De første minuttene med TCL 57R94 Dual 4K QD-Mini LED Monitor går med til å lete etter musepekeren. Jeg drar fingeren frem og tilbake over styreflaten på MacBook-en og speider etter en liten pil et sted på en flate som er over 130 centimeter bred. Til slutt finner jeg den. Helt ute til venstre, der jeg ikke tenkte på å se.
57R94 gir deg to 4K-skjermer i ett stykke, uten skjøten i midten. Panelet har 7680 x 2160 piksler i formatet 32:9. Det buer seg inn mot meg med en krumning på 1000R, som betyr at om du har nok skjermer til å danne en hel sirkel, vil den ha en radius på nøyaktig 1000 millimeter – eller en meter. Skjermen er bakbelyst med Mini LED i 2304 dimmesoner, for å holde kontroll på lysstyrken. Kvanteprikker skal sørge for sprakende farger, og TCL lover opptil 1200 nits i HDR. På esken står det gaming, men denne skjermen er i praksis like mye for skapere og blodseriøse kontorarbeidere.
Stativet tar mer plass enn skjermen
Skjermen står på en gigantisk trebeinet fot som legger beslag på mer av skrivebordet enn selve panelet. I hvert fall i dybden. Med foten er 57R94 nesten 55 centimeter dyp. Fordi panelet buer, blir plassen bak den ubrukelig til annet enn kabler. Den kan vippes og dreies sidelengs, og TCL oppgir 11 centimeter høydejustering. Å snu den på høykant er verken mulig eller ønskelig.
Panelet alene veier 14 kilo. Skal du henge det på en skjermarm via VESA-festet, må armen tåle det.
Av tilkoblinger får du to HDMI 2.1, én DisplayPort 1.4 og en USB-C-port som både tar imot bilde og lader den bærbare med opptil 90 watt. Det holder til å kjøre en MacBook Pro på én kabel, slik jeg bruker den til vanlig kontorarbeid.
I esken ligger kabler for det du trenger, inkludert HDMI, DisplayPort, en høyhastighets USB-C-kabel med DP Alt Mode pluss en USB-kabel til hubben. TCL 57R94 har også innebygd KVM-bryter og bilde-ved-bilde, slik at to maskiner kan dele skjerm, tastatur og mus.
Mac-en får bare to valg
Med Mac blir oppløsningen et lite dilemma, og det er ikke TCLs skyld. I denne størrelsesordenen tilbyr macOS to valg. Det første er full oppløsning, der hver piksel vises for seg og menylinjen blir så liten at jeg må lene meg frem for å lese den. Det andre er en skalert variant som ser ut som 3840 x 1080. Den er knivskarp, men gir deg ikke mer rom i høyden enn en vanlig Full HD-skjerm. Noe midt imellom finnes ikke. Med Windows-PC er det naturlig å velge full oppløsning og heller skalere opp tekst og menyer.
Når jeg først har funnet en arbeidsflyt, er skjermformatet vanskelig å gi slipp på. Med to skjermer side om side sitter skjøten midt i synsfeltet, og du må velge hvilken som er hovedskjermen. Her jobber jeg i midten og lar e-post og chat ligge ute i periferien. Nakken slipper å velge side.
Fargene sitter nesten rett fra esken
I esken ligger en individuell kalibreringsrapport fra fabrikken. Der oppgir TCL et snittavvik under 1 Delta E i sRGB-modus. Det er tett på optimalt. Jeg måler skjermen selv med en Datacolor SpyderPro, uten kalibrering og med lokal dimming avslått. Panelet dekker hele sRGB og 96 prosent av DCI-P3, som er toppklasse. Kontrasten måles til rundt 3400:1. Det er svært bra for et VA-panel som ikke får hjelp av dimmesonene.
Fargenøyaktigheten er også god, med et snitt på 1,9 Delta E. Tallet er ikke direkte sammenlignbart med fabrikkrapporten, som er målt i en annen modus og med en annen formel. Rødt drar litt mot oransje, og de mørkeste gråtonene får et gulstikk. Hvitpunktet ligger litt kjølig med et snev av magenta. Gammaen måler 2,1, så mellomtonene blir litt lysere enn standarden. Men i et normalt opplyst rom vil du nok sette pris på det ekstra detaljnivået i skyggene.
Kalibrert treffer skjermen 6500 K og et nesten perfekt snittavvik på 0,56 Delta E. Ved første øyekast ser bildet gulere ut etterpå, men det er magentastikket som er borte. Panelet trenger bare små korreksjoner, så du mister knapt gråtonenivåer.
Høyre kant lyser mer enn resten
Med en helhvit flate er lysfordelingen grei. Jo mørkere bildet blir, desto mer skiller høyre side seg ut. Ved 50 prosent grått er feltet ytterst til høyre over 11 prosent lysere enn midten. Synlig med det blotte øyet. Det kan ikke kalibreres bort, fordi kalibreringen legges likt over hele flaten.
Fra stolen kommer innsynsvinkelen i tillegg. Selv med buen treffer hjørnene øyet så skrått at de blir mørkere og flatere. Jeg ser en tydelig vignettering mot kantene på lyse bakgrunner. Spyder-sensoren ligger flatt mot panelet og fanger ikke dette opp. Øynene mine gjør det.
En kollega som tittet innom, syntes fargene var utvasket. Han sto. Jeg satt.
Skru av den lokale dimmingen
Så til noe ganske merkelig. I SDR får bildet mer trøkk og lysstyrke når jeg slår av lokal dimming. Man skulle tro lokal dimming hjelper på kontrast og lys, men på 57R94 ser bildet faktisk bedre ut uten. Da slipper du også å få et tåkete felt rundt hvit tekst på svart bakgrunn, der dimmesonene ikke klarer å følge bokstavene. TCL skriver selv at den kraftigste dimmemodusen kan dempe små lyse objekter, som musepekeren, fordi de er mindre enn en sone. Som om den ikke var vanskelig nok å finne fra før. Men i mitt fall får jeg altså også mindre lys i bildet generelt.
Slår jeg på HDR i macOS, låses innstillingen, og skjermen kjører dimmingen etter eget hode. Netflix i Chrome støtter ikke HDR og gir enda flatere bilder når skjermen står i HDR-modus. Safari gir derimot Dolby Vision, og der oppfører skjermen seg vesentlig bedre. Ansikter i skygge forsvinner ikke lenger i mørket. Men bildet mangler lys, og høylysene gnistrer aldri slik jeg trodde DisplayHDR 1000-sertifiseringen skulle sørge for.
Hjemme har jeg OLED-skjerm, og der er det vanvittig mer kontrast og trøkk. Men den teknologien har sine egne ulemper, spesielt med svart skrift som får nyanser av grønt og magenta rundt kantene.
Spilling krever vanvittig mye
Assassin’s Creed Shadows funker overraskende bra på en MacBook Pro med M5 Pro-brikke. Men i full 7680 x 2160 oppløsning viser fps-telleren bare rundt 24 bilder i sekundet, selv med MetalFX-oppskalering fra 3840 x 1080. Det er spillbart, men raske kamerasving hakker tydelig. Uten oppskalering blir det hele et hakkete lysbildeshow, med 10–11 bilder i sekundet. Halverer jeg oppløsningen, havner telleren på rundt 53, og spillet føles flytende.
Min egen spill-PC med RTX 3090 har mer å gå på. Red Dead Redemption 2 gir et snitt på rundt 49 bilder i sekundet i full oppløsning med høye til ultra-innstillinger, og rundt 66 med DLSS på Balanced. Spillopplevelsen er god. Men 120 Hz på esken betyr ikke 120 bilder i sekundet på skjermen, spesielt ikke når over 16 millioner piksler skal tegnes opp for hvert eneste bilde.
I spill som kan bruke hele 32:9-flaten på 57R94 uten å strekke bildet, gjør bredden mer for innlevelsen enn jeg hadde trodd. Verden fortsetter ute i sidesynet, og buen gjør at jeg sitter inni bildet i stedet for foran det. I menyen finner du også siktekors, kikkertsikte, tidtaker og egne spillmoduser.
120 Hz kan høres beskjedent ut i 2026, men når selv et kraftig grafikkort sliter med å nå dit, er det nok. Til konkurransespilling ville jeg valgt en mindre skjerm med lavere oppløsning. Her får du et enormt bilde, men du må være klar til å skru ned grafikken eller la oppskaleringen gjøre jobben. Utsikten koster.
Rivalen har dobbel bildefrekvens
Den åpenbare konkurrenten til denne skjermen er Samsung Odyssey Neo G9 G95NC, som ligger i samme prisleie. Også denne er på 57 tommer, med samme oppløsning, format og krumning. Samsung går til 240 Hz via DisplayPort 2.1, mens TCL stopper på 120 Hz og DisplayPort 1.4. Dette til tross for at Samsung-en faktisk er tre år gammel nå. Man skulle tro mer hadde skjedd siden 2023. Jeg hadde selv Samsung-en på kontoret på den tiden, og var veldig begeistret. Men forskjellen i bildefrekvens betyr bare noe hvis maskinen din faktisk kan levere over 120 bilder i sekundet i 7680 x 2160. Som vi har sett, skal det mye til.
Konklusjon
TCL 57R94 er en fremragende arbeidsflate. To 4K-skjermer uten skjøt gir deg plass til alt, og fargene ligger nær referansen rett fra esken. Med en kalibreringssensor kommer den enda nærmere. USB-C-porten lader den bærbare med 90 watt, så én kabel holder. Kontrasten er sterk for et VA-panel, så lenge du lar lokal dimming være avslått.
Der faller også mye av poenget med Mini LED bort. Dimmingen gir tåke rundt tekst, et velkjent problem, men at HDR-bildet tilsynelatende gir dårligere kontrast og lys enn SDR, overrasket meg. Fra stolen blir vignetteringen i hjørnene tydelig, og de mørke tonene er lysere på høyre side enn resten. Så skal vi ikke snakke høyt om den enorme plassen denne skjermen opptar på skrivebordet. Men du verden, for et stort bilde!
