Den kan stå på hele tiden.

Bildet er meget naturtro og bra, med flott smell i HDR-lyseffekter. Det fantastiske svartnivået gir skikkelig trøkk i bildet, dette er virkelig bra saker. Bildet er enda nærmere referanseskjermen på MacBook Pro, enn MSI-skjermen klarer, og når man ser at Philips-skjermen faktisk er en del rimeligere, så gjør det valget enkelt.

Også denne skjermen beviser at 175 Hz er mer enn nok for selv de mest krevende spillene. Det er bare når man beveger hele bildet på én gang med lynraske musebevegelser, at man merker noen forskjell mellom 175 og 240 Hz. Og selv da er det neglisjerbart.

Pixel Refresh

Philips-skjermen har ett ankepunkt. For å hindre innbrenning, har skjermen innebygd såkalt pikseloppdatering (Pixel Refresh), som resetter panelet fra tid til annen. Etter fire timers bruk får du en advarsel, og trykker du ikke «ja», så får du en ny etter to timer, og deretter to timer igjen. Etter 16 timer går den automatisk i reset-modus, som varer i 6-15 minutter. Jeg rekker selv aldri å trykke «ja», før forespørselen forsvinner av seg selv, så jeg venter bare på at den plutselig skal gjøre en omstart midt i den viktigste scenen i et spill.

På den positive siden er ikke autodimming noe problem, den er ikke hissig i det hele tatt og aktiveres bare ved statiske bilder over tid.

Philips Evnia 34M2C8600: Konklusjon

Philips Evnia 34M2C8600 er en fabelaktig skjerm, med QD-OLED og med god lysstyrke – og selvsagt et eksepsjonelt sortnivå. Det er tross alt OLED! Bildet er fantastisk, med masse trøkk, og det ser tett på helt korrekt ut, uten en masse innstillinger.

Som andre QD-OLED-skjermer er den nærmest uegnet til tekstbehandling, på grunn av den spesielle pikselstrukturen, men til spill og film er den fenomenal.

Pixel Refresh er et irritasjonsmoment, ellers har vi bare lovord å si om Philips-skjermen.

Tekstbehandling er derimot frarådet, på grunn av pikselstrukturen i skjermteknologien.

Også i denne testen:

5 OLED gamingskjermer